Jarle tilbake på stedet der hans to sønner ble holdt som gisler

Alle sakene om gisseldramaet i Hjelmeland finner du her

Jarle Sylta (64) låser opp kontoret i Hjelmeland rådhus, der han var på rektormøte da han fikk beskjed om at begge barna på tre og seks år var tatt om gisler i barnehagen.

Jarle Sylta var 45 år og skole- og barnehageleder. Fra vinduet kan han se opp på tomta der barnehagen lå, før den ble revet i april i år.

Les hele dokumentet: For 20 år siden ble Helga Hope tatt som gissel med 9 ansatte og 25 barn i Hjelmeland barnehage. 11 timer i fangenskap endret livet.

Sint og redd

– Jeg var sint og redd og sto på sprang til å dra ned i barnehagen, forteller Jarle.

Politiet avverget det og satte ham til å vinke trafikken forbi barnehagen. Han fikk tankene over på noe annet. Da sønnene ble sluppet fri, følte han en stor lettelse.

Jarle viser oss rundt på tomta der bare grunnmuren til Hjelmeland barnehage står igjen. Her skal det bli leiligheter. Den gamle trappa er murt inn, men ennå synlig på baksiden. I kjelleren står en stor, brun blomsterpotte med kongler og en barneseng, som tause vitner på dramaet i etasjen over for 20 år siden.

Jarle skulle ikke bare takle sine egne opplevelser i ettertid, men var også en av dem som hadde ansvar for at personalet og foreldrene fikk hjelp av kommunen.

– Alle som er utsatt for traumatiske hendelser, bør få obligatorisk oppfølgning, ikke bare bli fortalt at de kan oppsøke hjelp ved behov, og det bør skje av folk som er eksperter på traumer, mener Jarle.

Han sier det er viktig at arbeidsgiver og helseinstanser samarbeider, slik at alle berørte får hjelpen de trenger etterpå.

Les også: – Jeg husker jeg håpet at barnehagen eksploderte så vi døde på likt, og at han ikke begynte å skyte barn, sier Christa Ylvisaker Olsen (45) en av de ansatte som ble holdt som gissel i barnehagen.

Gisseltakeren sa unnskyld

Gisseldramaet førte til at Jarle mistet deler av tryggheten, ble redd for barna og har beskyttet dem mer i oppveksten enn han ellers ville gjort.

– Den grunnleggende tryggheten er forstyrret, sier Jarle.

Han peker på stedet der det lå en skarpskytter gjemt utenfor barnehagegjerdet. Han var mye sint etterpå, men sinnet avtok etter at gisseltakeren sa unnskyld da de tilfeldigvis møttes på røykerommet under rettssaken. Jarle sier det ikke er mulig å tilgi, men han er ferdig med saken.

Vurderte å rømme

Sønnene hans, Martin og Endre Lomeland, er adoptert fra Sør-Korea og kom til Norge da de var tre måneder gamle. Eldstesønnen (25) husker godt hva som skjedde.

– En mann kom og sa han hadde tatt kontroll over barnehagen, og sa han skulle sprenge barnehagen i lufta om vi ikke gjorde som han sa. Jeg tenkte jeg ikke var trygg, forteller Martin i dag.

Han vurderte å rømme, men torde ikke i frykt for hva som ville skje med de andre. Han satte seg heller i en krok og var stille. Martin husker han ble kjørt i sykebil etter at han slapp fri. Han husker de voksnes alvorlige og redde ansikter. Da han fikk skolevegring i 5. klasse og alvorlig angst, trodde faren det skyldtes traumer fra gisseldramaet. Først på ungdomsskolen fikk sønnen diagnosen asperger syndrom.

– Vi vet ikke om angsten skyldes hendelsen, sier 25-åringen, som fullførte videregående på nett og drømmer om å studere til å bli dataingeniør.

Les også: Barnehageansatt Heidi Hetland ble uføretrygdet som følge av gisselsaken: – Jeg tenkte hver dag at dette går over, men det gikk ikke over, selv ikke nå 20 år etter, forteller Heidi.

Husker lite

Lillebror Endre Lomeland (22) var tre år og husker nesten ingenting fra den dramatiske dagen. Kun at han tok ambulanse da han ble sluppet fri, og var lei seg for at ei venninne måtte bli igjen.

– Hendelsen har ikke preget meg personlig, sier 22-åringen. I dag studerer han for å bli barnehagelærer i Bergen. Endre kan ikke huske at de snakket om saken andre steder enn hjemme da han vokste opp. Kun da Helga Hope ga ut bok om hendelsen.

– Vi snakket ikke om hendelsen på skolen, kanskje var det for å glemme, sier 22-åringen. Av de 13 elevene i klassen hans hadde omtrent halvparten vært gisler. Familien har snakket en del om gisselsaken hjemme, men Jarle Sylta opplevde etter hvert at bygda ville legge hendelsen bak seg.

– De som var direkte berørt, snakket mye om dette, men bygda la det brakk. Det var ikke noe som ble snakket om, og det ble lagt lokk på saken, sier Jarle, som er glad hendelsen kommer frem i lyset igjen.