Ill.foto: Mostphotos
Vi må se på organiseringen av utdanningssektoren med nye briller
Debatt: Pengene må brukes på en slik måte at de kommer ned i klasserommet og ned på avdelingen.
Når landsmøtet samles, må de tørre å løfte blikket og se at
vi må evaluere dagens organisering og finansiering av oppvekstsektoren for å nå
mange av våre mål om å rekruttere og beholde lærere og barnehagelærere, og
sikre nok ressurser til utdanningssektoren.
Norge sies å være blant landene i verden som bruker mest
penger på utdanning. Samtidig oppleves det som at pengene i sektoren ikke når
helt ned til barna på avdeling eller elevene i klasserommet. Kan organiseringen
føre til at vi bruker mer på administrasjon enn opplæring?
Utdanningssektoren i kommunene har sterke og tydelige krav fra
staten i form av lov og forskrift, likevel er det stor variasjon fra kommune
til kommune i både hva elever og barn får av tilbud. Er dette uunngåelig eller
kan vi tenke annerledes for å skape et mer likeverdig tilbud?
I Norge har vi valgt å gi ansvaret for utdanningssektoren
til kommunene og fylkeskommunene. I et land med 5,4 millioner innbyggere har vi
bestemt at vi skal ha 356 skoleeiere, i tillegg til fylkene. Det betyr at vi
har minst 356 ulike kommunale skole- og barnehagebyråkratier som skal administrere,
støtte og lede skolene og barnehagene våre.
Til sammenligning har England, med 56 millioner innbyggere,
150 lokale skolemyndigheter. Hadde Norge vært England, ville vi kanskje klart
oss med fylkene som tok ansvar for skolene. Det er altså potensielt over
dobbelt så mange skole-, utdannings- og oppvekstdirektører og skole- og
barnehagesjefer i Norge som i England, om vi skal sette det på spissen. Er
dette riktig bruk av penger, arbeidskraft og kompetanse?
Geografisk forskjellsbehandling
UNICEF Norge skriver i sin årlige kommuneanalyse at FNs
barnekomité i 2010 og 2018 har uttrykt bekymring for geografisk
forskjellsbehandling av barns oppvekstsvilkår i Norge. Det skiller 276.000 kroner mellom
den kommunen som har høyest driftsutgifter per elev til den som har lavest,
ifølge Utdanningsdirektoratet. 356 kommuner bruker 356 ulike summer på
barnehagebarn og elever. FNs barnekomité foreslår i større grad å øremerke
midlene for å sikre likere oppvekstsvilkår, uavhengig av kommunens økonomi, men
er det mulig med dagens rammer og organisering?
Når 356 kommuner skal tolke og praktisere forskrifter og
lovverk for skoler og barnehager i lys av egne budsjetter og med egen
kompetanse, risikerer vi svært ulik opplæring og utdanningstilbud. Mulighetene
for å tolke og følge opp lov- og regelverk er ulike fra kommune til kommune.
I en kommune kan PP-tjenesten bestå av en enkelt person
eller kanskje en innleid tjeneste. I en annen kan det være et stort fagmiljø
med ulik kompetanse. En kommune kan ha jurister, personalrådgivere, skole- og
barnehagesjefer, rådgivere og økonomer knyttet til sitt barnehage- eller
skolekontor. I en annen kan det være en enkelt skolefaglig rådgiver som må stå
for hele arbeidet alene. Samtidig er paradoksalt nok kravene og forventningene
til hva kommunene skal gi barna og elevene de samme.
En elev som får vedtak om spesialundervisning i en kommune,
ville kanskje ikke fått det i nabokommunen. Eleven er den samme, kommunenes
forutsetninger er ulike. Det er også stor forskjell mellom kommunene i hvor mye
spesialundervisning som gis elevene og det spesialpedagogiske tilbudet som gis
barna i barnehagen. Bør ikke de som trenger mest hjelp få den samme hjelpen,
uavhengig av hvor de bor?
UDFs landsmøte må følge opp
Fylkesårsmøtet i Utdanningsforbundet Akershus vedtok at
«Utdanningsforbundet skal initiere et arbeid overfor myndighetene der vi ber om
en evaluering av dagens organisering og inndeling av utdanningssystemet, samt
at det vurderes nye modeller for ansvar og organisering av utdanningsløpet for
å sikre et likeverdig tilbud i hele Norge».
Saken er sendt landsmøtet. Nå må landsmøtet følge opp, og
for Utdanningsforbundet Lillestrøm er det viktig at dette kommer tydelig frem i
«Vi utdanner Norge».
Skal vi sikre et likeverdig opplærings- og utdanningstilbud
for barn og elever, må vi ha gode fagmiljøer og støttesystemer. Vi må sikre at
vi bruker de midlene vi har best mulig, og at skoler og barnehager ikke må
stadig settes opp mot og vurderes i forhold til andre tjenester. Skoler og
barnehager må kunne gi lønn og arbeidsvilkår som sikrer at man beholder og
rekrutterer lærere og barnehagelærere.
Vi må sikre at vi bruker de pengene vi har på en slik måte
at de kommer ned i klasserommet og ned på avdelingen. Derfor må vi tørre å se
på organiseringen av utdanningssektoren med nye briller.
