Matematikkeksamen trenger flere nøtter

Eksamensformen i matematikk er oppe til vurdering, og det er kanskje ikke så dumt. Jeg har imidlertid savnet en debatt om det å ha flere vanskelige oppgaver på eksamen.

Det heter seg at eleven som tar eksamen, skal få vise kompetansen sin. Vi tenker ofte på dette når vi snakker om elever som strever, og bruker det som argument for å legge inn enkle oppgaver i settet. Greit nok, men det gjelder også elevene som tar faget lett. De må også få vist hva de kan! Det gjør de dessverre altfor sjelden akkurat nå.

Jeg er misunnelig på norskfaget. Der kan elevene virkelig blomstre fritt. Det er ikke noe tydelig tak - er du svært dyktig til å skrive, kan du krydre teksten akkurat slik du ønsker og imponere faglærer eller sensor. I matematikkfaget defineres taket av oppgavene. Blir du bedt om å løse en likning av typen 2x+3=7, er det ikke noe poeng i å gjøre det på en klossete og komplisert måte for å demonstrere at du kan mer enn det banalt enkle. For å kunne ha en reell mulighet til å vise frem ferdigheter fra øverste hylle, må det være oppgaver på eksamen hvor det er hensiktsmessig å bruke avanserte metoder og lure triks.

Les også: En annerledes matematikkundervisning

Som elev ble jeg selv reddet av en lærer som brukte relevant kompetanse fra Abelkonkurransen for å gi meg en sekser et år jeg gjorde en feil på en prøve på vårparten og egentlig lå an til en femmer. Takk Gud for sunn fornuft! Jeg håper andre lærere gjør det samme om det behøves. Men, dette kan ikke redde en eksamenskarakter.

Når matematikklærere setter karakterene 5 og 6, er det som regel fordi elevene har vist stålkontroll på drilloppgaver, ikke fordi de har briljert med matematiske resonnementer av høy kvalitet. En elev som kunne løst oppgaver på et skyhøyt nivå, men begår en tabbe, får sjelden mer enn en femmer når det bare er «normale» oppgaver de testes i.

For meg føles dette perfeksjonsjaget som feil fokus. Det gjør at de som vil ha toppkarakterene, kan få et slags fryktforhold til vurderingssituasjoner. Redselen for å gjøre trivielle feil blir større enn gleden over å ha regnet riktig. Bidrar det til økt matteglede? Jeg tviler. Når sekseren krever nesten full pott og en bortimot feilfri besvarelse, handler det i praksis mer om hva elevene ikke får til enn hva de har fått til. Er det dette vi vil ha?

Jeg har bladd i mang en matematikklærebok, og også jobbet litt med utvikling av lærebøker. Hver gang et nytt verk går i trykken, skjer det uunngåelige: Feil vi matematikere skammer oss over, ender opp i bøker i klasserom landet rundt. Så oppdager noen disse, og de havner i rettelisten. Det kan være alt fra formelle, faglige feil i lærestoffet, til surr i fasiten hvor to tall har byttet plass. Noen ganger tar det flere år før et klokt hode oppdager at det faktisk er en feil et sted som ingen hadde oppdaget.

Betyr dette at forfatterne ikke kvalifiserer til sekseren selv, fordi de har blingset noen ganger gjennom en hel lærebok? Åpenbart ikke, de holder selvsagt et godt nok faglig nivå – ellers hadde de ikke hatt jobben sin. Så, hvorfor forventer vi at elevene skal vise perfeksjon på eksamen? Det henger ikke på greip. Matematikk er av natur et kreativt fag, og det er å gjøre skam på fagets egenart å sette toppkarakterer etter evnen til å hoste opp alle standardalgoritmene på kommando. Uten fortegnsfeil.

Jeg ser heller at vi også kan dele ut toppkarakterer med utgangspunkt i at elevene har vist noe ekstraordinært. Da vil ikke alt stå og falle på om de har unngått en meningsløs tabbe på en enklere oppgave. Mitt ønske er dermed at det legges til noen vanskelige oppgaver på eksamen som dekker nivået til de skarpeste elevene og setter dem på prøve. Det er uansett helhetsinntrykket som danner grunnlaget for karakteren, så dette er i praksis ingen stor endring.

En effekt av dette er at hvis det kommer vanskeligere oppgaver på eksamen, må lærerne bruke mer tid i klasserommet på denne type oppgaver for å forberede elevene på dem. Er det noe vi trenger i matematikkfaget, er det at elevene blir utfordret mer kreativt og ikke blir gående fast i algoritmeterping og mengdetrening. Det gjør det lettere for alle elever å bygge god matematisk intuisjon og trene på å tenke utenfor boksen. Dette er også i tråd med intensjonene i Kunnskapsløftet 2020, hvor det legges mer vekt på matematisk utforsking enn tidligere.

Som en videreføring av dette må også utdanningsinstitusjonene utdanne lærere som behersker disse krevende oppgavene. Det å takle mer kreative oppgaver kan også være et pluss når lærerne underviser i enklere stoff – hvor det ligger en elegant løsning som ikke er så åpenbar ved første øyekast. En lærer som ser slike nyanser, er alle elever tjent med å ha, uansett nivå.

Hansken er herved kastet. Jeg håper de som er ansvarlige for morgendagens matematikkeksamener, plukker den opp.