Fagforeninger – et nødvendig onde, eller kilden til et trygt og godt liv?

Mange av oss som er samfunnsengasjerte har over mange år hatt en voksende bekymring knyttet til både arbeidsgivers/politikeres holdning til fagforeninger, men også til organiseringsnivået. Da jeg som engasjert lærerstudentpolitiker føyk rundt og prøvde å få flere til å organisere seg, snakket jeg blant annet med Thomas Hylland Eriksen om dette problemet.

Vi var veldig enige om at den synkende graden av antall fagforeningsorganiserte i det norske arbeidslivet var en stor utfordring for hele samfunnet. Nå, mange år senere, ser vi at frontene mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er mer steile enn tidligere, og det vil kanskje føles mer skremmende å bli medlem av en fagforening?

For ikke lenge siden hørte vi hvordan statsministeren i Storbritannia ønsker å begrense streikeretten for fagforeninger. Vi er mange som lurer på om vi ikke i praksis har kommet dit hen allerede for noen yrkesgrupper. Lærere for eksempel. For kan vi etter de to siste streikene virkelig si at lærere har streikerett? For oss som jobber i skolen føles det ikke slik!

Det finnes sikkert mange gode argument for hvorfor streikene ble avbrutt, men jeg håper politikerne som trykket på stoppknappen, er klar over konsekvensene. Søkertallene til lærerutdanningen var rekordlave i høst, søkerlistene til utlyste lærerstillinger er korte, antallet ansatte som forsvinner ut i privat næringsliv eller andre offentlige instanser enn skole er skremmende høyt.

Alt dette mens kravene til skolen fra samfunn og foresatte er minst like høye som før. Følelsen av å være stemoderlig behandlet, glemt og absolutt ikke verdsatt sitter i mange lærere dette skoleåret. Utfallet fra tvungen lønnsnemnd kommer snart, og vi er mange som frykter det.

Vi som er organisert i en fagforening, tror på en samfunnsstruktur som bygger på samarbeid, trygghet og utvikling. Vi tror på at trepartssamarbeidet er veien å gå. Det lurer jeg på om de som sitter på andre siden har glemt! For meg blir fagforeningen enda viktigere i tider som viser tegn til at det vi tror på, blir revet ned. For hva er neste steg da?

Jeg håper de som sitter med makta har tenkt seg om og skjønner at vi ikke skal rasere det som gjør vårt samfunn trygt og godt. Det er viktig at vi får sett handlinger som viser denne ønskede endringen, for som vi alle vet er tillit raskt å rive ned og det tar gjerne lang tid å bygge opp.

La denne våren bli en vår som viser at det er vanlige folks tur. Arbeidstakeres tur!

Les også: Forsker: – Tvungen lønnsnemnd må endres hvis offentlig ansatte skal få reell streikerett