Ny opplæringslov er i støpeskjeen. Loven er lappet
på de siste tjue årene, og moderniseringen er velkommen. Barnekonvensjonen gjør
det nødvendig å se på regulering av prinsippet barns beste.
Dagen før presentasjon av forslaget kom en smakebit:
– I ny opplæringslov vil vi sikre skoleelevers rett til å si sine meninger og
bli lyttet til i alle saker som gjelder dem og vi vil lovfeste skolens plikt
til å legge til rette for elevmedvirkning, sa Elise Waagen (Ap). Barneombudet
mener at slike vurderinger i for liten grad gjennomføres i dag.
Mange av de prinsippene som nå skrives inn i loven,
er allerede kjente og etablerte i forskrifter og retningslinjer: Elever skal
bidra i egenvurdering, læreplanen legger opp til at eleven må ta aktive valg,
eksempelvis i kompetansemål om å undersøke. Det er et viktig poeng at
femtenåringen selv har ansvar for valg av videregående opplæring.
Ved å løfte barnas interesser inn i loven skjerpes
kravene. Det blir spennende å se hvordan myndighetene følger opp i forskrift og
med rettledninger. Ligger det en viss politisk prestisje i å holde fast ved
dette? Hvordan vil myndighetene sikre at denne delen av loven praktiseres? Er
det her vi finner tema for seminarene og etterutdanningen i årene som kommer?
Vil Statsforvalteren legge ut på en besøksrunde for å sjekke tiltakspermene på
rektors kontor?
Hvilke demokratiske saker vil egne seg for
medbestemmelse for barna? Og i hvor stor grad skal barnas ytringsrett sikres på
individnivå? Det kan være
motsetningsforhold mellom hva som er det beste for barnet og hva som er det
beste for barna. I alle fall innenfor et system med begrensede ressurser.
Vi må heller ikke glemme at fellesskolen bygger på
et prinsipp om at barn fra alle samfunnslag møtes og at ulikhetene gir en
ekstra kvalitet til undervisningen. Alle barn må oppleve seg inkludert og
viktige. Da er det også lettere å ytre seg og delta i elevdemokratiet. Kloke
pedagogiske avgjørelser må ligge til grunn.
Elevens rett til medvirkning
Politikerne som la fram lovforslaget, valgte å
fokusere på elevens rett til medvirkning. Lovavsnitt 13.2 tar for seg elevens
plikt. Departementet foreslår at regelen om at elevene skal delta aktivt i
opplæringa, blir videreført i ny opplæringslov. Departementet mener det er
viktig at elevene deltar aktivt i opplæringa. En elev som ikke deltar aktivt i
undervisningen og heller ikke gjør sitt beste bryter altså opplæringsloven!
Hvordan har slike lovbrudd blitt håndtert de siste tjue årene?
Jeg mener dette i høy grad har vært en hvilende del
av loven, i en tid hvor rettighetssamfunnet har dreiet skolen i retning av
lærerens ansvar for å tilrettelegge og motivere. Begrepet læringstrykk er lagt
dødt, mens elevtrivsel løftes fram.
Les også: Elever skal få lovfestet rett til å ytre seg i alle saker som gjelder dem
Slett ikke alt fagstoff vil framstå som spennende
for absolutt alle elever. Noe er rett og slett dritkjedelig. Det kan være
utrivelig å utfordres til nye aktiviteter og ferdigheter. Men loven sier altså
at eleven plikter å stå på! Selvsagt er det unntak for elever med særskilte
behov og vedtak om spesialundervisning. For den store hopen av elever forventes
det at de leverer varene.
Hva slags sanksjoner har man når elevene bryter
aktivitetsplikten sin? Det er opp til skoleeier selv å lage ordensregler for
dette. Hvorfor må dette være et tema for lokal selvråderett? Unnasluntring må
vel være det samme på Sotra som i Svolvær? Utdanningsdirektoratet etterlyser
skoleeiere som vil være med på forsøk om å droppe karakter i orden og
oppførsel. Når får vi se forsøk om mer tydelige konsekvenser for unnasluntrere?
