Nestekjærlighet:
Altruismen som visjon og valg

Dikteren Jens Bjørneboe var opptatt av ondskapens problem, og han skrev tre bøker om «bestialitetens historie». Men han undret seg også over godhetens og offerviljens mysterium. Mot slutten av romanen «Kruttårnet» (1969) holder overlege Lefebvres et foredrag, der han blant annet sier: «Større enn det ondes problem, er det godes problem.»

I dag, når krig igjen raser i Europa, er det lett å bli motløs på menneskenes vegne. Lett å glemme at når ondskapen legger byer i grus og dreper uskyldige barn, vil det alltid finnes mennesker – på begge sider av fronten – som ikke skiller mellom fiende og venn, men viser omsorg og godhet, selv om det koster.

Fikk du med deg denne? En flyktning-kompetent skole

Det var den franske filosofen Auguste Comte (1798-1857), sosiologiens far, som først tok i bruk begrepet altruisme (fra latin alter – den andre). Altruisme er det motsatte av egoisme, det er å vise uselviskhet og offervilje. Det er å hjelpe andre, selv om det er med fare for eget liv. Innsatsen er frivillig og gir ingen materiell belønning.

Et barn møter godhet

Samuel Oliner var 12 år i 1942 og barn av jødiske foreldre. De bodde i byen Bielanka i det sydlige Polen, men ble av nazistene beordret til å flytte til ghettoen i Bobowa. «Det var en verden med sult og elendighet,» skrev Samuel Oliner senere.

Tidlig om morgenen den 14. august ble ghettoen omringet av nazi-soldater. De gikk fra hus til hus og skrek: «Alle Juden raus! Raus!» Samuel var fremdeles i pysjamas, og livredd klatret han opp på taket av huset. Derfra så han blant annet en soldat som kastet et lite barn ut av vinduet. Da Samuel våget seg ned, var faren ført bort. Stemora skjønte hva som ville skje og ba gutten flykte så fort han kunne. Livredd løp han og gjemte seg på et lite loftsrom.

Etter mange timer greide han å komme seg ut av ghettoen. Da fikk han høre hva som hadde skjedd. At jødene, inkludert hans egen familie, var blitt fraktet på lastebiler til en skog i nærheten. I løpet av 18 timer ble 1000 mennesker drept, blant dem hele Samuels familie.

Etter dette streifet gutten omkring, fortumlet og fortvilet. Han sov på låver eller under åpen himmel og spiste det han fant; gulrøtter, poteter, epler. Så bestemte han seg for å gå over fjellet til landsbyen Bystra, der en kvinne ved navn Balwina Piecuch bodde sammen med sin familie.

Balwina hadde gått på skole sammen med Samuels far og visste om hans familie. Da han banket på døra, kjente Balwina den livredde gutten igjen, og hun skjønte hva som hadde skjedd. Hun tok ham inn til seg, trøstet ham og sa at han kunne få sove på loftet. «Jeg vil hjelpe deg», sa hun.

Les også: - Kanskje han trenger en venn?

For å hindre at han ble avslørt, bestemte de at Samuel skulle bli en katolsk gutt med et nytt navn, Jusek Polewski. Han måtte pugge Fadervår og lære å bøye kne og korse seg når han gikk forbi katolske helligdommer. Ingen måtte få se ham naken, da han var omskåret. Så var det å prøve å finne en jobb. Samuel diktet opp en historie om at han var 15 år (ikke 12) og at hans fattige mor og bror ikke hadde råd til å ha ham heime lenger. Han fikk arbeid på gården hos et barnløst ektepar, og der ble han i to og et halvt år. De ante ikke at han var jøde.

Etter at Sovjetunionen frigjorde området i mars 1945, dro Samuel tilbake til Balwina og hennes familie. Selv sier han: «Balwina Piecuchs godhet og omsorg ikke bare reddet mitt liv, det formet det også».

Samuel Oliner emigrerte til USA i 1950, der han ble professor i sosiologi ved Humbolt State University. Han og kona Pearl, professor i pedagogikk, brukte deretter sine profesjonelle liv til å finne ut hvem de var, de som under 2. verdenskrig, frivillig og uten noen belønning, satte sitt eget liv i fare for å redde jøder. Å skjule eller hjelpe jøder var nemlig forbundet med dødsstraff, både for hjelperen og hans familie. Mange av dem mistet livet i forsøket på å redde andre. Men hvem var de – og hvorfor gjorde de det?

