På tide med en endring

Astrid Lindgren har sagt at «när människor med makt, slutar lyssna på folk. Då är det dags at bytta ut dom». Vi spør. Vi ber. Vi til slutt krever. Vi har et forslag til hvordan vi kan unngå situasjoner som vi blant annet kjenner fra kjenner fra fødeavdelingen i Kristiansund og i lengre tid fra fastlegene. Vi ber om konkuransedyktig lønn og at vi ikke nok en gang blir lønnstapere.

Som tillitsvalgt ser jeg på nært hold konsekvensene av at vi ikke klarer å rekruttere lærere til enkelte yrkesfag: Elever får ikke det opplæringstilbudet de har krav på og undervises i beste fall av en som er hentet rett inn fra bransjen, men som ikke har pedagogikk eller erfaring med undervisning. Dette kalles for en «nødløsning».

Når nødløsning blir løsningen, ser vi at årsaken ikke får den oppmerksomheten den burde få, bortsett fra under lønnsoppgjør: Vi mangler lærere. Hvis vi skal rekruttere og beholde de dyktige arbeiderne fra bransjen, må jobben være lønnsmessig konkurransedyktig.

Les også: Lærerne har ingen andre valg enn å streike

Det satses på yrkesfag over hele landet. Unge oppfordres til å velge yrkesfag, og bransjen skriker etter arbeidskraft. Kan vi da akseptere at elever får undervisning av en «uten godkjent utdanning»? For i en godkjent utdanning læres det langt mer enn kun fag og hvordan man skal legge opp «den gode timen».

Håndtering av konflikter, språklige utfordringer, ensomhet, mobbing, sosial dannelse, medmenneskelighet, respekt og relasjonsbygging – dette er kun noe av hva en lærer håndterer i hverdagens møter med elevene. Vi opparbeider oss spisskompetanse på dette og på å se eleven, se endringer, få dem til å føle seg velkomne og bli trygge nok til å utvikle seg selv.

Jobben lærere gjør med og for de unge – hvem skal utføre den? En hvemsomhelst, slik at det på papiret ser ut som om eleven har blitt undervist av en lærer (vel å merke en uten godkjent utdanning), eller av en som hver dag og til enhver tid legger til rette for at eleven skal få utvikle seg til det beste h*n kan, ut ifra de forutsetningene eleven har?

Dere vet hva vi ønsker, og dere vet hva elevene trenger.

Allikevel møtes vi av en arbeidsgiver som nok et år ikke hører på oss når vi nok et år først spør. Så ber. Så krever. Men vi kan ikke la være, for hvis vi gir oss, taper vi kampen vi kjemper for elevene.

Tiden er overmoden for å bytte ut arroganse med imøtekommenhet og konstruktiv dialog.