Egentlig var han ikke så negativ til grammatikken. Læreboka hans dannet mønster for lærebøker i norsk lærerskole. Hovedsak var introduksjon av det setningsskjemaet Paul Diderichsen utarbeidde i 1930-åra. Her blir ordstillingen et hovedpunkt i syntaksen. I Norge ble dette gjerne kalt feltanalyse.
Jeg var entusiastisk. Feltprest, sa en kollega. Diderichsens språkfilosofi har bevart sin relevans til i dag. Med Utdanningsdirektoratets nye Læreplan i norsk (NOR 01-06) ser det ut som grammatikken kan forlate gymnastikksalen, for i tråd med Paul Diderichsen og Erik Hansen blir vekta lagt på andre sider ved språksystemet enn bøying av ordklassene, blant annet på syntaks og ordvalg.
For 7. trinn finner vi her under «Språket som system og mulighet»: «Elevene skal utvikle kunnskaper om og et begrepsapparat for å beskrive grammatiske og estetiske sider ved språket. De skal beherske etablerte språk- og sjangernormer, og kunne leke, utforske og eksperimentere med språket på kreative måter.»
Les også: – Grammatikkens retur til skolen er godt nytt
Grammatikk kan være deskriptiv eller normativ. Avsnittets «skal» konnoterer det siste, akkurat som bøying og terping, som lenge brakte grammatikken i vanry. Men om vi ser velvillig bort fra det normative, åpner dette avsnittet for å boltre seg med språket på morsomme og meningsfulle måter. Dette følger Fagbokforlaget godt opp med en utgivelse som kalles «101 grep om grammatikk», der det vrimler av ideer til kreativt språkarbeid. Denne artikkelen handler imidlertid om språket som system.
I flere tiår nå har det nemlig vært reist tvil om dette emnet har en berettiget plass i grunnskolen; det er for abstrakt, det er for vanskelig, det er for teoretisk, man verken snakker eller skriver bedre fordi om man kan grammatikk.
Den som skal kunne gi råd og veiledning om å skrive en tekst, må sjøl ha innsikt i språkstrukturene.
Det siste, om skriving, har nesten vært ansett som et faktum like til nylig, da en interessant undersøkelse fra England kaster nytt lys over spørsmålet. Ved University of Exeter stod Debra Myhill med flere for en bred undersøkelse av den effekten relevant grammatikkundervisning kunne ha på elevers skriveferdighet.
744 elever ved 31 skoler var involvert, og undersøkelsen rokker ikke lite ved dogmet om at grammatikkundervisning er uten betydning for skriveferdigheten. Men det spørs hva slags, og det spørs om lærerens kompetanse. En av Myhills artikler, «Grammar matters», er trykt i Teaching and Teacher Education 36. Dessverre er det stadig slik at det både blant lærerstudenter og lærere er mange som helst forbinder «grammatikk» med kommaregler, rettskriving og bøying. Grammatikk er så mye mer, og den som skal kunne gi råd og veiledning om å skrive en tekst, må sjøl ha innsikt i språkstrukturene.
Grammatikkundervisning bør gå ut på å vise eleven hva hen faktisk kan. Den skal ikke lære eleven grammatikk, den skal gi eleven et språk om språket slik at vi kan snakke om det.
Kan du snakke, kan du grammatikk, er en erkjennelse som nok ble for lite vektlagt tidligere, da læreren kunne åpne en norsktime med å si at «i dag skal vi lære om substantiv», uten å tenke på at det er noe elevene kan, uten å vite det. Grammatikkundervisning bør gå ut på å vise eleven hva hen faktisk kan. Den skal ikke lære eleven grammatikk, den skal gi eleven et språk om språket slik at vi kan snakke om det. Det kalles metakognisjon, noe ulike elever vil nå fram til i ulik grad.
Det er imidlertid et forsøk verdt. Det er ikke bare grammatikk som er abstrakt. Lufta er også abstrakt. Den bare er der, akkurat som språket. Det spiller egentlig ingen rolle om jeg vet hva luft er. Vi synes det er bra å vite likevel. Blodomløpet blir gjennomgått grundig på skolen. Hvilken nytte har vi av det, det er jo ikke noe vi har innflytelse over?
Slik med mye av kunnskapsstoffet vi tilegner oss gjennom skolegangen. Vi synes det hører til allmenndannelsen.
Les også: Regjeringens forslag om obligatorisk vurdering av barns norskkunnskap er så svakt faglig fundert at det grenser til det parodiske
At grammatikk ikke er «nyttig», er ikke et brukbart argument. De fleste synes nok at grammatikken er et godt hjelpemiddel i fremmedspråkundervisningen, der setningsskjemaet kan være til god hjelp og der det blir klart at vi trenger navn på de ulike språkdelene for å kunne snakke om dem. Ovenfor er brukt ordet hen, som Språkrådet nylig har gjort til offisiell norm.
Det er greit å kunne forklare at det er et personlig pronomen, 3. person, med sammenfall mellom hankjønn og hunkjønn, Apropos, noen språk har ikke genusdiskriminering. Bare med dette eksempelet har vi en hel bukett av grammatisk terminologi. Skal du kunne bøye et engelsk verb, er det en selvfølge at du vet hva et verb er, og hva tredje person er. Vi trenger faguttrykk også for å kommentere morsmålet.
