Ill.foto: Mostphotos
Bemanningsnormene er en tvangstrøye
Debatt: – Rigide bemanningsnormer er ikke løsningen på utfordringene i norske barnehager og kommuner.
Ann Mari Milo Lorentzen i Utdanningsforbundet fortsetter å kritisere
mitt notat
om bemanningsnormer i
Utdanningsnytt. Hennes to innlegg bærer preg av å være selvmotsigende. På
den ene siden nedvurderer hun hva barnehageforeldre er tilfredse med, siden de
ikke er «til stede i barnehagen mer enn noen få minutter om dagen». Samtidig er
hun opptatt av at de samme foreldrene utrykker bekymring over bemanningen – og
da har foreldrenes perspektiver plutselig stor verdi.
Det såkalte foreldreopprøret i barnehagene nevnes i notatet,
selv om Lorentzen skriver at det ikke nevnes. En del av årsaken til foreldrenes
bekymring henger trolig sammen med den virkelighetsbeskrivelsen som
Utdanningsforbundet selv leverer. Det er nemlig Utdanningsforbundet selv
som står bak
flere av disse beretningene
i avisene,
som Lorentzen trekker frem.
Arbeidskraft vokser ikke på trær
Men det finnes en annen beretning, som nesten aldri kommer
frem i norske medier. Det er denne jeg forsøker å vise i Civita-notatet.
Vi ligger allerede på verdenstoppen når det kommer til ressursbruk på
oppvekstsektoren. På førskoleutdanning, altså barnehage, bruker OECD-land i
gjennomsnitt 0,9 prosent av BNP. I Norge er tilsvarende tall om lag to prosent.
Selv uten bemannings- og pedagognorm, vil Norge ligge helt på topp når det
kommer til ressursbruk på barnehage.
Den største utfordringen i den norske velferdsstaten
fremover, enten vi snakker om skole, barnehage, helse eller andre områder, er
tilgangen på arbeidskraft. Utdanningsforbundet har ikke tatt dette innover seg.
Norske kommuner står overfor flere utfordringer. Antallet
pleietrengende eldre øker kraftig. Flere kommuner har ikke nok
sykehjemsplasser, likevel kutter de i antall plasser av økonomiske årsaker.
Hvis Norge har problemer med ressurser i eldreomsorgen nå, er det bare å
stålsette seg. Statistisk sentralbyrå anslår at én av fem nordmenn vil være 70
år eller eldre i 2050. Det skaper et enormt behov for å ruste opp
eldreomsorgen.
Videre ser det ut som at stadig flere unge sliter med
psykisk uhelse. Dette presser kommunene ytterligere. Det er også et stort spenn
mellom innbyggernes forventninger til tjenestene og det kommunene har økonomisk
rom til å tilby.
Det ansvarlige å gjøre i en slik situasjon er å prioritere,
effektivisere og sette inn ressursene der de gjør mest nytte for seg. Men dette
blir stadig vanskeligere, fordi kommunenes budsjetter er bundet opp i en haug
med føringer fra staten, blant annet i form av politisk bestemte
bemanningsnormer i oppvekstsektoren.
Tverrfaglighet og fleksibilitet fremfor rigide normer
Skal vi løse utfordringene, må vi finne bedre og andre måter
å jobbe på, også i barnehagen. Studieplassene på barnehagelærerutdanningen blir
ikke fylt opp. Hva dette kommer av, er det ikke så lett å svare på, men
Utdanningsforbundets konstante nedsnakking av bemanningssituasjonen i sektoren,
hjelper ikke. I tillegg er sykefraværet i sektoren skyhøyt.
Skal sektoren ha tilstrekkelig med rekruttering fremover,
samtidig med at den pedagogiske kvaliteten utvikles, bør myndighetene øke
muligheten til å ha mer tverrfaglighet i barnehagene. Det er nemlig ikke bare
antallet ansatte som er av betydning i barnehagen. Tverrfaglighet i
ansattgruppen, altså mennesker som har ulike utdannelser og kompetanse, enten
det dreier seg om spesialpedagoger, barnevernspedagoger, psykologer,
idrettspedagoger, vernepleiere eller annet, er også viktig.
I stedet for stadige krav om flere barnehagelærere, bør
norske barnehager få på plass mer tverrfaglig kompetanse, samt mer
fleksibilitet i bruken av kompetansen på tvers av avdelinger og barnehager. Men
bemanningsnormer hindrer muligheten som barnehagene og kommunene har til å
planlegge og organisere dette.
Det er forståelig at det er bekymring for bemanning, høyt
sykefravær og slitsomme arbeidsdager i mange barnehager. Men hvis vi skal løse
disse utfordringene, må vi ha realistiske svar. Økt bemanning er vanskelig å få
gjennomført politisk, og det er heller ikke god prioritering av knappe
ressurser.
Vi må heller lære av de barnehagene som får det til og
lykkes med god ledelse og godt arbeidsmiljø, slik at ansatte og barn trives.
Det er mange eksempler
på dette, som Utdanningsforbundet burde være mer nysgjerrig på. Dette kan også
gi grunnlag for bedre lønnsutvikling i og rekruttering til sektoren.
Følg debatten:
