Karpe rapper seg inn i klasserommet

– Det føltes som om det nye albumet kom som bestilt da vi skulle i gang med temaet «kulturmøter».

Silje Kristin Friberg underviser i norsk for videregående trinn 1 studieforberedende ved Eidsvoll videregående skole. Da den norske rap-duoen Karpe kom med sitt nye og mye omtalte album, «Omar Sheriff», tidligere år, satte hun seg ned og plukket ut tekstlinjer hun og elevene kunne forsøke å forstå sammen.

«Brune føtter rett i baraf /Nå vi drikker vin ut av karaffel/Jeg vil dele ut Gucci til alle nabobarna uten at de trenger å selge noe marihuana.»

– Det er mye å ta tak i tekstene deres, sier Friberg.

– Som lærer har jeg ingen fasit på hvordan de språklige bildene i tekstene er ment. Det er kanskje det som gjør det litt spennende?

«Ny gave til norsklærerne»

Hvis du er en av lærerne som ikke har fått med deg norsk raps store sønner, så hør her: Karpe, som tidligere het Karpe Diem, består av musikerne Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid (37) og Chirag Rashmikant Patel (37). Begge er oppvokst i Norge med flerkulturell bakgrunn.

De debuterte i 2006, i 2010 fikk de Spellemannprisen og i 2012 skrev de bestillingsverket og superhiten Påfugl, i forbindelse med den offisielle ettårsmarkeringen for terrorangrepet den 22. juli året før. Om ikke alt dette er nok, lagde NRK en spesialutgave av underholdningsprogrammet Lindmo i forbindelse med slippet av Karpes nye album, «Omar Sheriff», i januar i år. Programmet handler om Karpes eventyrlige og multikulturelle kunstunivers, der tekst, musikk, bilder og teater, flyter sammen i en eneste lang klardrøm.

Utdanningsforbundets leder, Steffen Handal, la også et bilde av gruppen ut på Facebook-siden sin, da albumet kom, hvor han hyllet mulighetene gruppas norske sangtekster kan gi for norskfaget. Han skrev: «Ny gave til norsklærere fra Karpe. Gåsehud». Posten fikk over snittet mange «likes», og i kommentarfeltet ble det sitert fra sanger og fremlagt tydelige hint om at det antagelig er vel så mange lærere som elever som har sikret seg billetter til sommerens forestående Karpe-konsert-rekke i Oslo Spektrum.

– Karpe er veldig gode til å leke med språk. Ikke bare det norske, men mange språk. Tekstene er en labyrint av gåter og nyanser, mener Handal og utdyper:

– Det er en reise i geografi og klassemotsetninger. I tillegg til at det er blodig alvor.

Han har ikke selv brukt Karpes tekster som lærer, men har prøvd seg både med Marvin Gaye og Eminem tidligere.

– Elevene syntes nok det var litt uvant og rart å skulle lese sangtekster i skolesammenheng, men de likte det og syntes det var spennende å gå inn i en tekst som de vanligvis har et mer avslappet forhold til, på en inngående måte.

– Det kan ikke gå inflasjon i Karpe hvis alle lærere plutselig skal tolke norsk rap med elevene sine?

– Lærere som oppleves som gode, er ofte autentiske og ekte. Det er ikke noe mål at alle lærere kommer trekkende med akkurat Karpe. Man må finne sin egen vei. Men det er viktig at lærere følger med på hva som skjer i samfunnet rundt elevene og bidrar til at undervisningen oppleves som aktuell og relevant, sier Handal.

«Forlagene har gått amok»

Karpe ble for alvor «klasseroms-mat» da de ett år etter terrortragedien den 22. juli 2011 stod på scenen under en minnemarkering med den spesialskrevne låten «Påfugl». Sangen handler om fremmedhat og er senere blitt trykket i flere norske pensumbøker.

Utdrag fra «Påfugl»
Og utdrag fra diktanalyse av Noa (14 år), som går på Jørpeland ungdomskole

Den grå huden min er matcha med sørpe
Betongen her er følelsesløs
Og blokkene vi bor i er kvalt i tåke
Jeg er en påfugl
Jeg er en påfugl
Jeg er en påfugl
Jeg er en påfugl

Pappa hadde flyktningbolig, dårlig råd
Og nå har søstera mi kåk oppi Holmenkollen
Og det er måten jeg er på
Så jeg gråter når jeg er grå

I første verset, altså Chirag sitt vers, snakker han om hvordan faren bodde i flyktningbolig og hadde lite penger, men nå bor søstera i et hus i Holmenkollen, som er en ganske rik bydel i Oslo. Han sier at han gråter når han er trist, men han later som han har det bra når folk spør.