Les også: Rett skytset mot læreplanane, ikkje mot norsklærarane
Hva er grammatikk? Er all språkkunnskap grammatikk? Nei, språkhistorie er vel ikke grammatikk? Lydlære er vel ikke grammatikk? Tja – hvor går grensen? Noe av problemet med grammatikkundervisningen mener jeg har vært at den ofte er blitt snevret inn. Fremdeles kan vi støte på lærebokpresentasjoner som «grammatikk og syntaks», som om ikke syntaksen er en del av grammatikken. Opplistingen nedenfor er elementær og snever, begreper som «stil» og «tekstlingvistikk» kommer ikke med.
FONOLOGI Språkets lydsystem. Det er kombinasjonen av lyder som gir oss forståelig språk. Det er uheldig når fonologi ikke blir betraktet som en del av grammatikken. Hvert språks lydsystem er unikt. Mange, både barn og voksne, synes det er underlig at en lydsekvens som glass har helt ulik betydning på svensk og norsk, eller at hen ovenfor blir en høne på engelsk. Vi har alskens skirenn, men på mandarin betyr «ren» menneske.
MORFOLOGI Ordklassene og bøyningen av dem blir ofte ansett som grammatikkens kjerneområde. Bøyningssystemet er oftest stabilt over lang tid. Det blir lett å avsløre feil, men mange er ikke oppmerksomme på de alternativene som ofte fins. Det er forbausende hvor ofte folk, gjerne folk som snakker slik sjøl, kan påstå at en setning som 'ho kasta jakka' er nynorsk. Når barn tilegner seg bøyningssystemene, oppstår det ofte interessante «feil» som illustrerer hvordan språktilegnelsen fungerer.
Barnet som stolt forteller at det gådde helt hjem, er underveis i språktilegnelsen. Iblant fører barns språkfeil til språklige endringer, men stort sett ligger morfologien fast. Derfor tar det lang tid før den nye kategoriseringen av ordklassene, som Norsk referansegrammatikk innførte i 1997, kommer i vanlig bruk.
Fra Bedre skole: Andrespråkelever og innlæring av norske verb
SYNTAKS Forholdet mellom orda i en ytring er syntaksens område. Det dreier seg om slikt som sammenhenger, om over- og underordning, om setningsleddenes funksjoner. Det siste blir gjerne kalt funksjonsanalyse. Med Diderichsens setningsskjema blir det satt fokus på ordstillingen i setningen, noe som selvsagt ikke står i motsetning til funksjonsanalysen, men er et supplement, en omprioritering.
Interessen kan bli vendt for eksempel mot hvor objektet står i setningen i stedet for hvilke ord som utgjør objektet. Fattig jul har jeg aldri hatt, skriver Ingeborg Refling Hagen. Diktet spør umiddelbart hva det vil si, at jula er fattig.
Et tilfelle av over-/underordning som kan nevnes her, er spørsmålet om det heter stadig gjentatte forsikringer eller stadige gjentatte forsikringer. Det siste er feil. Derfor heter det offentlig ansatte tjenestemenn. Det første ordet er ikke et adjektiv som blir flertallsbøyd til substantivet, det står adverbialt til adjektivet.
Grammatikken, og grammatikkundervisningen, må være et emne for resonnement og refleksjon.
SEMANTIKK Vokabular og semantikk kan betraktes som to sider av samme sak. I ordboka finner vi vokabularet. Når et ords betydning blir forklart med andre ord, synonymer, er vi over i semantikken, spørsmålet om ords betydning. Etter min mening blir det lagt for lite vekt på å integrere dette emnet i grammatikken. Kryssordløsere oppdager fort at ord ikke bare forholder seg til hverandre som synonymer og antonymer, men også dreier seg om spesifisering og generalisering og inngår i felt av overordning og underordning.
Den greia vi skrur med, er et verktøy, ikke bare en ting. Sammenkobling av ord til sammensatte ord kan utløse kreativitet. Lyrikeren Ellen Einan skapte oppmerksomhet med egne ordsammensetninger som snøsøster og søvnblomster. Ofte består et ord av flere deler. Da har vi gjerne å gjøre med prefikser og suffikser, som norsk vrimler av, ofte henta fra latin og gresk. Nyttig å kjenne til, så som in for ikke.
Ordet invalid består sjøl om mange nå vil mislike om det refererer til en person. Prefikset i immateriell er også in, men blir im på grunn av assimilasjon med første bokstav i materiell. Se der snek fonologien seg inn i semantikken.
Språket er levende. Grammatikken, og grammatikkundervisningen, må være et emne for resonnement og refleksjon.
Fra forordet til Paul Diderichsen, 1946: «I Modstrid med hævdvunden Lærebogspraksis antydes det af og til, at et Forhold kan opfattes paa forskellige Maader, eller at tilfredsstillende Løsninger ikke foreligger. Det er mit Haab derved at modvirke det dogmatiske Præg, som har gjort den traditionelle Grammatikundervisning saa dræbende kedsommelig.»
Litteratur:
Diderichsen, Paul (1946): Elementær Dansk Grammatik. København. (3. udgave Gyldendal 1968)
Einan, Ellen (2011): Samlede dikt. Red. Jan Erik Vold. Bokvennen.
Hansen, Erik (1970): Sprogiakttagelse. København.
Gjellerup. Kverndokken, Kåre (red.), Janniche Orem Bakke (red.), Ingvill Brügger Budal (red.) (2021): 101 grep om grammatikk. Fagbokforlaget
Myhill, Debra m/fl. (2013): Grammar Matters. How Teachers’ Grammatical Knowledge Impacts on the Teaching of Writing. I Teaching and Teacher Education 36.
