Hvorfor skal du velge å organisere deg i en fagforening? Det skal jeg fortelle deg, og nei – det handler ikke om å få den beste dealen på lån og forsikring, hvor enn godt det kommer med i disse tider.
Fagforeninga. Da jeg vokste opp var mitt forhold til fagforeninga en blond, korthåret sint dame som ropte og slo i bordet i Fredrikksons fabrikk, og som vi lo av mens vi spiste lørdagspizzaen. Jeg skjønte ikke alle vitsene, men barn ler jo gjerne når foreldrene ler.
30 år senere, og jeg skjønner fortsatt ikke at det er gøy å le av fagforeningsdama, for det er alvor. Barnehageansatte trenger fagforeningene sine. De trenger at de er store, sterke og taler deres sak, nå mer enn noensinne. Barnehagene trenger de der «fagforeningsdamene» (og herrene).
Hovedgrunnene til behovet er at det presset som kommer når de kommersielle barnehagene opplever at profitten minker, det vil nå de ansatte og det presset kommunene vil kjenne på når kommuneøkonomien blir stram, det vil nå de ansatte. Det treffer oss på ulike vis, og det er der fagforeningen skal jobbe for å påvirke slik at det treffer oss i minst mulig grad. Det koster enormt med penger å gi oss det vi må ha, det vil kreve et enormt påvirkningsarbeid å få politikerne til å innse det.
Les også: Den tillitsvalgtes rolle i det faglige utviklingsarbeidet
Barnehagene har et blanda personal, vi har som regel halvparten av folka våre i Utdanningsforbundet og halvparten i Fagforbundet. LO og UNIO, side ved side i team. For der det av og til er strid på toppen, fungerer som regel samarbeidet lokalt helt utmerket.
Nede på gulvet er det mange av utfordringene og løsningene vi lett kan stå sammen om. Vi har sammenfallende tanker om rettigheter, normer for bemanning og hvilke arbeidsoppgaver vi som pedagogisk grunnbemanning skal bruke tida vår på. Vi skal jobbe der barna er, det er vår primære oppgave. Støtte, tilrettelegge og ivareta med omsorg. Da må vi av og til gå opp grensene for hva det skal innebære. Det er ikke egentlig så uklart, men vi må tydeligvis snakke om det.
Les også: Er det egentlig plass for pensjonistene i Utdanningsforbundet?
«Departementet er etter dette fortsatt av den oppfatning at grunnbemanningen kun skal omfatte årsverk som er avsatt til det ordinære og direkte arbeidet med barna i barnehagen.» (Prop. 67 L (2017-2018) punkt 3.5.3)
Det er allikevel noe som er unikt vår kamp, barnehagelærernes kamp. Kampen for å bli respektert som en profesjon, kampen for å få nok tid til å løse de oppgavene vi settes spesielt til, kampen for å få uttelling for videreutdanning.
Jeg tror mange barnehagelærere dessverre har en opplevelse av at Utdanningsforbundet først og fremst er et forbund for skolelærere. I det, ligger det nærmest en selvoppfyllende profeti, for hvis vi resignerer og tenker at det bare er sånn – ja, da blir det jo sånn. Greia er, og heng med på litt ukuelig og naiv optimisme her, dette kan vi barnehagelærere påvirke.
Hvis vi vil at Utdanningsforbundet skal bli bedre på barnehage, da må vi sørge for å heie frem alle de sterke røstene fra barnehagesektoren, vi må jobbe for aktive klubber og vi må velge ivrige og snakkesalige tillitsvalgte som taler vår sak. Vi må sørge for å støtte våre tillitsvalgte slik at de skoleres, kurses, kan dra på samlinger med andre tillitsvalgte, og stille på møter med arbeidsgiver i barnehagen.
Les også: Hvordan velge fagforening – en kort innføring
Jeg skulle ønske det var mer populært, og mer av en ære å bli valgt til tillitsvalgt. Det er jo det, en ære! Det betyr at dine kolleger har tillit til akkurat deg, og det er ikke uten grunn at de tillitsvalgte ses på som selve saltet i organisasjonen. Uten dem kommer vi ingen vei.
Og til alle dere medlemmer: Velg din tillitsvalgte med omhu. Du vil at din tillitsvalgte skal ha en god forståelse av rollen sin, opptre profesjonelt i møte med arbeidsgiver og være stødig og klok. Stødig når det er uenighet, klok til å vurdere når saker må løftes opp.
Først når vi får på plass sterke, skolerte og trygge tillitsvalgte i alle barnehager, i alle ledd i organisasjonene våre, i alle kommuner og på sentrale nivåer i alle de store kjedene, først da har vi dannet grunnlaget for det brede påvirkningsarbeidet vi må få til for å dytte denne gigantiske sektoren inn i rett spor.
Hva som er rett spor er nemlig barnehagelærerne helt unisone om:
Økt bemanningsnorm kommer alltid først og det inkluderer vikar fra dag en, fjerning av unødvendige administrative og ikke-pedagogiske oppgaver, tett etterfulgt av nok tid til å utføre planarbeid og oppdatere seg faglig. Vi må også få økt lønna, og få uttelling for en eventuell videreutdanning slik at kompetansen blir i barnehagen.
Klarer Utdanningsforbundet å være en tydelig aktør i barnehagesaker? Jeg tror det er det beste vi har, og jeg tror det kan bli bedre. Jeg tror på at det er vi barnehagelærere som sammen, i solidaritet må jobbe for den bedringa. For selv som barn, så la jeg merke til hvordan det skurra av myten om den sinte fagforeningsorganiserte som streiket av latskap. Barnehagelærere er sinte med god grunn.
Barnehagelærere jobber seg syke, dette vet vi. (Sykefravær i barnehagen sett fra innsiden – intervjuer med medlemmer av Utdanningsforbundet) Søkertallene til utdanningen har stupt med 25% (!)(Kraftig fall i antall unge som vil bli barnehagelærer - utdanningsnytt.no))
Tallene som vil komme om frafallet i sektoren er det ingen grunn til å glede seg til.
Det er alvor, og det er mye å be slitne barnehagelærere om, å engasjere seg i noe mer enn egen barnehage. Det er bare at hvis vi ikke gjør det, så får vi heller ikke de endringene vi og barnehagesystemet trenger. Ingen kommer til å gi det til oss, vi må ut og ta det.
Hva er en fagforening? Den er medlemmene sine, helt enkelt, og den er et nettverk av mennesker som jobber på ulike måter for å nå et mål, sammen.