Altruisme som forskningstema

Samuel Oliner begynte sin akademiske karriere med å undervise om Holocaust og rasisme. En dag, etter undervisningen, kom en ung student gråtende opp til ham. Hun var tysk, men gift med en amerikaner. Hun følte at hun måtte slutte på kurset, da det var for smertefullt å høre om «hva mitt folk gjorde mot ditt folk». Dette gjorde et sterkt inntrykk på Oliner. Denne kvinnen var uskyldig, hun hadde ingenting med jødeutryddelsen å gjøre. «Hennes smerte fikk meg til å tenke: Hva annet kan vi undervise studentene om enn tortur, mord og forferdeligheter?»

Les også: Oppvekst med traumer

Så husket han familien som hadde hjulpet ham å unnslippe nazistene. Hvorfor hadde de risikert livet for å hjelpe ham?

I løpet av de neste årene grunnla Samuel og Pearl Oliner The Altruistic Personality and Prosocial Behavior Institute. De intervjuet flere hundre mennesker i syv land, som alle hadde hjulpet jøder i det nazi-okkuperte Europa. De ville finne ut hva som motiverte disse hjelperne og hva som karakteriserte dem.

Det første de fant, var at hjelperne var alminnelige mennesker. Ingen hadde utmerket seg spesielt før krigen, og de fleste gjorde heller ikke ekstraordinære ting etter krigen. Men i en spesiell situasjon satte de livet inn for å redde andre.

Det som skilte de som reddet jøder sterkest fra de passive tilskuerne, var deres forhold til andre mennesker. De var vokst opp i hjem der de var blitt vist mye kjærlighet, og der foreldrene hadde lært dem at alle mennesker var like mye verdt. «Vi måtte hjelpe disse menneskene; ikke fordi de var jøder, men fordi de var mennesker som trengte hjelp.»

Mange sa også at de handlet ut fra plikt. «Jeg kunne ikke bare stå og se på den daglige elendigheten.» En annen sa: «Jeg følte at foran meg stod et menneske som ble jaget som et vilt dyr. Det vakte i meg en følelse av brorskap og et ønske om å hjelpe.»

Forholdet til religion så ikke ut til å skille de altruistiske fra de likegyldige. Derimot fortalte bare 1 prosent av redderne at foreldrene hadde lagt stor vekt på lydighet i oppdragelsen, mot 12 prosent av de likegyldige. En annen ting vi skal merke oss er at 59 prosent av de som reddet jøder hadde jødiske venner før krigen, mens bare 25 prosent av de som forholdt seg passive hadde det.

Altruisme kan læres

«Altruisme kan læres,» sa Samuel Oliner. «Hvis Holocaust er den vestlige sivilisasjons mareritt, så er medfølelse og omsorg vårt håp.»

Hvis elevene skal lære altruisme i skolen, er ikke de vanlige skolefagene tilstrekkelig. Da må vi også undervise om konsekvensene av likegyldighet, og elevene må gis mulighet til å vise omsorg i praksis. De skal kjenne til det onde, ja – men også øves i å se etter det gode.

En slik læring skjer ikke ved intellektet alene. Vi må også beskjeftige oss med følelser, verdier og holdninger. Altruisme læres best gjennom fortellinger og daglig praksis.

Vi har et utall vakre fortellinger, fra Bibelens beretning om den barmhjertige samaritan til Barbra Rings rørende historie om Marte Svennerud. Og vi har de historiske eksemplene, som Mahatma Gandhi, Martin Luther King, Mor Teresa, Nelson Mandela – eller Fridtjof Nansen. Tenk om elevene hver uke kunne bli kjent med ett slikt forbilde? Her er det mange å ta av. Dessuten bør hver klasse ha prosjekter, der altruisme kan praktiseres.

Les også: Tenk at en kjeks kan vise barns sosiale kompetanse i praksis

Ekteparet Oliner har vist at vi ikke er maktesløse marionetter, passivt dinglende i våre mest primitive drifters vold. Vi har også evnen til å kjenne medfølelse, vise omsorg – og handle altruistisk. For som dr. Rieux sier i Albert Camus’ roman Pesten (1947): «Det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.»

Spørsmålet er: Lærer våre elever altruisme eller likegyldighet? Dannes de til å bli tilskuere eller hjelpere?