Vi norsklærere har i år etter år sagt til elevene
våre at skrivekompetanse er en helt nødvendig ferdighet, uansett deres
interesse for poesi eller retorikk. Nå er vi litt rådville og lurer på om dette
fortsatt er sant. Ingen av oss trenger egentlig å skrive en rapport, jobbsøknad
eller en stillingsinstruks igjen. Elevene våre trenger verken å skrive analyser
eller fagartikler. Jeg er nok ikke den eneste norsklæreren som i år spør seg: Har
ChatGPT drept norskstilen?
Jeg må innrømme at jeg håper det. For var den ikke
død allerede?
Med riktig ledetekst kan ChatGPT utføre en nesten perfekt
retorisk analyse av en helt ny kronikk fra dagens avis eller analysere et dikt
ved å identifisere virkemidler, deres funksjon og henvise til eksempler fra
teksten. Den svarer presist på de fleste faglige spørsmål vi stiller elevene
våre i nesten alle fag, enten det er kunnskapsspørsmål, drøftingsoppgaver eller
sammenligninger av tekster.
Dette innebærer i praksis at det nå gir mindre
mening å gi innleveringsoppgaver der elevene har tilgang til internett, fordi
vi ikke kan vite hvem som har skrevet svarene – ChatGPT eller eleven. Det sier
kanskje noe om hvor god eleven er til å instruere chatboten for å gode svar,
men ikke så mye om elevens egne faglige kompetanse.
Selv om mange fag kan endre
vurderingspraksis som en konsekvens av kunstig intelligens, for eksempel ved å benytte
fagsamtaler og podkaster for å vurdere elevenes kompetanse, er situasjonen
annerledes for norskfaget. Her er skrivekompetanse et mål i seg selv. Hvordan
skal vi håndtere dette, når et verktøy som ChatGPT kan skrive alle typer
tekster for dem og når den er så innmari flink til det?
Noen løsninger som har blitt foreslått (og som allerede er utprøvd)
er å bare skrive i klasserommet, skrive for hånd, stenge internett, forby
ChatGPT eller en kombinasjon av disse. Jeg mener at språkmodellene vi nå
plutselig har tilgang til, bør føre til et paradigmeskifte i skriveopplæringen,
og ikke at vi slår av internett. Kanskje kan dette tvinge oss til å tenke
grundig igjennom hva som faktisk er viktig for oss?
I artikkelen «ChatGPT can’t
kill anything worth preserving» stiller John Warner et spørsmål jeg synes er
svært relevant: «Hva sier det om skoleoppgavene vi gir elevene, når vi antar at
de vil gjøre alt for å unngå å gjøre dem?» Vi bør også stille spørsmålet: Hva
slags skrivekompetanse trenger elevene våre i fremtiden?
Dagens skriveopplæring på videregående, med analyseskjemaer
og standardiserte skriveoppgaver fører verken til engasjerte og entusiastiske
elever eller til spennende og kreative tekster. Det er ikke mange av mine
VG3-elever som uttrykker at de har lyst til å skrive. Men er det noen av oss som
tenker tilbake på diktanalyser med varme følelser, eller som drømmer seg
tilbake til dagene de koste seg med å skrive unike og spennende retoriske
analyser?
Eksamensoppgavene må endres
I samme øyeblikk som jeg forsto hvor god ChatGPT er til å skrive tekstanalyser,
tenkte jeg: «Takk og lov, nå kan vi endelig slutte med det.» Dette
betyr ikke at jeg mener at vi bør slutte å stille kritiske spørsmål til
aktuelle tekster, å analysere retoriske virkemidler eller å tolke dikt. Tvert
imot, alt det skal vi fortsatt gjøre! Men det innebærer at vi kan frigjøre oss
fra å skrive dikt-, novelle- og retoriske analyser basert på faste skjemaer
eller modelltekster. Dette betyr også at eksamensoppgavene må endres, for det
er en kjensgjerning at vi som underviser i norsk tilpasser undervisningen vår
til det vi vet elevene må mestre på eksamen.
For hvis vi tror at elevene egentlig ønsker å lære (og det bør vi
jo), må vi i større grad fokusere på hvordan de lærer og hva de ønsker å lære.
Vi må være mindre opptatt av selve produktet de lager og hvor i
vurderingsskjemaet vi kan plassere deres tekstkompetanse; i stedet bør vi fokusere
mer på selve skriveprosessen. Og vi kommer aldri til å svare at vi ikke lenger
trenger å lære å skrive, siden vi nå har programmer som kan gjøre det for oss.
Les også: Kommer den digitale utviklingen til å ta knekken på hodet og det kognitive?
Tekster generert av språkmodeller som ChatGPT vil aldri erstatte menneskeskapte
tekster, akkurat som KI-generert kunst aldri vil kunne erstatte kunstverk malt
av mennesker. Faktisk tror jeg at nettopp på grunn av disse nye verktøyene som
kan skrive tekster for oss, vil vi i større grad verdsette menneskelig
kreativitet, følelser og egenart.
Skriving er en måte å uttrykke seg på og en måte å utvikle tanker
på. For mange er skriving gøy. For vi ønsker jo å fortelle hverandre historier,
ta vare på minner og bearbeide opplevelser. Det gjør vi mennesker lenge før vi
lærer å skrive og det gjorde vi lenge før skriften fantes. Kan vi lage en skriveopplæring
som fokuserer på dette istedenfor oppskriftsbaserte pliktanalyser?
Jeg mener at vi nå, i mye større grad enn før, må gi
elevene mulighet til å utforske og uttrykke sine egne tanker, ideer og
erfaringer. Vi må legge til rette for at de kan utvikle sin kreative stemme og
utforske ulike skrivestiler. De må kunne velge å skrive tekster om ting de
interesserer seg for, og oppleve at det finnes ekte årsaker til at tekstene
deres bør finnes.
I tillegg kan vi legge til rette for at tekstene deres blir
lest av andre – at de har en plass i verden - noe som kan øke deres motivasjon
for å skrive. Dette kan gjøres gjennom ulike oppgaver som digitale dagbøker,
noveller, blogging, podkast-manus, digitale fortellinger, skriving for sosiale
medier, wiki-skriverier, digitale rollespill, samarbeidsprosjekter med
sanntidsskriving og skriving for offentlige nettsider.
Vi må lære å jobbe med ChatGPT
Vi må alle lære å jobbe med KI-verktøy som ChatGPT. Vi lærere må,
og skal, forberede elevene på noen av de utfordringene og mulighetene som oppstår
når vi bruker ChatGPT til å skrive, tenke og leke. I tiden som kommer, håper
jeg at vi som jobber i skolen får opplæring i hvordan vi kan inkorporere
KI-verktøy i undervisningen vår på en god måte.
Nå er det viktigere enn noen
gang at lærere og skoler samarbeider, og at vi deler erfaringer og praksis.
Bare slik kan vi holde oss oppdatert på utviklingen innenfor KI-verktøy og
integrere dem i undervisningen på en relevant og fremtidsrettet måte.
Jeg ønsker meg en sterkere og mer engasjerende skrivekultur i
skolen, der både elever og lærere kan få et positivt utbytte av den nye
teknologien. Ved å prioritere autentiske og meningsfulle skriveoppgaver og ved
å samarbeide på tvers av skoler og fag, håper jeg at vi sammen kan skape en
skriveopplæring som gir elevene skrivelysten tilbake og som gir oss alle
fortellinger vi har lyst til å lese.
