Utfordringen er at det bare står norsk, musikk og kroppsøving på timeplanen min

Det blåser godt rundt ørene på lærerstanden nå for tida. Vi har streiket, skrevet innlegg og stått på barrikadene for en bedre framtid for elevene og for oss. Vår arbeidsgiverrepresentant, KS, måtte til slutt gi etter, og kasta på oss et ok lønnsoppgjør på tampen.

Likevel, nå står vi i en situasjon hvor tallene på søkere til lærerutdanning lyser rødt, som vi jo varslet om under streiken i høst, men som politikere endelig tør å bekymre seg for offentlig. Å få lønn etter ansvar er egentlig en selvfølge. Utfordringen er at samfunnet har gitt læreren et ansvar som egentlig krever direktørlønn, og dette lar seg dermed ikke løse, uansett lønnsoppgjør.

Lærere blir ikke lærere for å bli rike, men fordi vi liker å undervise barn og unge. I min timeplan er det satt av timer til å undervise spesifikke fag, og med dette griper jeg den rosa elefanten med hornene.

Det er nemlig dette ansvaret som er den egentlige elefanten som ingen helt vet hva de skal gjøre med. En fjerdedel av norske elever på 5.-7. trinn oppgir at de svært ofte gruer seg til å gå på skolen. Stress, mistrivsel og utenforskap er kjennetegn som trekkes fram i rapporter. Lærere opplever stadig vold fra elever. Den psykiske uhelsen vokser. Unge mennesker faller utenfor samfunnet, de er for lite aktive, kostholdet er for dårlig, søvnvanene er fatale, de tilbringer for mange timer på nett, de er ensomme og helsetjenesten har ikke kapasitet til å ivareta dem.

Ansvaret til en lærer står tydelig i opplæringsloven og er videre definert i lærerplanen. Ifølge disse paragrafene er det lærerens ansvar å imøtekomme disse utfordringene. Vi skal faktisk lære elevene å mestre livet. Vi skal lære dem å ta ansvar. Vi skal sørge for at alle elevene er trygge og glad på skolen. Vi skal åpne dører mot verden. Vi skal lære dem selvstendighet, tilgivelse, nestekjærlighet, kritisk tenkning, respekt for mangfold og natur, gi dem skaperglede, lære dem å ta vare på jorda og hverandre, lære dem å forstå seg selv og andre, og lista fortsetter å vokse når man leser formålsparagrafen og overordna del av lærerplanen på udir.no. Før var kontakten mellom hjem og skole en grønn meldingsbok. Nå er læreren bindeledd mellom PPT, BUP, barnevern, psykologer, mobbeombud og politi, og byråkratiet rundt disse kan ta mer tid enn å undervise i norsk.

Utfordringen er at det ikke står annet enn norsk, musikk og kroppsøving i min timeplan. På lærerhøyskolen får ikke studentene heller opplæring i hvordan de skal imøtegå alle disse utfordringene. For skal du bli lærer i dag, trenger du faglig kompetanse i psykisk helse, søvnvaner, ernæring, sosial kompetanse og danning, og vi trenger utarbeida lærerplaner for å sørge for at samtlige elever får samme opplæring i dette. Det finnes nemlig ingen slike kompetansemål eller lærerplaner. Derfor finnes det heller ingen lærere som har satt av tid i sin timeplan for å ivareta denne elementære opplæringa.

Omkring 6,5 prosent av min stilling er å være kontaktlærer. Det betyr at jeg har avsatt ca. to minutter i uka per elev. Jeg har nemlig heller ingen timer på timeplanen som er satt av til å snakke med elevene mine. Stillingen som kontaktlærer dekker kun den tida jeg bruker på å dokumentere fravær hver dag.

Når lærerstudentene kommer ut i praksis på skolene, møter de derfor et yrke lærerhøyskolen ikke har forberedt dem på. De har studert matematikk og brukt lang tid på å lage undervisningsopplegg som er tilpassa alle elevene i klassen. Ingen har lært dem å prioritere bort undervisningstimen for å ivareta en enkeltelev. Ingen har lært dem å trøste en ungdom med selvmordstanker som sitter på gangen og gråter, eller å håndtere å måtte bruke timen på sosial opplæring og oppnøsting av hvem som hadde dekket tavla med rasistiske budskap, eller å sitte i møte med diverse instanser for å finne ut hvem som hadde delt nakenbilder av en medelev på nett. Jeg gjentar – to minutter per elev på en hel uke!

Enorm forandring i læreryrket

Forandringen i yrket har vært enorm de siste 10 årene. En ting er at lønnsutviklinga ikke har fulgt samfunnet for øvrig. Et mer alvorlig tema er at det, på sikkert godt over 40 år, ikke er satt av et eneste minutt lengre tid for at kontaktlæreren skal kunne ivareta oppfølging av elevene sine. Hvis ansvaret og mandatet er så skrikende nødvendig som i dag, hvorfor er det ikke avsatt tid til dette i timeplanen?

Det burde være enkelt. Hvis læreren skal ta dette ansvaret, må lærerskolen gi studentene den opplæringa som kreves, og læreren må få avsatt tid i sin timeplan til å ivareta ansvaret. Dette vil selvsagt koste, og det vil kreve flere lærere enn i dag, men det vil uansett være billigere enn å gi oss samme lønn som direktøren i KS.