Bruk av nettbrett i undervisninga har i flere år vært et sentralt satsingsområde for Utdanningsetaten i Oslo. Derfor så etatens direktør Marte Gerhardsen på det som en mulighet for å «dele god praksis» da Apple, produsenten av iPad og et av verdens aller største selskaper, spurte om de ville være med å lage film.

I den tre minutter lange filmen deltar rektorer og lærere fra tre skoler i Oslo, i tillegg til divisjonsdirektør i Utdanningsetaten Trond Ingebretsen. Begeistringen for nettbrettene fra Apple blant dem som var valgt ut til å delta, virker absolutt oppriktig. De forteller om elever som er blitt mer aktive og engasjerte, om de nye mulighetene for å lage undervisningsopplegg teknologien gir, og at det er lettere å tilpasse undervisningen.

Med offentlig godkjenningsstempel

Nå er det ikke noe nytt at lærere stiller opp for å anbefale både bøker og anna pedagogisk materiell som utgis av forlag og andre private selskaper, ut fra deres profesjonelle pedagogiske vurderinger. I forbindelse med Apple-filmen er det en del andre forhold som gjør det vanskeligere. Her er det ikke bare enkeltlærere, men skolene og til og med hovedstadens skolemyndigheter, som favoriserer en bestemt produsent av nettbrett framfor andre.

Apple har så sterkt grep om dette markedet at «iPad» nærmest er blitt et synonym for «nettbrett». Og fortsatt er litt over halvparten av verdens nettbrett en iPad, selv om det tilbake i 2013 var hele tre av fire.

De aller fleste andre nettbrett bruker operativsystemet Android, men produseres av ulike selskaper, som blant andre Samsung, Lenovo og Huawei.

Fjerna etter et par uker

Videoen, som også inneholder stemningsfull musikk og bilder av glade og motiverte barn i ulike læringssituasjoner, blir avslutta med setninga: «Gitt valget, bruker flertallet av offentlige skoler i Oslo iPad». Filmen ble først publisert på Apples nettsider i romjula. 9. januar var den borte. 

I mellomtida hadde protestene hagla inn, ikke minst fra foreldre, som raskt fikk støtte fra forfatter og antiskjermaktivist Maja Lunde. Utdanningsetatens direktør Marte Gerhardsen erkjente til slutt at det hun hadde ment skulle være en informasjonsfilm, kunne bli oppfatta som reklame. Hun ba Apple fjerne filmen fra selskapets nettsider og slapp å vente lenge før den forsvant derfra.

Må skjerpe rutinene

Som en av verdens aller største aktører innen et beintøft marked, er det åpenbart at Apples primære mål ikke er å drive folkeopplysning på nettbrettets vegne. Selskapet ønsker å selge flest mulig iPad–er. Selvfølgelig gjør de det. Og da er det opp til skoler og andre offentlige institusjoner om de vil delta i denne markedsføringa når de blir spurt. 

Etter Gerhardsens snuoperasjon sa Oslos utdanningsbyråd Julie Remen Midtgarden (H) til TV2 at det var en riktig avgjørelse å be Apple trekke filmen. Hun ga samtidig klar beskjed til Utdanningsetaten om å skjerpe rutinene for å unngå markedsføring av bestemte produkter.

Behov for klarere linjer

Samarbeid mellom skolene og næringslivet er i mange sammenhenger både prisverdig og nødvendig. I et samfunn som vårt vil alle læremidler være produsert av private selskaper. Og for eksempel på en del av yrkesfagene i videregående skole har lokale bedrifter donert utstyr, også med tanke på at elevene etter hvert kan bli dyktige og viktige fagarbeidere de kan ha bruk for.

Men noe helt anna blir det når den offentlige skolen og skolemyndighetene framstår som deltakere i ren reklame for bestemte selskaper og produkter, slik de endte opp i dette tilfellet. Det er mange andre arenaer skoler og myndigheter kan fortelle om hva de mener har gjort undervisninga bedre. Det er lett å forstå at om en blir spurt av et av verdens største selskaper om å dele erfaringene med et produkt man er fornøyd med, er det fristende å svare ja. Apple ønsker selvsagt å kunne vise til at selskapet har skolene i Norges hovedstad med på laget. Reaksjonene på reklamefilmen for iPad var tydelige: Her har Utdanningsetaten latt seg bruke til produktmarkedsføring.

Det er et prinsipielt viktig opprydningsarbeid Utdanningsetaten nå skal i gang med på oppdrag fra byråden. Det er tydelig at det trengs klarere retningslinjer for hvordan etaten og skolene skal håndtere balansen mellom å formidle det de er fornøyd med, og det å ende opp som deltakere i en reklamekampanje. 

Dette arbeidet kan også tenkes å være til nytte for skoler og skoleeiere ellers i landet, som også kan havne i lignende dilemmaer.