Sørheim er spesialpedagog og medlem av Facebook-gruppen «Lærere for evidensinformert undervisning». De mener norsk lærerutdanning hopper bukk over viktig forskning.

– Vi lærer ikke at noen læringsmetoder er bedre enn andre, sier Sørheim.

Han har tatt fritiden til hjelp for å bli en bedre norsklærer.

En liten gruppe elever fra 3. trinn befinner seg i et rom på Karlsrud skole i Oslo med spesialpedagog Dag Gladmann Sørheim. Det er vårsol og formiddag. Sørheim tar frem noe han kaller for flashcards. Elevene vet hva det betyr. Nå skal det øves på bokstavlyder.

– Skal man lære å lese, må man først være så drillet i bokstavlydene at man automatisk uttaler s som sss og ikke ess, akkurat som en k uttales k og ikke kå, sier Sørheim.

Hver gang barna slår sin egen rekord, får de poeng og kan legge en gul brikke i kuleramma.

Når Emil klarer det, sier Dag med et glimt i øyet: «Du vet hva dette betyr! Vi må steke Emil!»

Han griper tak i Emil, løfter ham opp til latter og hvining fra de andre barna, og løper med ham over skolegården til nabobyggets kjøkken.

Emil plasseres på benken. Dag finner fram krydder og kverner over klærne hans, roter i kjøleskapet og spør: «Hva kan vi ta på mer?»

Ketchupen blir funnet fram, men Emil protesterer og får en drue i munnen i stedet. Til slutt løftes han inn i ovnen mens de andre barna står og gisper.

Etterpå får Ariana og David utdelt skje og gaffel for å «spise» den stekte Emil. Hele seansen tar fem minutter. Det er fnising, sprudlende stemning og oppløftede barn, som nå er klare for mer lesetrening.

Sørheim understreker at det ikke nødvendigvis er enkelt å lære barn å lese: – Noen må trene lenge før dette sitter. For andre går det raskere.

Sørheim har fordypning i samfunnsfag og norsk fra lærerutdanningen og en mastergrad i læring i komplekse systemer fra Avdeling for adferdsvitenskap, Oslo Met – Storbyuniversitetet.

Han er svært kritisk til at han som lærerstudent ikke lærte om for eksempel «direkte instruksjon» eller «presisjonslæring», eller at ingen fortalte ham at fonetisk trening er det mest effektive når du skal lære noen å lese.

Tvert imot har han møtt en rekke ulike metoder for leseopplæring han i dag aldri ville benyttet, for eksempel praksisen som mange lærere kjenner til, med «ukens bokstav». Dette mener Sørheim er en uheldig læringsmetode fordi den i liten grad tar hensyn til barnas ulike progresjonstempo.

– Under lærerstudiene setter man seg inn i grunnleggende læringsteorier, men man lærer ikke hvilke metoder som fungerer godt og hvilke som fungerer mindre godt. Man lærer ikke selve håndverket. Jeg har lest meg opp, på eget initiativ, og funnet frem til studier som viser at noen læringsmetoder er bedre enn andre. Eksplisitt instruksjon er det aller beste man kan tilby barna, sier Sørheim.

Han forklarer: – Elevene må få beskjed om hva de skal gjøre, og hvordan. Barna kan hverken utforske eller reflektere seg frem til bedre leseflyt.

Noe annet han har gjort, er å kartlegge lese- score på de ulike skolene i Oslo. Elevene i levekårsutsatte områder scorer langt dårligere enn elever fra mer ressurssterke bydeler. Han tror ikke dette skyldes at lærerne ved noen skoler er bedre enn andre, men at noen læringsmetoder er mer effektive for flere.

– Det viser først og fremst en klasseproblematikk. Det viser også hvor viktig det er at skolene demmer opp for forskjeller ved å tilby undervisning vi vet fungerer. Undervisning må baseres på forskning, ikke den enkelte lærers overbevisning.

Sørheim er ikke alene om å kritisere at metodefrihet i norske klasserom ikke baserer seg på en forskningsbasert differering mellom gode og dårlige metoder. Sammen med over 1200 andre lærere og pedagoger er han medlem av Facebook-gruppen «Lærere for evidensinformert undervisning».