Så går han over til å si at han elsker foreldrene selv om han var sammen med en hvit jente og de ødela for han. Dette kan være på grunn av religion og at foreldrene ikke ville han skulle være sammen med noen med en annen, eller ingen religion. Han forteller så at bandet hans var det eneste som kunne snakke for utlendingene.

Det er å' på måten kråken leker påfugler på, kraKra, motherfucker, kra"
Åsen går'e, Raggen?" "Bra, motherfucker, bra"
Det går mamma, pappa: og jeg elsker begge selv om
Jeg data en hvit chick og ting fløy veggimellom
Mamma sa det er en rase- og kasteting
Det gjør deg rasende, raser og kaster ting
Jeg setter folka mine under baldakin
For å hustle, men aldri hasta for å passe inn
Disse svartingene vet dette stemmer, men
Vi er det eneste bandet som kan være stemmen dems
Vennegjengen min er en pose Non-Stop og M&Ms
Og alle har pengene ved tenna dems

I sangen er det blitt brukt mange metaforer som kan tolkes på ulike måter fra person til person. En metafor vil da være når noe betyr noe annet. Et eksempel fra teksten er de to siste verslinjene i første vers: "Vennegjengen min er en pose Non-Stop og M&MsOg alle har pengene ved tenna dems"

For i setningen mener ikke Chirag bokstavelig at han er venn med en pose Non-Stop og M&M’s, men at disse posene skal representere folk fra ulike kulturer og med ulike hudfarger. Og disse vennene har ikke “penger ved tenna dems”, men jeg vil si at det kan bety at de har på seg grillz som er populært blant rappere, eller som de har sagt selv, at det stammer fra uttrykket “put your money where your mouth is“ som betyr at en står for det man sier.

Jeg vil si at sangen har 2 hovedtema, disse er innvandring og 22. juli. For i sangen blir vi fortalt om hvordan det var for dem å være innvandrer i Norge og at de ikke bare møtte motstand fra de hvite, men også fra familien.

– Påfuglsangen, den er i mange klasserom, ja, med veldig tydelig bildebruk, sier Marte Blikstad-Balas, professor i norskdidaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo.

Hun har tidligere vært kritisk til at forlagene som produserer skolebøker, prøver for hardt. Pensum har en tendens til å bli vel «kult, catchy og fengende». Da hun satt i leserpanelet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening i fjor, uttalte hun blant annet følgende om de nye digitale ressursene med mye bruk av influencere og videosnutter: «Forlagene har gått amok med å lage kule ressurser. De har laget kjempemasse gøy. Det minner likevel om ting lærerne helt selv kan finne på YouTube for å få en morsom start på timen, ikke noe et seriøst forlag mener er den beste måten å vise fram selve faget på.»

«Rolig med analysene!»

Hun gjør likevel unntak for Karpe og «Påfugl».

– Påfugl er god til undervisning og kan forsvare den plassen den har fått i pensumlitteratur, sier hun og legger til at hun i utgangspunktet er udelt positiv til å bruke nye tekster fra populærkulturen i norskundervisning.

– Tekster som er av verden i dag, kan skape en annen inngang til faget for elevene. Det er selvfølgelig veldig bra, men man skal være oppmerksom på hvordan man bruker det. Det er minst like viktig som hvilken tekst man velger.

– Hva tenker du på?

– Skolen har tradisjonelt brukt litteratur til å gjennomføre analyser, og det kan bli veldig instrumentalistisk.

– Hvorfor gjør det noe?

– Si at du går på skolen og er veldig glad i Karpe og hører mye på det. Så kommer plutselig læreren din trekkende med den sangen du liker aller best og gjør den til en tekst i norsk som skal analyseres på en veldig teknisk måte. Det kan resultere i at det du følte og tenkte med hensyn til den sangen plutselig ikke gjelder på samme måte lenger.

Hun smiler også litt av at det akkurat er Karpe alle lærere plutselig bruker i undervisningen.

– De er anerkjent som veldig positive forbilder, så de er allerede inkludert og godkjent og lette å gripe til. Det finnes jo veldig mye annet å ta av. Det er viktig å hele tiden lete etter nye gode tekster. Vi skal ikke glemme at norsklærere kan bruke akkurat hvilke tekster de vil. Det er ikke lagt noen føringer.

