– Hvor er de voksne i barnehagen?
Jeg lurer på: Tar samfunnet for lett på barns emosjonelle utvikling?
Publisert
Sist oppdatert
Nylig så jeg dokumentarfilmen «Store små mennesker» av Gunhild Westhagen Magnor, i forbindelse med at jeg skal være ordstyrer i en debatt. Jeg bestemte jeg meg for å se den sammen med de yngste barna mine på seks og ni år. Filmen viser livet i en barnehage sett fra barnas perspektiv, og både barn mine og jeg satt igjen med samme følelse.
Barna ble berørt
I filmen er de barnehageansatte varme og til stede – og gjør sitt beste for å være tett på barna emosjonelt. Samtidig som de har hendene fulle.
Barna mine ble berørt av de små menneskene som forsøker å finne seg selv i møte med andre små i filmen. Det var en episode der en gutt dyttet, kastet sand og dro solhatten av ei lita jente – og hev den fra seg. Hun fikk sand i øynene og så rådvill ut der hun stod. Begge virket egentlig fortvilet på sitt vis. Jenta fordi hun følte seg hjelpeløs, og gutten så ut som om han angret og ikke hadde det så bra etterpå. «Hva tenker dere på?» spurte jeg da begge barna mine satt med et medlidende uttrykk. «Hvor er de voksne?» kom det kontant fra datteren min. Det samsvarer med spørsmålet Palma Kleppe fra «Barnehageopprøret» stiller: «Hvorfor forholder ikke politikerne seg til bemanningsnormen?» Barnehageloven stiller krav om en bemanning som tilsvarer minimum én ansatt per tre barn under tre år, og én ansatt per seks barn over tre år. Ifølge Kleppe går ikke kabalen i norske barnehager opp: Bemanningsnormen tar ikke hensyn til at de ansatte blir syke, har møter og jobber med kompetanseutvikling, at pedagogene har fire timer lovpålagt plantid i uka, at de ansatte har krav på pauser, samt må lage mat – og ta seg av vaktmestertjenester og gartneroppgaver.
To års livserfaring
For oss voksne er det lett å forstå at ansatte i barnehage-Norge har for mye å rekke over. Men hva gjør dette med de minste barna: Dersom de voksne har så mye å gjøre at det spiser av tiden de skulle vært tett på barna i deres emosjonelle og relasjonelle utvikling? I dag vet vi mye om hva små barn har behov for utover den praktiske omsorgen. Vi vet at barn trenger voksne som anerkjenner følelsene deres: Like mye når de fryder seg – som når de kjenner på sjalusi, oppmerksomhetsbehov, eiertrang eller sinne. Barn trenger voksne som viser at de forstår hvordan det er «å være meg», ut fra sitt perspektiv med bare ett eller to års livserfaring. Forskning viser at hvordan barna blir møtt på sine følelser, påvirker deres psykiske helse senere i livet. Ifølge psykologene Peter Fonagy og Mary Target blir barnets psykologiske selv, altså følelsen av hvem du er, til gjennom nettopp å speile seg i omsorgspersonenes øyne. Den amerikanske psykoanalytikeren Heinz Kohut beskrev selvet som det som gjør det mulig å oppleve at du er en «samlet person»: Fornemmelsen av å være seg selv – og å kunne føle en sammenheng inni seg, og i tilværelsen. Dette er noe vi tar for gitt – med mindre vi mangler denne følelsen. Da vil vi vakle og streve. Jeg lurer på: Tar samfunnet for lett på barns utvikling av selvet, altså barnas følelse av hvem de er? Hvis ja: Hvilke konsekvenser får dette for barna våre i fremtiden?
