Over og ut for spesialpedagogen og spesialundervisningen?

Jeg er allmennlærer med mastergrad i spesialpedagogikk, og jeg har jobbet i barneskolen i over 20 år. Jeg er blant annet opptatt av klasseledelse og relasjonsbygging, men har alltid vært ekstra interessert i de elevene som trenger hjelp og oppfølging utover ordinær tilpasset undervisning. Av den grunn har jeg tatt videreutdanning i andrespråkspedagogikk og spesialpedagogikk.

De siste årene har jeg blitt mer og mer bekymret for spesialundervisningen i dagens skole. Min bekymring gjelder både bruken av spesialpedagoger, og gjennomføringen av selve spesialundervisningen. Jeg håper derfor at det er flere som deler min bekymring, og at vi sammen kan løfte denne debatten. Dette bør være aktuelt for både politikere, skoleledere, lærere, spesialpedagoger, foreldre og elever.

I tillegg håper jeg at forskningsfeltet tar tak i dette. Det var med stor interesse og begeistring jeg leste om åpningen av SpedAims, et senter med fokus på spesialpedagogisk forskning, og som har målsetting om bedre læring, trivsel og motivasjon for barn med særskilte behov. Dette må virkelig være et løft for spesialpedagogikken i Norge, tenkte jeg og håper jeg. Etter kontakt med direktør Monica Melby-Lervåg har jeg fått bekreftet at de deler min bekymring.

Dette er ikke en akademisk tekst, snarere en tekst skrevet med utgangspunkt i en spesialpedagogs tanker, erfaringer og spørsmål om fremtiden for spesialundervisningen i dagens skole.

Bruk av spesialpedagoger i spesialundervisning

Spesialpedagogikk er et studium som tilbys på universiteter og høgskoler i Norge, og det utdannes dermed spesialpedagoger. Dette er flott, da jeg tenker at det er et stort behov for kvalifiserte spesialpedagoger som er interessert i faget. Men realiteten kaster en skygge over dette, slik jeg ser det. I sakkyndige vurderinger og enkeltvedtak jeg har lest (og hørt om), står det at spesialundervisning skal/kan gjennomføres av pedagog. Jeg forstår om dette kan ha økonomiske- og personalmessige forklaringer, men er det riktig at spesialundervisning skal gis av pedagoger som ikke er utdannet til å drive spesialundervisning? Og hva sier det om oss som har denne utdannelsen, er den ikke verdt noe? Er det snart over og ut for spesialpedagogen i spesialundervisningen?

Jeg opplever videre at bruken av spesialpedagoger hverken etterspørres eller nevnes i dokumenter som omhandler elever med rett til spesialundervisning. Dette finner jeg meget underlig. Er det noe jeg ikke har fått med meg, eller er det kommet nyere forskning som sier at spesialpedagogen ikke trengs til spesialundervisning lenger? Dette er bemerkelsesverdig, spesielt sett i lys av samfunnsdebatten om de sårbare barna.

En spesialpedagog er ekstra kvalifisert til å tilrettelegge og hjelpe elevgruppen som ofte blir omtalt som de sårbare barna. Denne elevgruppen finnes definitivt i skolen, og jeg har inntrykk av at en stor del av de enkeltvise elevene i denne gruppen, trenger det en spesialpedagog kan gi dem, nemlig spesialpedagogisk tilrettelegging og undervisning. Jeg må understreke at det ikke er en profesjonskamp jeg fører her, snarere tvert imot.

De siste årene har jeg opplevd flere allmennlærere uttrykke at de ikke føler seg kompetent til å gjennomføre spesialundervisning, men som likevel blir pålagt det. Jeg peker kun på det faktum at ikke alle har utdannelse i spesialpedagogikk. Derfor har jeg rett og slett begynt å lure på om det er over og ut for spesialpedagogen? Trengs ikke spesialpedagogen lenger? Er det en nasjonal skolefaglig enighet om at pedagogene har den samme spisskompetansen til å drive spesialundervisning som spesialpedagogene har?