Den har nylig fått medieoppmerksomhet. Blant annet publiserte tidsskriftet Minerva et intervju med en av initiativtakerne, lektor Klara Furuberg. I intervjuet sammenligner hun læreryrket med legeyrket:

– Jeg har et like stort studielån som en lege. Jeg har studert i seks år. Det finnes store studier som viser hvordan læring foregår. Hvorfor har jeg ikke fått vite om dem som en del av min utdanning?

I 2023 skrev Klara Furuberg sammen med kollega Jan Egil Hagen en kronikk i Dagsavisen. Hagen er tidligere studieinspektør ved Hellerud videregående skole i Oslo. I kronikken hevdet de at det siste tiårets manglende søkelys på innlæring av faktakunnskap i norsk skole har ført til kunnskapshull hos en hel generasjon.

Videre skrev de at det er umulig å lære seg å reflektere og analysere uten brede og dype faktakunnskaper i hukommelsen.

Påstanden traff en nerve hos lektor Celia Suzanna Sandor, som tok kontakt. Sammen startet disse tre det nevnte oppropet.

– På sikt er målet vårt at alle lærere skal kjenne til forskning som viser at noen metoder gjør at elever lærer mer. Vi ønsker å endre samtalen om utdanning i Norge, sier lektor Jan Egil Hagen.

Kritikere av evidensbasert læring frykter at lærere vil miste friheten til å velge hva som fungerer best for den enkelte elev eller klasse.

– Vi er for metodefrihet, men virkelig frihet krever at man får kunnskap om hvilke metoder som fungerer og ikke, sier lektor Hagen:

– Det er som å lære noter: Kan du dem, finnes mange ulike skalaer å spille, men du må kunne notene.

Ett av ankepunktene til «Lærere for evidensinformert undervisning» er at norsk skole har gått fra lærerstyrt undervisning til elevstyrt utforskning. Dette har så igjen spist av tid og muligheter for innlæring av faktakunnskap.

– Selv andreklassinger i grunnskolen skal, ifølge læreplanen, undre seg over ulike temaer og hvordan de henger sammen. Da må de først få nødvendig påfyll av fakta, sier lektor Celia Suzanna Sandor.

Jan Egil Hagen avfeier at evidensinformert undervisning egentlig er en nostalgisk romantisering av den gamle puggeskolen:

– Tvert imot. Veldig mange læringsmetoder i norsk skole i dag baserer seg ikke på det forskning sier at fungerer. I mange andre land diskuteres også det samme som vi bringer på banen. I England og Sverige, for eksempel, er dette allerede på vei inn i nye læreplaner.

I Sverige kom det i februar i år en ny utredning for læring. I denne var, ifølge fagbladet Vi Lärare, økt kunnskapsformidling et sentralt aspekt. «Det er slutt på de pedagogiske eksperimentenes tid», uttalte skoleminister i Sverige, Lotta Edholm.

Klara Furuberg har en mastergrad i lese- og skriveforskning og er særlig opptatt av sammenhengen mellom faktakunnskap og leseferdigheter.

– PISA-testen fra 2022 viser at 27 prosent av norske elever leser for dårlig til å lykkes godt i samfunns- og arbeidslivet, sier hun og viser til forskning på hva som øker leseforståelsen.

– Det som i størst grad forutsier om man kommer til å forstå en tekst eller ikke, er hvor mye man kan om temaet fra før. Det betyr at gode kunnskaper gjør det lettere å forstå og morsommere å lese, og du lærer mer. Svak bakgrunnskunnskap gjør det mindre morsomt å lese, så du leser mindre, og du lærer mindre.

Akkurat som spesialpedagog Sørheim med lydkortene mener Klara Furuberg at lærerutdanningen ikke lærer bort hvilke metoder som fungerer bedre enn andre:

– En viktig grunn til at elevene ikke leser godt nok, er at de har hatt lærere som ikke er blitt opplært og oppdatert i de beste metodene for å lære å lese.

Furuberg er særlig kritisk til den såkalte «whole language»-metoden, som bredte seg fra engelskspråklige land på 1980- og 1990-tallet. Metoden er utviklet blant annet ved å observere barn som lærer seg å lese på egen hånd.

– Denne metoden ble jeg selv undervist i på lærerutdanningen. Sist jeg sjekket, var den fortsatt på pensumlisten, selv om vi i dag vet at noe av det skadelige ved denne metoden er at den oppfordrer barna til å bruke informasjonen rundt teksten: se på bilder og gjette hva teksten handler om, sier hun.

