Med lua i hånda på vei ut av rektors kontor

Slik fremstår det i det minste for noen som står utenfor nemndas arbeid. Fra en utenforståendes synspunkt virker det som om at når en konflikt går til tvungen lønnsnemd, legger arbeidsgiver frem et forslag, hvorpå forslaget blir vedtatt.

Selv om nemnda består av begge partene av konflikten er det altså arbeidsgiver som får styre showet. Slik er det gang på gang, i år også. Lærerstreiken ble stoppet av regjeringen 27. september, og nå i februar kom lønnsnemnda med sin løsning: Et dårligere forslag enn det siste forslaget KS kom med mens streiken fortsatt pågikk.

Dette er ikke første gang en lærerstreik blir stoppet av regjeringen, men det er kanskje første gangen den har blitt stoppet på et så tynt grunnlag. Det ble rett og slett litt for ubeleilig at vi fortsatte. Ja, det var mange nyhetsartikler og kronikker om elevers psykiske helse etter at streiken hadde vart en god stund, men ikke la deg narre. Elevenes psykiske helse tok ingen skade av streiken, det så alle vi som møtte de i klasserommet dagen etter at regjeringen hadde avblåst streiken, akkurat som vi ser det etter hver sommerferie.

Det er ikke fare for elevers liv og helse om skolen deres er stengt, men det er klart at den typen argumenter selger seg inn langt bedre enn at det er ubekvemt for foreldre å ha ungdommene og barna gående hjemme hele dagen, og at noen elever nå konkurrerer om plasser på videregående skole på et svakere grunnlag enn andre som ikke ble rammet av streik.

Dette er en altfor svak begrunnelse for en grov inngripen i lærernes streikerett. I motsetning til de som jobber i private bedrifter eller offentlige tjenester som selger et tilbud, påvirker ikke vår streik arbeidsgiver negativt. Kommunen taper ikke penger på at lærerne streiker, de tjener på det. Penger de fritt kan omdisponere til andre formål den brysomme, dyre utdanningssektoren. For en lærer virker situasjonen håpløs.

Utdanningsforbundet og UNIO har gjennom en årrekke opplevd at regjeringer, samme hvilken fargekombinasjon de består av, fritt benytter seg av retten til å ta side med KS og kommunene. For det er nettopp det de gjør når de går til en tynt begrunnet tvungen lønnsnemnd. Når KS bare kan sitte stille bak roret og vente på at regjeringen trer inn med makt, hva skal da en fagforening gjøre?

Den siste dagen før vinterferien øvde mine 10.klassinger seg på muntlig eksamen blant annet i engelsk. Her fikk jeg høre mange gode eksempler på sivil ulydighet igjennom historien. Og det er ulydighet som må til for å snu trenden. Vi sitter gang på gang med hendene pent i fanget og sier «Ja vel, da blir det vel sånn da.» Utdanningsforbundet er store, mektige, og svært lydige ovenfor regjeringen og KS. Det finnes regler, lover og sedvane, og alle tre skal følges til punkt og prikke. Det samme gjelder Unio, der Utdanningsforbundet er den største parten.

Lydighet duger ikke lenger

Lydighet lar oss bli lønnstapere år etter år. Vi skal ikke altfor langt tilbake i historien før arbeiderbevegelser måtte kjempe for sine rettigheter, i ordets rette forstand. Forhåpentligvis må vi ikke gå så langt at en mengde lærere møter opp til demonstrasjoner i hjemmestrikkede gensere med tavlelinjalen i hånda.

Unio er en av Norges mektigste organisasjoner. Med 400.000 medlemmer fordelt på blant annet Utdanningsforbundet, Norsk Sykepleierforbund, Det Norske Maskinistforbund og Politiets Fellesforbund sitter Unio egentlig med nesten hele den norske velferdsstaten i sin hule hånd. Jeg spår at to ukers sivil ulydighet fra forbundet ville vært nok til å få hele konseptet om en velferdsstat til å gå i oppløsning. De trenger ikke engang å bryte noen lover, bare å bryte med det som er sedvane.

Les også: KS fikk fullt gjennomslag i Rikslønnsnemnda: Rødt og SV bekymret for at arbeidsgivere kan spekulere i tvungen lønnsnemnd

Medlemmer av et forbund kan streike helt til Stortinget vedtar en lov som avslutter streiken. I fjorårets tilfelle tok det 2 måneder. Det har blitt vanlig å dra tilbake på jobb dagen etter arbeidsministerens pressekonferanse fordi det strengt tatt ikke er noen vits i å streike mer. Konflikten er over, og arbeidsgiver vet at de ikke trenger å komme noen i møte lenger.

Det er på tide at Utdanningsforbundet og Unio snur på maktforholdet. En arbeidsminister bør ha mange søvnløse netter før de beslutter seg for å gå til tvungen lønnsnemnd. Søvnløse netter der ministeren kverner over hva Utdanningsforbundet kommer til å gjøre. Vi må bli uberegnelige, vi må slutte å være så utrolig forutsigbare og lydige. Vi må begynne å ta i bruk makten vi har igjennom våre medlemmer. Det blir ikke lett, spesielt ikke siden våre medlemmer er empatiske mennesker som liker menneskene de jobber med. Vi har valget mellom å la KS, regjeringen og andre politikere fortsette å utnytte seg av dette, eller snu på flisa og faktisk sette oss selv først for en gangs skyld.

Lærere og barnehagelærere er samfunnskritiske yrker, det har regjeringen selv definert, men når vi får et nei så takker vi pent for samarbeidet og drar hjem. Det er på tide at vi slutter å stå der med lua i hånda og venter på at det skal dryppe litt til oss også.