Hvor mange barn skal vi diagnostisere eller gi spesialundervisning før vi vurderer å gjøre noe med selve systemet? spør lektor Mirjam Randa Hermansen.
Ill.foto: Mostphotos
Diagnostisering av barn som mistrives i skolen
Debatt: Normalitetsbegrepet kan virke hemmende, særlig når den nye «normalen» blir at alle får en diagnose.
Antall barn og unge som får en diagnose har økt
kraftig de siste årene. Barn med en ADHD-diagnose blir stadig flere,[1] og siden 1990-tallet har
det vært en økning i barn som blir diagnostisert med en autismespekterforstyrrelse.[2] Økningen i psykiske lidelser
og psykisk uhelse er ukentlig i mediebildet. Det er også flere barn som blir
diagnostisert med atferdsforstyrrelser. Symptomene vi ser i skolen har aldri
vært mer urovekkende. Hva er årsaken til at det er så mange flere barn og unge
med diagnoser?
«Snart har vi alle en diagnose», skrev lege Gisle
Roksrud i 2016.[3]
Diagnoser bidrar til å sortere og forstå atferd og symptomer, men antyder at
noe blir ansett som «normalt» eller «friskt». Norges enhetsskole er tilpasset gjennomsnittseleven.
Elever som skiller seg for mye ut, blir ofte gitt én eller flere diagnoser, og
vi hjelper dem med å tilpasse seg «normalen». Ingen liker å føle at de ikke
passer inn i samfunnet. Diagnoser er mange ganger nødvendige for å kunne
iverksette de riktige tiltakene, men noen ganger gjør en diagnose mer skade enn
nytte.[4]
I dag er vi vitne til en stadig større elevgruppe som
viser symptomer på mistrivsel. Dårlig trivsel gir høyere fravær. Fraværet er
større enn noensinne blant elever i grunnskolen.[5] Dette handler ikke bare om
trivsel, men også om holdninger vi har til fravær, og at vi har en befolkning
som sannsynligvis blir sykere. Volden i skolen har skutt i været. Det fører til
flere henvendelser fra foreldre eller lærere som ønsker en utredning for å
klargjøre hjelpebehovet.
ADHD-diagnosen er «populær». Det er ikke utenkelig at
dette har sammenheng med at ADHD er en diagnose som er lettere å akseptere enn
for eksempel en traumelidelse eller en personlighetsforstyrrelse.Vi må være
ærlige på at manglende grensesetting også fører til feildiagnostiseringer.
Vi må gjøre noe med systemet
Barn som ikke får tilfredsstillende utbytte av
undervisningen, har rett på spesialundervisning. Andelen barn og unge som får
spesialundervisning øker med barnas alder. Når det er så mange elever som ikke
klarer å tilpasse seg skolesystemet vårt, burde vi ikke da ha vurdert å
tilpasse skolen bedre til elevgruppen? Hvor mange barn skal vi diagnostisere
eller gi spesialundervisning før vi vurderer å gjøre noe med selve systemet? Kan
vi for eksempel utarbeide andre måter å få hjelp og ressurser på, som ikke
involverer diagnostisering?
Diagnostiseringseksplosjonen har helt klart sammenheng
med de økte samfunnsutfordringene. Normalitetsbegrepet kan virke hemmende,
særlig når den nye «normalen» blir at alle får en diagnose. Den utbredte mobiltelefonavhengighet,
«diagnosen» vi alle sammen lider av, gjør ikke situasjonen bedre.
Jeg er ikke i tvil om at samfunnstrender bidrar til
unødvendige symptomer og tilpasningsvansker. Men jeg har også en tro på at vi
har mange dyktige skoleledere, pedagoger, assistenter, skolehelsesykepleiere og
andre voksne som gjør en god jobb. Jobben har dessverre blitt for stor!
I 2018 konkluderte en dansk undersøkelse med at
diagnostiserte elever øker når det er færre ansatte. En underbemannet skole
henviser barn med forstyrrende atferd til utredning med håp om diagnose og
spesialundervisning. Flere ansatte fører til at det blir mulig å drive med mer
enn brannslukning; vi kan drive med forebyggende arbeid og forhindre at elever
blir utsatt for påkjenninger som potensielt kan utløse deres sårbarhet.
Gi oss flere lærere med mer tid, ressurspersoner, lavterskeltilbud
til både lærere og elever, mer praktisk-estetiske fag og alternative
undervisningsarenaer.
Referanser