Furuberg mener dette tar oppmerksomheten bort fra det barna faktisk skal lære, å automatisere den alfabetiske koden. Selv om «whole language» fungerer for noen barn, er den lite egnet som læringsmodell for alle barn.

Janne Herseth, studieleder ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning ved Oslo Met – Storbyuniversitetet avviser at skolen har begrepet «whole language» på pensumlisten i dag.

– I norskfagets obligatoriske del i grunnskolelærerutdanningen hos oss er et helt semester viet til begynneropplæring, der blant annet lese- og skriveopplæring står sentralt.

Vi tar for oss forskningsbaserte tilnærminger og jobber aktivt med varierte metoder som fungerer godt i mangfoldige norske klasserom, skriver hun i en e-post.

Thom Jambak, nestleder i Utdanningsforbundet, er uenig med «Lærere for evidensbasert undervisning» i at norske barn taper på at lærere ikke lærer hvilke metoder som fungerer og ikke.

– Vi har tillit til at norsk lærerutdanning er så god at lærere som kommer ut med mastergrad er i stand til å velge de metodene som er gode for deres elever, sier han.

Jambak sier at hvis man begynner å rangere læringsmetoder, er det som å innskrenke metodefriheten i norske klasserom.

– Spørsmålet her er vel ikke om metodene er forskningsbaserte, for det legges det til grunn, men hvilken forskning de er basert på.

Utdanningsforbundet er den største fagorganisasjonen for lærere og pedagogisk personale i Norge. Forbundet spiller en sentral rolle i å forme utdanningspolitikken.

Jambak understreker at han som lærer på videregående skole vanskelig kan uttale seg om leseopplæring spesifikt.

– Min erfaring som lærer er likevel at ulike kull har ulik bakgrunn og ståsted. Det som virker for noen, virker ikke for alle.

Nettopp dette har provosert mange lærere med evidensbasert undervisning, sier han.

– Tvinges man til å følge et opplegg som beviselig fungerer på én forskningsgruppe, men som viser seg ikke å fungere i egen klasse, kan man plutselig ikke gjøre jobben sin.

– Hvis det beviselig finnes en metode som er bedre enn en annen, er det vel lettere, i hvert fall for nyutdannede lærere, å få en pekepinn om å prøve denne metoden først?

– Lærere i skolen må ta stilling til et økende omfang undervisningsmetoder. Det er ikke bare to metoder, men en kakofoni. Det er helt klart en del metoder der ute som ikke er forskningsmessig gode nok. Vi mener imidlertid at lærere i Norge, etter endt utdanning, er kompetente nok til å avdekke dette og velge det riktige.

Jambak understreker at forskning ikke nødvendigvis er det samme som fasit.

– I John Hatties metastudie «Visible Learning» hevder han blant annet at størrelsen på klassen ikke er avgjørende for læring. Denne forskningen omfavnet politikerne ivrig, mens de fleste lærere var enige om at dette ikke stemmer i praksis.

Samtidig understreker Jambak at forbundet følger med på strømningene i Europa, som langt på vei minner om det «Lærere for evidensinformert undervisning» forfekter.

– Både i OECD og ute i Europa generelt er det nå mye snakk om kunnskap i skolen og kognitiv læringsteori. Særlig handler det om at økt kunnskap skal inn i læreplanene, fordi mange mener at læreplanen er for vag.

– Hva tenker du om at norske lærere organiserer seg i grupper og diskuterer dette?

– Det er veldig bra. Alle initiativ som skaper diskusjoner om undervisning i norsk skole, særlig blant lærere, er bra.

Tilbake i klasserommet hos Dag Gladmann Sørheim og de små elevene som skal lære å lese, nærmer det seg friminutt.

Sørheim ler litt når Utdanning spør om lærere diskuterer læringsmetoder seg imellom.

– I liten grad. Det tror jeg handler om at skolehverdagen er ganske krevende med utfordrende atferd hos en rekke enkeltelever. Det er ikke veldig mye tid til å sitte ned og diskutere læringsmetoder, sier han.

– Dessuten tror jeg det å diskutere kollegers tilnærming lett kan føles litt lite respektfullt når det er lagt opp til at man tar det valget selv.