– De kan droppe «Et dukkehjem» hvis de føler for det?

– Det kan de. Men jeg vil jo ikke anbefale akkurat det, da.

Musikerne Magdi og Chirag, som de som regel kalles, er vokst opp i Norge med foreldre fra henholdsvis Egypt og India. Lærer Silje Kristin Friberg har opplevd at det å bruke Karpe-tekster gir noe ekstra, særlig til de elevene som selv vokser opp med bena i flere kulturer.

– Jeg har 25 elever i klassen, og flere av dem er flerkulturelle. Det at man kan få kjenne igjen elementer fra sin barndoms kultur i noe som er «kult» i Norge i dag, tror jeg betyr noe.

Friberg har blant annet brukt teksten til Karpe-sangen «Baraf/Fairuz», fra det nyeste albumet. Sangen handler om den skammen og melankolien som kan knyttes til det å se sine egne foreldre kjempe, både med å passe inn i Norge, men også med måten de takler savnet av hjemlandet på.

– Det som var spennende for oss med akkurat den låten, er at det brukes flere språk i den, at den inneholder noen språklige bilder vi kan bryne oss på og at det finnes ulike kulturelle referanser som berører temaet identitet, forklarer Friberg.

– Kidsa har ryggen vår

Ifølge Karpes management hadde de to artistene ikke tid til å snakke med Utdanning. Men Trine Jacobsen, prosjektleder i Karpes PR-byrå, Little Big Sister, forteller at de to musikerne merker godt at interessen for musikken deres er økt blant lærere. Hun forteller om et hav av henvendelser fra skoleungdom som vil ha hjelp til å tolke Karpe-tekster.

– Vi får ukentlig e-post fra ungdommer som har fått oppgaver i skolen der de skal tolke Karpe-lyrikk. Noen lurer på betydningen av en konkret tekstlinje, et konkret ord eller tittel. Og noen vil dele personlige historier og erfaringer knyttet til musikk og tekster.

Karpe selv er glade for plassen de har fått i norskundervisningen, ifølge Jacobsen. Hun forteller at de to alltid sier ja når nye lærebøker skal skrives, og ønsket om å trykke sangtekster ligger på bordet.

– Det setter gutta stor pris på, og de synes utelukkende at det er ærefullt å bli spurt, sier Jacobsen.

I et intervju med Anne Lindmo på NRK tidligere i år, snakket Magdi og Chirag om å være rapartister, nærme seg 40 og fortsatt kunne nå ut til barn og ungdom som normalt vil søke seg mot yngre artister og idoler. Chirag forklarte det sånn:

– Identiteten og bakgrunnen vår er blitt mer aktuell enn da vi selv var kids. Vi så på NRK da vi var små, og det var jo ikke en eneste som het – eller så ut som – noe i nærheten av oss. Hvis det var, så var det […] ofte en parodi. Nå har dét endret seg. Det føles litt som om kidsa har ryggen vår. De ser at vi forteller en historie som de synes er viktig.

– Utfordrende tekst

Eline Stien, lærer ved Arendal videregående skole, har også brukt Karpe i undervisningen.

I 2018 kunne elevene hennes velge å analysere Karpe-sangen «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» til eksamen i norsk muntlig. Sangen handler blant annet om netthets og har strofer av typen «Dere er alle av samme ulla/Alle skal bli knulla /Mulla, mulla, mulla, mulla, mulla».

-Det var flere som valgte Karpes tekst og som skulle sammenlikne den med tekster fra realismen og naturalismen. Jeg mener å huske at det ikke gikk så veldig bra.

– Hva skyldes det, tror du?

– Jeg vil anta at de ikke klarte å se sammenhengen mellom de ulike tekstene på en god nok måte.

Det har likevel ikke skremt Stien fra å finne frem Karpe igjen.

– Når jeg tok det frem i dag for å snakke med deg, så tenkte jeg at jeg skal prøve det igjen. Enten med min tredjetrinns-klasse, nå, eller med andretrinns-klassen til neste år, sier hun.

Silje Kristin Friberg på Eidsvoll videregående skole har lurt på om dagens 16-åringer er litt for unge for Karpe.

– Karpe er nok mer kjent for generasjonen som kom før de 16-åringene jeg har som elever i dag. Elevene mine synes nok at tekstene er ganske vanskelige.

Hun løser utfordringen ved å stille elevene så åpne spørsmål som mulig.

