Det er viktig hvordan vi snakker om barna, ungdommene og elevene våre

Jeg er og har vært lærer i snart 30 år. Før jobbet jeg på en ungdomsskole og nå jobber jeg på en videregående skole. Noe som gir meg mye er dialogen med elevene mine, for de lærer meg mye, inspirerer meg, og de gjør at jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Nei, jeg har ikke en fasit, men jeg ønsker å gjøre så godt som jeg kan.

Elever er ikke merkelapper

Siden jeg er norsklærer, er ord viktige for meg. Ifølge Utdanningsdirektoratet (Udir) er mange av elevene «sårbare», og målet er tilsynelatende at de skal bli «robuste». Ordet «livsmestring» er «veien, sannheten og livet». Det gjelder visstnok bare barn og unge på norske skoler og ikke oss andre. «Generasjon prestasjon». «Generasjon depresjon». «Generasjon snøfnugg». «Generasjon orker ikke». Jeg klarer ikke å kjenne igjen elevene mine og våre i slike generaliserende karakteristikker som ofte brukes i media. Alle mennesker er såkalt «sårbare» og alle kan tåle mye. Det kommer an på situasjonen og det er sånn det er å være menneske.

Barn og unge omtales ofte med ulike generelle uttrykk som kan være både stigmatiserende, generaliserende og stereotypiske. Det har skjedd i tusenvis av år, men det nye er at media, mange fagfolk og folk med økonomiske interesser hiver seg mer eller mindre ukritisk på denne trenden. Min erfaring som lærer er motsatt. Jeg har ikke sett at ungdommer er sånn, og disse karakteristikkene mangler rot i virkeligheten, og slike uttrykk vitner om holdninger som jeg ikke aksepterer.

Utdanningsdirektoratet har sluttet med å anbefale standardiserte mobbeprogrammer etter at flere foreldre og fagfolk har vist at de ikke fungerer etter hensikten: Mobbeprogrammer feiler. Nå må de slutte med standardiserte såkalte «livsmestrings»-programmer, mener jeg. Livet består av humper, svinger og går på kryss og tvers. Da er det viktig at vi ser hverandre, og at vi har empati og heier på hverandre i inkluderende og trygge skolemiljøer.

Mine erfaringer med et program som het «Tankekraft» som ikke fungerte, bekrefter at vi som arbeider på skolen har mer utbytte av å lære mer om holdninger og relasjonskompetanse. Dette har mange studenter og nyutdannete lærere bedt om i mange år. Unge mennesker som ønsker å omgås barn og unge ber ofte om veiledning til å være den beste versjonen av seg selv som lærere.

Programmer som ikke virker

Jeg har også erfart at man ikke kan plassere problemene hos barna og familiene hvis barna ikke har det bra på skolen. Mange kommuner kaster bort mye tid og ressurser på standardiserte programmer, f.eks. Back 2 School som er et program som plasserer problemet hos eleven og familien når ansvaret må plasseres på skolen. Som oftest gjelder det mobbing og manglende tilpasset opplæring. Professor i spesialpedagogikk, Marie-Lisbet Amundsen, skrev i Utdanningsnytt i 2024: «Gode relasjoner til en lærer og at det tilrettelegges for gode faglige mestringsopplevelser, er faktorer som har betydning for om barna føler seg velkomne tilbake til skolen.» Back2School er ikke løsningen på skolevegring. Dette har jeg sett og erfart mange ganger som lærer.

Det utarbeides dessverre standardiserte «livsmestringsprogrammer» som skal gjøre «sårbare» barn og unge mer «robuste». Skal fagfolk og Udir påføre dem mer press? Skal «snøfnuggene» og «porselensdukkene» bli mer «robuste»? Kan vi slutte med å bruke programmer som skal bruke pusteteknikker og annet som visstnok kan utvikle mer «resiliens»? Slike ord gjør meg urolig. Penger som sløses bort på programmer som ikke virker, kan heller brukes på å styrke bemanningen, slik at alle elever opplever at de blir sett og ivaretatt.

Trygghet før teknikker

Da jeg spurte noen av elevene mine om ordet «robust», fortalte noen av dem om ulike pusteteknikker. «Følte du at du lærte deg å bli mer robust av å puste og ligge i en gymsal og slappe av?» spurte jeg. Svaret var naturlig nok NEI. Nok om det; i mine timer skal elevene være trygge og kunne stole på meg og ha det bra, for det er det viktigste, også for læring. Jeg tror at skoleelever kan bli den beste versjonen av seg selv, så lenge de har noen som heier på dem. Kanskje vi skal bruke mer tid og ressurser på å gjøre skolen til et sted der barn og unge føler seg trygge?

I læreplanen står det om å åpne dører for verden, og i Barnekonvensjonens artikkel 29 står det om formålet med opplæring: «(…) barnets utdanning skal ta sikte på (…) å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner så langt det er mulig». Hvordan skal hver enkelt elev få muligheten til å oppnå sitt potensiale, mestre og lære på sin egen måte hvis skolene kaster bort tid og ressurser på standardiserte programmer?

Opplæringsloven og arbeidsmiljøloven skal følges, og penger, tid og ressurser er avgjørende for å få dette til. Barnekonvensjonen er aller viktigst, koster ca. 0 kroner, og gevinsten kan være ganske høy. Mer av det som virker og mindre av det som ikke virker.

Målet må være generasjon «God kok, smil og god stemning» og generasjon «Vi backer hverandre». Vi lærere må alltid tro på elevene våre. Elever er ikke bare «sårbare» eller «robuste» og de skal aldri tåle urett. De er først og fremst hyggelige og hele mennesker. Det handler bare om å bry oss litt og ta hverandre på alvor. Det handler om å se, lytte og anerkjenne.