Ill.foto: Ole Martin Wold
Over og ut for spesialpedagogen og spesialundervisningen?
Debatt: Jeg er blitt stadig mer bekymret for spesialundervisningen i dagens skole, både når det gjelder bruken av spesialpedagoger og gjennomføringen av selve spesialundervisningen.
Jeg er allmennlærer med mastergrad i spesialpedagogikk, og jeg
har jobbet i barneskolen i over 20 år. Jeg er blant annet opptatt av
klasseledelse og relasjonsbygging, men har alltid vært ekstra interessert i de elevene
som trenger hjelp og oppfølging utover ordinær tilpasset undervisning. Av den
grunn har jeg tatt videreutdanning i andrespråkspedagogikk og spesialpedagogikk.
De siste årene har jeg blitt mer og mer bekymret for spesialundervisningen i dagens
skole. Min bekymring gjelder både bruken av spesialpedagoger, og gjennomføringen
av selve spesialundervisningen. Jeg håper derfor at det er flere som deler min
bekymring, og at vi sammen kan løfte denne debatten. Dette bør være aktuelt for
både politikere, skoleledere, lærere, spesialpedagoger, foreldre og elever.
I
tillegg håper jeg at forskningsfeltet tar tak i dette.
Det var med stor interesse og begeistring jeg leste om åpningen av SpedAims, et
senter med fokus på spesialpedagogisk forskning, og som har målsetting om bedre
læring, trivsel og motivasjon for barn med særskilte behov. Dette må virkelig være et løft for spesialpedagogikken i Norge, tenkte jeg og håper jeg.
Etter kontakt med direktør Monica Melby-Lervåg har jeg fått bekreftet at de
deler min bekymring.
Dette
er ikke en akademisk tekst, snarere en tekst skrevet med utgangspunkt i en
spesialpedagogs tanker, erfaringer og spørsmål om fremtiden for
spesialundervisningen i dagens skole.
Bruk av spesialpedagoger i spesialundervisning
Spesialpedagogikk er et studium som tilbys på universiteter og
høgskoler i Norge, og det utdannes dermed spesialpedagoger. Dette er flott, da jeg
tenker at det er et stort behov for kvalifiserte spesialpedagoger som er
interessert i faget. Men realiteten kaster en skygge over dette, slik jeg ser
det. I sakkyndige vurderinger og enkeltvedtak jeg har lest (og hørt om), står
det at spesialundervisning skal/kan gjennomføres av pedagog. Jeg forstår om
dette kan ha økonomiske- og personalmessige forklaringer, men er det riktig at spesialundervisning
skal gis av pedagoger som ikke er utdannet til å drive spesialundervisning? Og
hva sier det om oss som har denne utdannelsen, er den ikke verdt noe? Er det snart
over og ut for spesialpedagogen i spesialundervisningen?
Jeg opplever videre at bruken av spesialpedagoger hverken etterspørres
eller nevnes i dokumenter som omhandler elever med rett til
spesialundervisning. Dette finner jeg meget underlig. Er det noe jeg ikke har
fått med meg, eller er det kommet nyere forskning som sier at spesialpedagogen
ikke trengs til spesialundervisning lenger? Dette er bemerkelsesverdig, spesielt
sett i lys av samfunnsdebatten om de sårbare barna.
En spesialpedagog er ekstra kvalifisert til å tilrettelegge og
hjelpe elevgruppen som ofte blir omtalt som de sårbare barna. Denne elevgruppen
finnes definitivt i skolen, og jeg har inntrykk av at en stor del av de enkeltvise
elevene i denne gruppen, trenger det en spesialpedagog kan gi dem, nemlig spesialpedagogisk
tilrettelegging og undervisning. Jeg må understreke at det ikke er en
profesjonskamp jeg fører her, snarere tvert imot.
De siste årene har jeg opplevd flere allmennlærere uttrykke at
de ikke føler seg kompetent til å gjennomføre spesialundervisning, men som
likevel blir pålagt det. Jeg peker kun på det faktum at ikke alle har
utdannelse i spesialpedagogikk. Derfor har jeg rett og slett begynt å lure på
om det er over og ut for spesialpedagogen? Trengs ikke spesialpedagogen lenger?
Er det en nasjonal skolefaglig enighet om at pedagogene har den samme
spisskompetansen til å drive spesialundervisning som spesialpedagogene har?