– Det blir nesten som et puslespill vi gjør sammen.

– Du er ikke redd for at Karpe er blitt den «riktige» måten å snakke om mangfold og flerkulturell identitet på, og at dagens 16-åringer identifiserer seg mer med andre kunstnere?

– Jeg har tenkt tanken, samtidig er jeg nok litt inhabil i og med at jeg selv liker gruppa så godt.

- Tilhører vår generasjon Kerdikan (16) er en av de elevene som har fått høre og lese Karpe i Fribergs timer.

– Jeg syntes det var kult at læreren vår brukte Karpe i undervisningen. At det var popmusikk gjorde det bare enda bedre, sier han.

Helena (16) er også glad for pensumvalget. Hun liker sangene godt og synes de er fengende.

– De er moderne, relaterende og gjennomtenkte. Dessuten er budskapene deres viktig, mener hun.

Kerdikan synes det er fint at noen lærere tenker litt annerledes.

– Jeg synes det er slitsomt å lese fra bøker hele tiden, særlig når man går på videregående.

Sara (16) føler det fine ved at Friberg har valgt tekster til musikk som tilhører elevenes generasjon.

– Dessuten tar de for seg kulturmøter og får generelt frem oss som har en annen kulturell bakgrunn.

– Populært i Norge?!

Som lærer for fremmedspråklige elever på voksenopplæringen opplevde Friberg likevel et gyllent øyeblikk med en kurdisk elev, tidligere år. Eleven skulle velge seg en sang, i norsk, som han skulle presentere for klassen. Valget falt på Karpes hit «Paf.no», fra det nye albumet. I sangen blander duoen melodien fra en tunisisk folkevise sammen med norsk rap.

– Eleven syntes det var så fint med referansen til sangen «Sidi Mansour», fordi det er en sang han har vokst opp med selv. Han spurte flere ganger: «Er dette populært i Norge, nå, i dag?». Deretter oversatte han hele sangen for meg, forteller Friberg.

– Det var en veldig fin opplevelse

Det er ikke bare lærerne som trykker Karpe til sitt bryst. Også den middelaldrende kultureliten er full av åtgaum:

«Få begreper er så belastet i norsk offentlighet som «identitetspolitikk», «woke», det vil si årvåkenhet, eller begrepet «avkolonisering». Idet disse ordene dukker opp, rasler det i sabler. Men mange av dem som tyr til angrep, har en akilleshæl.

De har sansen for Karpe. Selv om bandet helt åpent snakker om identitetspolitikk i beste sendetid på «Lindmo» i forbindelse med sitt nye album, «Omar Sheriff».

For hva annet er det når Chirag påpeker at det knapt var noen som lignet på dem på NRK da de var unge? Eller hvordan navnene deres blir både skrevet og uttalt feil?

De retter søkelyset mot erfaringer majoritetsnordmenn sjelden vet mye om. Men de får innsikt når de hører på Karpe. Det er en unik posisjon å ha. Den avslører også mye om Norge.»

(Aftenposten, 5. februar i år)

«Karpes låt (PAF.no, journ.anm) er i så måte modig. Jeg tror den betyr mer for dagens unge enn at den bare er kul og fengende.

Etter å ha lyttet til den på repeat får jeg dels gåsehud og dels danselyst. Samplet fra en tradisjonell tunisisk folkesang er ikke bare låten musikalsk fengende og rytmisk. Slik jeg hører den, er den også et vitnesbyrd om betydningen religion og grunnleggende verdier kan ha for de store spørsmålene her i livet, selv i et moderne, sekulært samfunn.»

(Aftenposten, 11. februar i år)

«På «Omar Sheriff» viser Karpe at duoen er ubestridt «GOAT» i norsk pop – «the Greatest Of All Time». Jo da, A-ha skrev mange uforglemmelige låter og forandret tenkemåten i norsk pop, og det foregår fortsatt veldig mye jeg elsker i den norske undergrunnen, men Karpe pulveriserer det meste når det gjelder bredde, engasjement, innhold, utstrekning og potensial. Og betydning.

De har smadret glasstaket ettertrykkelig, og vist hva noen skarve musikkartister kan klare å få til med livene og karrierene sine. (...)

Hvem er Karpe egentlig til for? De i popmarkedet alltid så tungt vektlagte «kidsa»? Eller alle voksne kulturmennesker som tagger Chirag på Twitter i tide og utide, undertegnede inkludert?»

(Dagens Næringsliv, 28. januar i år)