Gjennomføring av spesialundervisning

Det er en ting til jeg håper kan debatteres når det gjelder spesialundervisning. Jeg mener å ha lest nyere forskning som peker på at spesialundervisning helst må foregå i klasserommet, i det sosiale fellesskapet til eleven. I prinsippet høres dette både forståelig og fornuftig ut. Men, er ikke dette en tilpasning som kan og bør gjøres av spesialpedagogen i samråd med elev, foreldre og kontaktlærer?

Forskning påvirker utvikling og endring i samfunnet. Jeg undrer meg på om dette har ført til at det i dokumenter nå skrives at spesialundervisningen fortrinnsvis skal foregå i klasserommet (og med ekstra pedagog). Slik jeg ser det, er det stor sannsynlighet for at dette fører til at elever ikke får den helhetlige spesialundervisningen de har behov for og rett til. Jeg har erfart at det settes inn en pedagog som ekstra støtte i klasserommet, som er ment å gi spesialundervisning. Men blir det spesialundervisning av dette? Jeg har sett eksempler på at elever sitter i klasserommet og hører på undervisningen tilpasset helt andre mål enn det de har forutsetning for å mestre. Har ikke disse elevene rett til tilpassede aktiviteter og gjennomganger i sin spesialundervisning? Må spesialundervisning foregå mumlende og hviskende blant medelever og annen undervisning av en ekstra pedagog som i tillegg må hjelpe alle andre i klassen? Spesialundervisning er en rettighet som disse elevene har, og jeg tenker at flere av dem blir fratatt sin rett til spesialundervisning på denne måten. Kan dette være både diskriminerende og lovbrytende? Er det over og ut for både spesialpedagog og spesialundervisning?

Effekt av spesialundervisning?

Min erfaring er at om spesialpedagogen har en god relasjon til, og dialog med, elever og foreldre, så er det mindre betydningsfullt om noe undervisning foregår utenfor klasserommet. Det aller viktigste må vel være å gi eleven mestring og utvikling gjennom spesialundervisningen? En kan for eksempel normalisere det å ha ulike arbeidsstasjoner rundt omkring på skolen, enten det er spesialundervisning eller ordinær undervisning. Selv har jeg hatt elever i spesialundervisning som helst vil ha mye undervisning/tilpassede aktiviteter på et eget arbeidsrom eller andre steder på skolen.

Less også: Spesialpedagogikk for morgendagens skole – nye mål og ny mening

En skal ikke se bort fra at det kan eksistere holdninger fra «fortiden» som bidrar til frykt og tanker om at elever som mottar spesialundervisning stigmatiseres. Jeg har hørt både foreldre, lærere og andre uttrykke bekymring for at elever «tas ut av klasserommet», og «sitter på grupperom og får eneundervisning». Dette er forhåpentligvis holdninger som kan endres gjennom forskning og riktig praksis.

Spesialpedagogen er utdannet til å drive spesialundervisning, så hvorfor ikke ha tillitt til at undervisningen drives både til det beste for og i samråd med eleven? Spesialpedagogen bør, gjennom en god relasjon til eleven, sikre seg at elevens stemme kommer frem jfr Barnekonvensjonen. Er det ikke et poeng å få spesialundervisningen best mulig for de som trenger den? Kan det gi bedre effekt av spesialundervisningen? Kan det bidra til økt trivsel og mestring blant sårbare barn? Jeg håper at det er grunnlag for både debatt og utdypende forskning på dette.

Jeg bare spør!

Etter en henvendelse til utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget fikk jeg følgende svar: «Takk for viktig innspill! På vegne av komiteen og et regjeringsparti vil jeg si at spesialpedagogikk og spesialpedagoger definitivt er ønska! Så tar vi med oss det du skriver inn i videre arbeid». Jeg håper at dette ikke bare er tomme ord, og at politikere snart kommer på banen og bidrar til debatt rundt dette viktige tema.

Det snakkes om kutt i skole- og barnehagebudsjettene over hele landet i disse dager. Dette rammer alle barn, men det er ekstra grunn til bekymring rundt de sårbare barna. Noen av dem trenger en spesialpedagog og riktig spesialundervisning for å mestre skolehverdagen, og nå er det på tide at noen løfter denne debatten for disse barnas skyld. Eller er det over og ut for spesialpedagogen? Og kanskje spesialundervisningen også? Jeg bare spør.