Barnehagelærerne
Heidi er uføretrygdet som følge av gisselsaken
– Jeg tenkte hver dag at dette går over, men det gikk ikke over, selv ikke nå 20 år etter. Det har ikke gått bra med meg, sier Heidi Hetland. Hun var en av ti ansatte som ble tatt som gissel i Hjelmeland barnehage.
Publisert
Sist oppdatert
Alle sakene om gisseldramaet i Hjelmeland finner du her
Heidi Hetland tar imot oss på gården ti minutters biltur fra Hjelmeland sentrum.
– Jeg tenkte hver dag at dette går over, men det gikk ikke over, selv ikke nå 20 år etter. Det har ikke gått bra med meg, og hendelsen er fremdeles en stor del av hverdagen min, forteller hun.
I ettertid har hun fått påvist posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Kroppen sa ifra
Heidi er veldig redd for barna sine, fordi hun har erfart at fæle ting kan skje. Hun var 21 år og læring som barne- og ungdomsarbeider den gangen. Tre uker etter gisseldagen tok hun fagbrevet, fikk mange tilbud om psykolog og hjelp rett etterpå, men opplevde at hun ikke trengte det. Selv om kroppen hennes sa det ikke gikk bra, tok det fem år før hun skjønte at hun hadde problemer. Da hun opplevde dødsfall i familien, kom alle minnene fra gisseldramaet tilbake.
Heidi jobbet i barnehagen 15 år etterpå, men er i dag ufør. Hun så rett etterpå at flere ansatte tilsynelatende klarte seg bra, og tenkte at det skulle hun også klare.
– Jeg hadde ikke lyst til å være den som sutret og klaget, sier hun.
Lager aldri vafler
– Jeg snakket aldri om følelser og hva jeg tenkte, før etter mange år.
Som at hun tenkte på begravelsen sin da hun satt fanget. Varmen, lukta av stearinlys som skulle brukes på bomben, barn som tisset på gulvet fordi de var redde, og barn og voksne som sto tett inntil hverandre i garderoben og ventet på klarsignal om å få slippe ut.
Hun husker de gikk hånd i hånd ut, torde ikke snu seg og se mot barnehagen, i frykt for at gisseltakeren skulle skyte dem. Spesielt våren, med flagg, den pistasjgrønne bjørka og lukten av vafler, tar henne tilbake til gisseldagen. Hun lager aldri vafler og får stadig flashback fra dramaet.
Trakk seg unna
Heidi blir ofte møtt med at hun må legge hendelsen bak seg. Det er vondt.
– Jeg velger ikke å ha det slik, sier hun.
Heidi skulle ønske hun hadde fått tilbud om hjelp etter en tid.
– Jeg trakk meg vekk, klarte ikke være med på noe sosialt. Noen burde reagert.Traumer trenger ikke komme med en gang. Hvis noen hadde tatt kontakt på et senere tidspunkt, hadde det kanskje vært nok til at jeg tok imot hjelp.
I dag går hun til psykolog.
Heidi er glad for at de fikk ny barnehage et år etter gisseldramaet. 40-åringen sier en lærdom av gisselsaken er å følge opp de involverte en tid etterpå, og at ansatte bør snakke om at gisselsituasjoner kan skje.
I dag har Heidi ansvaret for 12 sauer på gården der hun bor med mann og barn. Hun har som mål å komme i arbeid igjen, men det blir ikke i en barnehage.
Flyttet og byttet yrke
Marianne Hiim (48) flyttet og tok jobb på hotellkjøkken et år etter gisseldramaet. Hun var 29 år og assistent under gisseldramaet. I dag jobber hun på postkjøkkenet på Stavanger universitetssykehus.
– Gisselsaken har ikke preget meg, men jeg er mer skvetten, har vanskelig for å stole på folk og kan få katastrofetanker, sier Marianne. Hun tok imot hjelp fra både psykolog og traumeekspert Magne Raundalen rett etterpå og snakket med en psykiatrisk sykepleier som var i barnehagen en periode.
– Nå har han sonet og gjort opp. Jeg sitter igjen med vonde enkeltopplevelser, ikke redsel, men det har preget meg, og det kan jeg ikke tilgi ham for, sier Marianne. Det verste minnet er da hun slapp fri mens det ennå var ansatte og barn igjen. Å møte blikket til foreldre som desperat lette etter sine, når hun visste hvem som var igjen. Gutten som sa til henne: «Tusen takk for at jeg fikk lov å gå.» Tiden etter at hun hadde ringt politiet fra kontoret idet gisseltakeren tok dem til fange. Hun tenkte at det var hennes feil om alt gikk galt.
– Jeg tenkte at dette er dagen jeg kommer til å dø, minnes Marianne.
Anita fortrengte gisseldramaet
Anita Hjorteland Viken (51) klarer ikke å være med på beredskapsøvelser i kommunen i dag. Hun var 31 år og assistent under gisseldramaet.
– Jeg har forsøkt å fortrenge det som har skjedd. Når det blir snakk om saken, kjenner jeg det i magen, sier hun. Anita var med på de felles møtene med psykolog etter gisseldramaet, men har ikke hatt behov for mer hjelp etterpå. Hun jobbet i Hjelmeland barnehage i 14 år etter gisseldramaet. For fem år siden fikk hun spørsmål om å overta som styrer i en annen barnehage i kommunen, og takket ja.
