Kriseteamet

Kommunelegen: – De ansatte kom i en umulig situasjon, som å velge hvilke barn som skulle settes fri

Tidligere kommunelege John. H. Nessa mener de ansatte i barnehagen gjorde en glimrende jobb mens de satt fanget med barna. Han får støtte av barnepsykiater Ida Garløv.

Publisert Sist oppdatert

Alle sakene om gisseldramaet i Hjelmeland finner du her

– De som fikk den største påkjenningen, var de ansatte i barnehagen. De kom i en umulig situasjon, som å velge hvilke barn som skulle settes fri. De handlet godt og rolig og gjorde en glimrende jobb, sier John H. Nessa (70).

Han var kommunelege og leder for kriseteamet under gisselaksjonen i Hjelmeland barnehage. To dager før hadde de hatt øvelse i kriseberedskap i hele kommunen.

Tilbud om psykolog

– Jeg husker vi sa at vi hadde tenkt på alle mulige scenarioer, men ikke at noen ville ta gisler i en barnehage, forteller Nessa.

Det var første gang det skjedde i den vestlige verden, og ble raskt en verdenssensasjon. I dag er Nessa pensjonist, og han tar imot Første steg på legekontoret i Hjelmeland, der han jobber som fastlege på deltid. Ansatte, barn og foreldre fikk tilbud om å snakke med barnepsykolog Magne Raundalen og psykiatere fra Sentralsykehuset i Rogaland etterpå.

– Noen ville snakke om det, mens andre mente det var best å glemme det, forteller Nessa.

Les historien til Christa Ylvisaker, ansatt i Hjelmeland barnehage: – Jeg husker jeg håpet at barnehagen eksploderte så vi døde på likt, og at han ikke begynte å skyte barn.

Barna ikke fulgt systematisk

– Vi fulgte opp barna gjennom helsestasjonen med kontrolltime hos psykiater rett etterpå. Barna ble ikke fulgt opp systematisk over tid. Det var opp til foreldrene, sier fastlegen. På grunn av taushetsplikten uttaler han seg på generelt grunnlag.

– Noen ansatte ble langvarig sykmeldt og kom ikke tilbake til barnehagen. I en gruppe med 25 barn vil det alltid være to–tre som sliter psykisk, derfor vet vi ikke om det er på grunn av hendelsen. Jeg har ikke registrert at noen barn har påberopt seg det, sier Nessa.

– Jeg har reflektert over om det ville vært hensiktsmessig å tvinge barna inn i en oppfølgning, i årevis etterpå, og svaret er nei, sier tidligere kommunelege John H. Nessa i Hjelmeland. Foto: Marie von Krogh

– Selvsagt kunne mye vært gjort annerledes. Jeg har reflektert over om det ville vært hensiktsmessig å tvinge barna inn i en oppfølgning, i årevis etterpå, og svaret er nei, sier Nessa.

Les hovedsaken i dokumentet om gisseldramaet: Helga Hope var en av ti barnehageansatte som satt som gissel i Hjelmeland barnehage sammen med 25 barn. -Det var krevende å velge ut hvilke barn som skulle bli, forteller hun.

Liten kommune med god oversikt

Også en fra barnevernstjenesten og en ansatt i barnehagen var med i samtalene med barna og foreldrene. Kirsti Flatø (66) forteller at de skrev ned opplysninger, i tilfelle barna kom til å slite i fremtiden.

Flatø var sosial- og barnevernsleder den gangen og hadde ansvar for å følge opp barn og foreldre. Hun sier de sikkert kunne gjort noe annerledes.

– Vi har ikke hatt oppfølging flere år etterpå fordi vi er en liten kommune med god oversikt, sier Flatø.

Hun er gift med John H. Nessa. Men på grunn av taushetsplikten var det aldri naturlig å snakke om temaene hjemme før gisselaksjonen, ifølge Nessa.

Gisselsituasjon på traumetoppen

Ida Garløv var en av to ansatte fra Barnepsykiatrisk poliklinikk ved Sentralsykehuset i Rogaland som bisto kommunen. Deres jobb var å følge opp barna, ikke de ansatte.

– Vi fant barn og foreldre som var skremt, men de fleste fikk hjelp lokalt. Ut fra den første samtalen var det færre enn fem som trengte mer hjelp av spesialisthelsetjenesten, minnes Garløv.

 Skal vi rangere traumer, er gisselsituasjoner på den ekstreme toppen. 

Ida Garløv, psykiater

Psykiateren husker avisdebattene lokalt i ettertid, der noen mente de ansatte hausset opp hendelsen.

– Det er heftig og traumatisk for ansatte som har stått i dette. Skal vi rangere traumer, er gisselsituasjoner på den ekstreme toppen. Å bli stengt inne og truet på livet med våpen av mennesker som vil oppnå noe du ikke har kontroll over, er alvorlige traumer, påpeker Garløv.

Hvordan det går med barn som opplever traume, er helt avhengig av hvor godt beskyttet de er av trygge voksne, ifølge Garløv.

– De ansatte i barnehagen gjorde en kjempejobb med å passe på at barna ble minst mulig skremt. Mange barn kom seg fint gjennom det som skjedde, takket være de ansatte, sier Garløv.

I dag er hun overlege og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri ved Oslo universitetssykehus.

Les også: Barnehagelærer Heidi Hetland, ble uføretrygdet som følge av gisselsaken:– Jeg tenkte hver dag at dette går over, men det gikk ikke over, selv ikke nå 20 år etter. Det har ikke gått bra med meg, forteller Heidi.

Bearbeider ved felles historier

Traumer går i ulike faser, ifølge Garløv.

– Noen må i terapi for å finne ut av det, andre klarer seg selv, men det er ikke gratis å komme gjennom et traume, forklarer Garløv.

– Noen ville snakke om det, mens andre mente det var best å glemme det

John H. Nessa, tidligere kommunelege

Hun sier det er arbeidsgiver som skal sørge for et tilbud til ansatte. Psykiateren sier en lærdom etter Hjelmeland-saken er å dele historien i ettertid.

– Da lager man et «felles narrativ», en historie om det som skjedde, som gjør det trygt å legge det bak seg og slippe angsten som man ofte kan kjenne etterpå, også etter at faren egentlig er over. Det er slik vi bearbeider. Noen kan bli traumatisert igjen, men å snakke med barn og voksne om det som skjedde, kan være klokt å gjøre, mener Garløv.

Første steg

Denne dokumentaren har stått på trykk i Første steg nummer 3 2019.

Powered by Labrador CMS