Elever trekker krenkekortet
Lærere landet rundt fortviler over elever som alt
for lett trekker krenkekortet for å få det som de vil. Å bli stilt krav til
oppleves så krevende og kanskje uvant av en del barn at de setter i gang et
spetakkel med trusler, vold og trakassering for å overstyre læreren. –Igjen
noen barn vet vi har særskilte utfordringer, dette handler ikke om dem!
Alt skal være gøy hele tiden, konsentrasjonsspennet
er kort. Lærere opplever også en holdning fra foreldre om å «be fri» fra
aktiviteter, komme med unnskyldninger for hvorfor akkurat deres barn ikke skal
delta og bidra slik læreren vil. Lærere strekker seg stadig lenger for å komme
alle disse behovene i møte, det skal oppleves trygt og godt å være på skolen.
Ellers frykter læreren for sitt eget arbeidsforhold.
Vi lever i en tid hvor kommunene seriøst vurderer å
la frivillige bidra ved spisesituasjoner for en stadig voksende andel bosatte
på sykehjem. De profesjonelle hendene strekker ikke til for offentlige
tjenester. Skolen er også en del av offentlig velferd som kan ses på som et
knapphetsgode. Det er ikke urimelig å forvente at alle elever gjør sitt beste,
og at kravene skjerpes med økende alder. I en ideell verden kunne kanskje
skolen møtt alle barns absolutte behov til enhver tid. Virkeligheten er en
annen.
Foreldrene må også gjøre sitt beste! Leggetider,
kosthold og spisevaner, dessuten ikke minst regulering av barnas misbruk av
sosiale medier fosser inn som oppgaver det offentlige må løse på vegne av
foreldre.
Studentopprørets generasjon er i ferd med å
pensjonere seg fra sentrale posisjoner landet rundt. Nå er det mine
jevnaldrende, født rundt 1968, som fyller stillingene. Barnebarna er på vei ut
av skolen og inn i foreldrerollen, mens oldebarna til 68-erne fyller
klasserommene. Verdiliberal idealisme preger tidsånden. Må vi lufte ut den
siste eimen av hippietiden?
Arbeiderpartiet feirer introduksjon av ny
opplæringslov ved å løfte fram hvordan de moderniserer loven med vekt på barnas
ytringsrett. Ok, dette skal vi få til. Som lærer savner jeg støtte fra
politikerne når det gjelder å fremme skolen som autoritet og myndighet. Hva om
kunnskapsminister Tonje Brenna hadde lagt vekt på elevens plikt til å delta i
opplæringen da hun la fram lovforslaget?
Kaoset i grunnskolen må opphøre
Den grad av kaos som råder i grunnskolen og vi i lærerkretser
opplever daglig må opphøre. Vi erfarer nå at dette er et tema som politikere
litt motvillig er i ferd med å ta tak i. Debatten om vold, trusler og
trakassering mot personalet er i ferd med å våkne. En paragraf i
opplæringsloven som sier at elevene skal være greie med de ansatte og at
elevene må respektere at de er en del av et større fellesskap, et skolesamfunn,
hadde vært kjærkommen.
Prosjektet med en bred offentlig fellesskole er
viktig for venstresiden. Samfunnsmessig har det også en del fortrinn. Private
aktører står klare for å åpne tilbud til de som ikke finner seg til rette i en
kaotisk fellesskole.
Fra lærersiden er det et hjertesukk at stadig mer av
kursingen og planleggingstiden dreier seg om å gjøre oss i stand til å overta
foreldrenes oppdragelsesansvar. Planleggingstiden bør gå til å dekke lærernes
behov for best mulig undervisning og læring. Da må også sentrale politikere
legge til rette med rammer og retningslinjer slik at vi får gjort vår jobb.
Elevene har det ikke bra på skolen om ikke lærerne
har det bra på jobb.
