Hurra for løvemødre som brøler!

Siden årsakssammenhengen varierer i stor grad, er jeg enig med de foresatte som i en kronikk mandag 12 juni 2022 etterlyser en nærmere beskrivelse av hva som legges i begrepet «problematisk skolefravær». Når det i kommunenes veiledere vises til «problematisk skolefravær» uten at det redegjøres for hva som legges i dette begrepet, er det naturlig at veilederne oppleves som mer vill-ledende enn veiledende. Dessverre er det nok ikke tilfeldig at kommunene på denne måten fraskriver seg ansvar for skolerelaterte faktorer, men konsekvensen av begrepsforvirringen blir naturlig nok at tiltakene som foreslås, er «uten mål og mening».

Skolevegring handler om elever som ønsker å gå på skolen, men som likevel ikke klarer det fordi skolen framstår som en altfor utrygg oppvekstarena. Derfor omtales skolevegring også som «ufrivillig skolefravær».

Les kronikken: Veiledere for problematisk skolefravær villeder

De foresatte ønsker at barnet deres skal gå på skolen, men barnet engster seg i så stor grad for å være der at vedkommende ikke klarer det. De emosjonelle reaksjonene viser seg ofte i form av somatiske plager, som angst, depresjon, skjelving eller gråt. På kortere sikt får disse elevene ofte dårlig selvtillit, grunnet manglende tro på egne evner og ressurser. På lengre sikt ender det ikke bare med at de faller ut av utdanningssystemet og arbeidslivet i voksen alder, men mange faller også utenfor det sosiale fellesskapet.

Mestringstilliten blir lav når barn og ungdom erfarer at de ikke klarer å leve opp til skolens krav og forventninger. I lys av at livsmestring og folkehelse nå er inne i alle fag, er det nærliggende å stille spørsmål ved hvorvidt barn og ungdom kan stryke i livsmestring.

Foresatte og lærere er enige

Dybdeintervju med førti foresatte til barn som strevde med ufrivillig skolefravær i 2019, viser at de opplever at fagfolk har for lite kunnskap om skolevegringsproblematikk, og flere viste til at deres barn ble kasteballer i hjelpeapparatet. En studie som ble gjennomført året etter, som omfatter like mange lærere, konkluderer med at disse deler de foresattes bekymring.

I lys av dette skulle man håpe at kommunenes veiledere i større grad hadde valgt å ha fokus på forskningsbasert kunnskap. Når barn eller ungdom opplever at skolen er et utrygt sted å være, burde det vel være nærliggende å stille spørsmål ved hva som er galt med skolen, og ikke hva som er galt med eleven eller hjemmet. Hvis jeg visste jeg hadde mistet lommelykten i bilen, ville det vært merkelig om jeg lette etter den i båten.

I de kommunale veilederne foreldrene viser til, tas det i liten grad hensyn til bakenforliggende årsaker. Det skilles heller ikke mellom skulk og ufrivillig skolefravær (skolevegring).

Hvorfor vises det ikke til elevenes rettigheter? Hvorfor vises det ikke til relevant forskning, eller hva som fremmer trivsel og sosial- og faglig mestring? Hvorfor står det ikke noe om hvor sårbare disse elevene kan være, eller betydningen av gode relasjoner til de voksne i skolemiljøet, betydningen av det å ha noen gode venner på skolen, eller betydningen av å få være en del av et godt psykososialt klasse- og skolemiljø?

Og hvorfor er det ikke fokus på mobbeproblematikk når nesten seks av ti er utsatt for dette? Hvorfor står det ikke noe om hvilke rettigheter elever med nevrodiagnoser eller angstrelaterte diagnoser har, eller hvordan man kan tilrettelegge for disse elevene i skolehverdagen?

Elevenes rettigheter

I Barnekonvensjonen artikkel 12.3.2 og 13.3.3. «Retten til læring i Norge» påpekes det at alle barn skal ha likeverdige muligheter til å gjennomføre utdanning og utvikle potensialet sitt. Det vises i denne sammenheng til at respekt for barnets rett til å bli hørt er en forutsetning, og det påpekes at skolemyndighetene må lytte til barn og foreldre når de planlegger undervisningstilbudet. Det vises videre til at alle elever har rett til en meningsfylt og kvalitetsmessig god undervisning som tar hensyn til mangfoldets forutsetninger og behov.

I Opplæringsloven vises de til elevenes rett til medvirkning og et godt psykososialt skolemiljø. Norge fikk til tross for dette likevel kritikk i 2019 fra FN`s komite om rettigheter som påpekte at barnets beste ikke er forankret tydelig nok i Opplæringsloven. Det er verdt å merke seg at det ble vist til at dette gjelder spesielt for elever med nedsatt funksjonsevne.

Behov for lovendring

Når skolesamfunnet blir så utrygt at barn og ungdom engster seg for å være der, er det viktig å finne fram til bakenforliggende årsaker. Mange dyktige lærere vet at gode samtaler med elev og foresatte er det beste utgangspunkt for et fruktbart samarbeid. Større møter med mange fagfolk til stede, kan derimot lett virke både fremmedgjørende og utrygt.

Dersom barnas rettsikkerhet skal ivaretas i dagens skole, må vi få på plass en lovendring som ivaretar elevenes rettigheter på en bedre måte enn det vi har i dag. Et tillegg i §9A i Opplæringsloven som sikrer at tiltak skal settes inn umiddelbart når elever engster seg for å være på skolen, vil være et skritt i riktig retning.

Et undervisningsopplegg kan godt tilrettelegges utenfor skolens fire vegger; men helst sammen med en eller to medelever. I tillegg må det da parallelt settes inn tiltak som bidrar til at skolesamfunnet blir så trygt og inkluderende at eleven det gjelder våger å komme tilbake til skolen.

Å sitte hjemme i måneder eller år alene uten undervisningstilbud fordi man engster seg for å være på skolen, får alvorlige følger med tanke på redusert psykisk helse. Samtidig kan det føre til utenforskap i forhold til utdanning, arbeidsliv og sosialt fellesskap langt inn i voksen alder. Dette er en situasjon norsk skole ikke kan leve med!

Både av menneskelige og samfunnsmessige årsaker haster det derfor med å få en lovendring på plass! Jeg håper derfor kunnskapsministeren vil lytte til løvemødrenes brøl og vise at Norge ønsker å ta barn og Barnekonvensjonen på alvor! Inntil dette skjer, oppfordrer jeg alle til å heie på de sterke og modige løvemødrene som brøler!