Hvorfor snakker vi ikke mer om plikter og ansvar?

Jeg har nettopp lest romanen «Morsmelk», fortellingen om barndommen til forfatter Nora Ikstena, som vokste opp i Latvia i Sovjetunionen. Hun skriver om sin oppvekst som datter til en mor med depresjon, og hvordan det var å gå på skolen i et land hvor frihet nærmest var et fremmedord. Hun forteller om de dagene skolebarn måtte hjelpe til på åkeren, for å høste rødbeter og gulrøtter når sesongen kom. Undervisningen fortsatte når sesongen var over.

Når jeg leste dette, tenkte jeg på de elevene jeg underviser. Jeg er kontaktlærer i en 8. klasse på Steinerskolen. Respekt for natur, ulike kulturer og andre mennesker står sentralt i læreplanen vår. Vi har en egen skolehage, som hver klasse besøker to ganger i halvåret for å så, dyrke, høste, vanne, sette i stand og lære om landbruk, klima og miljø, mat og ernæring. Fantastisk opplegg, spør du meg.

Det krever ofte litt å overbevise 28 fjortenåringer å ta på seg turklær og jobbe ute en hel dag, særlig når det er kaldt eller dårlig vær. Nå er denne skolehagen et privat opplegg som vi har fordi vi mener barn burde lære om natur og landbruk.

Men hva hvis dette hadde vært en slags samfunnstjeneste? Noe som alle må gjøre, for eksempel plukke blåbær eller kantarell, som så blir solgt videre? Jeg mener ikke dette fordi jeg vil at barn skal måtte jobbe for andre mennesker. Selvfølgelig skal barn få være barn og få det de trenger. Men – hver dag møter jeg en generasjon som i årevis har blitt fortalt at de skal bli hørt, at de får bestemme selv over hva og hvordan de vil lære, og at de har en rekke rettigheter som ikke ble nevnt noe særlig da jeg gikk på skolen.

Det elevene ofte glemmer, er at vi alle er en del av et felleskap, og at det krever noe tilbake. Rettigheter på den ene siden, plikter på den andre. Å være en del av et felleskap, betyr at man må følge visse regler. Vi har blitt enige om hvordan vi vil ha det, og vi har bygget opp samfunnet utfra disse ideene. I debatten om barns rettigheter savner jeg ofte denne andre siden. Hvor er forpliktelsene? Hvor er ansvaret? Det kommer ikke av seg selv.

Holdningsendring blant elevene

Vi oppdrar en generasjon som tror at alt handler om dem og som krever mye av både foreldre, medelever og lærere. Men å få elevene til å hjelpe til, å gjøre noe for andre når de ikke får noe tilbake for det – det har blitt vanskeligere og vanskeligere. Jeg har jobbet som lærer i syv år nå, og jeg ser at det har skjedd en forandring i hvor villige barna er til å gjøre noe som ikke tjener dem selv. Jeg tror ikke det er deres skyld – elevene mine er nydelige, hyggelige mennesker, men de har ikke lært at man har plikter like mye som rettigheter i vårt samfunn. Ja, barn skal bli hørt, de skal kunne si hva de mener og de skal føle at de betyr noe. Men like mye må de lære at det finnes andre rundt dem som har de samme rettighetene, og at det ikke alltid passer sammen.

Vi har en kantine på skolen som serverer fantastisk varmmat til elever og lærere i friminuttet. Ofte står vi i kø sammen. Det finnes alltid noen elever som prøver å stille seg foran meg, ikke fordi de vil snike, men fordi de tror at de får lov, fordi jeg er voksen og de er barn. Jeg tror ikke vi gjør dem en tjeneste når vi forteller dem gang på gang om alle de rettighetene de har, uten å nevne at det er like viktig å ta ansvar, å hjelpe til, å vise omsorg og se seg rundt. Skolens oppdrag er å oppdra nye samfunnsborgere – så hva slags samfunn vil vi ha?

I læreplanen vår står det: «Både en sosialisering og en tilegnelse av de kunnskaper og ferdigheter som fordres i samfunnet vil være nødvendige elementer i en oppdragelse til frihet. For det er nettopp i fellesskapet og i den aktuelle kulturelle og samfunnsmessige situasjon at hvert enkelt menneske kan finne sitt virkefelt og sine muligheter til et liv i pakt med egne evner, holdninger og overbevisninger.» (Steinerskolens læreplan, s. 8).

Tilbake til skolehagen: Jeg vil selvfølgelig ikke innføre barnearbeid, men er det et poeng å engasjere barn i noe som kommer samfunnet til gode? Noe som viser dem at man ikke bare gjør ting fordi man har lyst, men fordi det kommer andre til gode? Hvis vi ønsker å skape et sterkt og fungerende felleskap i framtiden, tror jeg vi må gjøre noe med måten vi snakker om rettigheter og plikter med elevene våre. Fordi det ene finnes ikke uten det andre, og deres frihet slutter der en annens frihet begynner.

• Ikstena, Nora (2022): Morsmelk. Aschehoug, Oslo.
  

FAGARTIKKEL

Et klasserom for alle

FAGARTIKKEL

Det eksistensielle i klasserommet