ChatGPT har ikke drept skolestilen, den var allerede død
Debatt: Hvorfor og hvordan skal vi skrive, når vi har tilgang til et verktøy som skriver mye bedre enn de aller fleste av oss?
Vi norsklærere har i år etter år sagt til elevene våre at skrivekompetanse er en helt nødvendig ferdighet, uansett deres interesse for poesi eller retorikk. Nå er vi litt rådville og lurer på om dette fortsatt er sant. Ingen av oss trenger egentlig å skrive en rapport, jobbsøknad eller en stillingsinstruks igjen. Elevene våre trenger verken å skrive analyser eller fagartikler. Jeg er nok ikke den eneste norsklæreren som i år spør seg: Har ChatGPT drept norskstilen?
Jeg må innrømme at jeg håper det. For var den ikke død allerede?
Med riktig ledetekst kan ChatGPT utføre en nesten perfekt retorisk analyse av en helt ny kronikk fra dagens avis eller analysere et dikt ved å identifisere virkemidler, deres funksjon og henvise til eksempler fra teksten. Den svarer presist på de fleste faglige spørsmål vi stiller elevene våre i nesten alle fag, enten det er kunnskapsspørsmål, drøftingsoppgaver eller sammenligninger av tekster.
Dette innebærer i praksis at det nå gir mindre mening å gi innleveringsoppgaver der elevene har tilgang til internett, fordi vi ikke kan vite hvem som har skrevet svarene – ChatGPT eller eleven. Det sier kanskje noe om hvor god eleven er til å instruere chatboten for å gode svar, men ikke så mye om elevens egne faglige kompetanse.
Selv om mange fag kan endre vurderingspraksis som en konsekvens av kunstig intelligens, for eksempel ved å benytte fagsamtaler og podkaster for å vurdere elevenes kompetanse, er situasjonen annerledes for norskfaget. Her er skrivekompetanse et mål i seg selv. Hvordan skal vi håndtere dette, når et verktøy som ChatGPT kan skrive alle typer tekster for dem og når den er så innmari flink til det?
Noen løsninger som har blitt foreslått (og som allerede er utprøvd) er å bare skrive i klasserommet, skrive for hånd, stenge internett, forby ChatGPT eller en kombinasjon av disse. Jeg mener at språkmodellene vi nå plutselig har tilgang til, bør føre til et paradigmeskifte i skriveopplæringen, og ikke at vi slår av internett. Kanskje kan dette tvinge oss til å tenke grundig igjennom hva som faktisk er viktig for oss?
I artikkelen «ChatGPT can’t kill anything worth preserving» stiller John Warner et spørsmål jeg synes er svært relevant: «Hva sier det om skoleoppgavene vi gir elevene, når vi antar at de vil gjøre alt for å unngå å gjøre dem?» Vi bør også stille spørsmålet: Hva slags skrivekompetanse trenger elevene våre i fremtiden?
Dagens skriveopplæring på videregående, med analyseskjemaer og standardiserte skriveoppgaver fører verken til engasjerte og entusiastiske elever eller til spennende og kreative tekster. Det er ikke mange av mine VG3-elever som uttrykker at de har lyst til å skrive. Men er det noen av oss som tenker tilbake på diktanalyser med varme følelser, eller som drømmer seg tilbake til dagene de koste seg med å skrive unike og spennende retoriske analyser?
Eksamensoppgavene må endres
I samme øyeblikk som jeg forsto hvor god ChatGPT er til å skrive tekstanalyser, tenkte jeg: «Takk og lov, nå kan vi endelig slutte med det.» Dette betyr ikke at jeg mener at vi bør slutte å stille kritiske spørsmål til aktuelle tekster, å analysere retoriske virkemidler eller å tolke dikt. Tvert imot, alt det skal vi fortsatt gjøre! Men det innebærer at vi kan frigjøre oss fra å skrive dikt-, novelle- og retoriske analyser basert på faste skjemaer eller modelltekster. Dette betyr også at eksamensoppgavene må endres, for det er en kjensgjerning at vi som underviser i norsk tilpasser undervisningen vår til det vi vet elevene må mestre på eksamen.
For hvis vi tror at elevene egentlig ønsker å lære (og det bør vi jo), må vi i større grad fokusere på hvordan de lærer og hva de ønsker å lære. Vi må være mindre opptatt av selve produktet de lager og hvor i vurderingsskjemaet vi kan plassere deres tekstkompetanse; i stedet bør vi fokusere mer på selve skriveprosessen. Og vi kommer aldri til å svare at vi ikke lenger trenger å lære å skrive, siden vi nå har programmer som kan gjøre det for oss.
Les også: Kommer den digitale utviklingen til å ta knekken på hodet og det kognitive?
Tekster generert av språkmodeller som ChatGPT vil aldri erstatte menneskeskapte tekster, akkurat som KI-generert kunst aldri vil kunne erstatte kunstverk malt av mennesker. Faktisk tror jeg at nettopp på grunn av disse nye verktøyene som kan skrive tekster for oss, vil vi i større grad verdsette menneskelig kreativitet, følelser og egenart.
Skriving er en måte å uttrykke seg på og en måte å utvikle tanker på. For mange er skriving gøy. For vi ønsker jo å fortelle hverandre historier, ta vare på minner og bearbeide opplevelser. Det gjør vi mennesker lenge før vi lærer å skrive og det gjorde vi lenge før skriften fantes. Kan vi lage en skriveopplæring som fokuserer på dette istedenfor oppskriftsbaserte pliktanalyser?
Jeg mener at vi nå, i mye større grad enn før, må gi elevene mulighet til å utforske og uttrykke sine egne tanker, ideer og erfaringer. Vi må legge til rette for at de kan utvikle sin kreative stemme og utforske ulike skrivestiler. De må kunne velge å skrive tekster om ting de interesserer seg for, og oppleve at det finnes ekte årsaker til at tekstene deres bør finnes.
I tillegg kan vi legge til rette for at tekstene deres blir lest av andre – at de har en plass i verden - noe som kan øke deres motivasjon for å skrive. Dette kan gjøres gjennom ulike oppgaver som digitale dagbøker, noveller, blogging, podkast-manus, digitale fortellinger, skriving for sosiale medier, wiki-skriverier, digitale rollespill, samarbeidsprosjekter med sanntidsskriving og skriving for offentlige nettsider.
Vi må lære å jobbe med ChatGPT
Vi må alle lære å jobbe med KI-verktøy som ChatGPT. Vi lærere må, og skal, forberede elevene på noen av de utfordringene og mulighetene som oppstår når vi bruker ChatGPT til å skrive, tenke og leke. I tiden som kommer, håper jeg at vi som jobber i skolen får opplæring i hvordan vi kan inkorporere KI-verktøy i undervisningen vår på en god måte.
Nå er det viktigere enn noen gang at lærere og skoler samarbeider, og at vi deler erfaringer og praksis. Bare slik kan vi holde oss oppdatert på utviklingen innenfor KI-verktøy og integrere dem i undervisningen på en relevant og fremtidsrettet måte.
Jeg ønsker meg en sterkere og mer engasjerende skrivekultur i skolen, der både elever og lærere kan få et positivt utbytte av den nye teknologien. Ved å prioritere autentiske og meningsfulle skriveoppgaver og ved å samarbeide på tvers av skoler og fag, håper jeg at vi sammen kan skape en skriveopplæring som gir elevene skrivelysten tilbake og som gir oss alle fortellinger vi har lyst til å lese.