Gjennomføring av spesialundervisning
Det er en ting til jeg håper kan debatteres når det gjelder
spesialundervisning. Jeg mener å ha lest nyere forskning som peker på at
spesialundervisning helst må foregå i klasserommet, i det sosiale fellesskapet
til eleven. I prinsippet høres dette både forståelig og fornuftig ut. Men, er
ikke dette en tilpasning som kan og bør gjøres av spesialpedagogen i samråd med
elev, foreldre og kontaktlærer?
Forskning påvirker utvikling og endring i samfunnet. Jeg
undrer meg på om dette har ført til at det i dokumenter nå skrives at
spesialundervisningen fortrinnsvis skal foregå i klasserommet (og med ekstra
pedagog). Slik jeg ser det, er det stor sannsynlighet for at dette fører til at
elever ikke får den helhetlige spesialundervisningen de har behov for og rett
til. Jeg har erfart at det settes inn en pedagog som ekstra støtte i
klasserommet, som er ment å gi spesialundervisning. Men blir det
spesialundervisning av dette? Jeg har sett eksempler på at elever sitter i
klasserommet og hører på undervisningen tilpasset helt andre mål enn det de har
forutsetning for å mestre. Har ikke disse elevene rett til tilpassede
aktiviteter og gjennomganger i sin spesialundervisning? Må spesialundervisning
foregå mumlende og hviskende blant medelever og annen undervisning av en ekstra
pedagog som i tillegg må hjelpe alle andre i klassen? Spesialundervisning er en
rettighet som disse elevene har, og jeg tenker at flere av dem blir fratatt sin
rett til spesialundervisning på denne måten. Kan dette være både diskriminerende
og lovbrytende? Er det over og ut for både spesialpedagog og spesialundervisning?
Effekt av spesialundervisning?
Min erfaring er at om spesialpedagogen har en god relasjon til,
og dialog med, elever og foreldre, så er det mindre betydningsfullt om noe
undervisning foregår utenfor klasserommet. Det aller viktigste må vel være å gi
eleven mestring og utvikling gjennom spesialundervisningen? En kan for eksempel
normalisere det å ha ulike arbeidsstasjoner rundt omkring på skolen, enten det
er spesialundervisning eller ordinær undervisning. Selv har jeg hatt elever i
spesialundervisning som helst vil ha mye undervisning/tilpassede aktiviteter på
et eget arbeidsrom eller andre steder på skolen.
En skal ikke se bort fra at det kan eksistere holdninger fra
«fortiden» som bidrar til frykt og tanker om at elever som mottar
spesialundervisning stigmatiseres. Jeg har hørt både foreldre, lærere og andre uttrykke
bekymring for at elever «tas ut av klasserommet», og «sitter på grupperom og
får eneundervisning». Dette er forhåpentligvis holdninger som kan endres
gjennom forskning og riktig praksis.
Spesialpedagogen er utdannet til å drive spesialundervisning,
så hvorfor ikke ha tillitt til at undervisningen drives både til det beste for
og i samråd med eleven? Spesialpedagogen bør, gjennom en god relasjon til
eleven, sikre seg at elevens stemme kommer frem jfr Barnekonvensjonen. Er det ikke et poeng å få spesialundervisningen best mulig for de som trenger den?
Kan det gi bedre effekt av spesialundervisningen? Kan det bidra til økt trivsel og mestring blant sårbare barn? Jeg håper at det er grunnlag for både debatt og utdypende forskning på dette.
Jeg bare spør!
Etter en henvendelse til utdannings- og forskningskomiteen på
Stortinget fikk jeg følgende svar: «Takk for viktig innspill! På
vegne av komiteen og et regjeringsparti vil jeg si at spesialpedagogikk og
spesialpedagoger definitivt er ønska! Så tar vi med oss det du skriver inn i
videre arbeid». Jeg håper at dette ikke bare er tomme ord, og at politikere snart kommer på
banen og bidrar til debatt rundt dette viktige tema.
Det snakkes om kutt i skole- og barnehagebudsjettene over hele
landet i disse dager. Dette rammer alle barn, men det er ekstra grunn til bekymring
rundt de sårbare barna. Noen av dem trenger en spesialpedagog og riktig
spesialundervisning for å mestre skolehverdagen, og nå er det på tide at noen
løfter denne debatten for disse barnas skyld. Eller er det over og ut for
spesialpedagogen? Og kanskje spesialundervisningen også? Jeg bare spør.