Trusler, vold og atferdsproblemer er utfordringer lærerprofesjonen ikke kan løse alene

Manglende tid og ressurser gjør at et lag rundt eleven kan bli realisert i varierende grad, avhengig av hvordan miljøterapeuter blir innlemmet i skolen og hvorvidt den enkelte skole eller kommune har økonomi til å ansette denne kompetansen. Utdannelse er som en inngangsbillett å regne i norsk arbeidsliv. Derfor er det viktig at laget rundt eleven styrkes ytterligere og at flere blir gitt mulighet til å komme seg gjennom norsk skole, til tross for psykisk uhelse eller andre utfordringer.

Jeg mener skolens mandat er todelt, med en fellesskole for de fleste, men også et særskilt ansvar for å sørge for at alle blir med. Skolen har et oppdrag for å virke sosialt utjevnende. Dette kan vi se igjen i både NOU-er (Norges offentlige utredninger) og stortingsmeldinger, så vel som styringsdokumenter fra kommuner og fylkeskommuner. Utdanning har vist seg som stadig mer avgjørende for å få innpass i norsk arbeidsliv. Vi kan derfor ikke godta at mange faller utenfor.

Økte utfordringer rundt skolevegring, trusler og vold, atferdsproblematikk og psykisk helse er områder der mange lærere opplever de får et ansvar de ikke opplever de har kompetanse til, og det går til sist utover barna. Det er en erkjennelse av at det ikke utelukkende er lærerprofesjonens kunnskap og viten som kan løse disse utfordringene.

«Laget rundt eleven» har vært en politisk parole som høres forlokkende ut siden norsk skole tidligere har falt for fristelsen med å gruppere elever som ikke «passer inn» i egne grupper, eller egne skoler. Både forskning og offentlige rapporter peker derimot på ulempen med en slik praksis. Man ønsker i stadig større grad et mer inkluderende fellesskap. Jeg kan ikke se at noen vil være uenig i intensjonene, men hvordan er praksis?

Fikk du med deg denne? Over 100 krenkelser mot ansatte i skolen hver dag

Det eksisterer en erkjennelse hos mange ansatte ved norske skoler av at vi trenger flere yrkesgrupper i skolen for å gi barna mulighet til å utvikle seg selv og sine evner. Spesielt når det kommer til det psykososiale skolemiljøet, er det hensiktsmessig å se til tre yrkesgrupper: barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, (BSV-ere). Det mangler ikke på NOU-er der behovet for å styrke det psykososiale miljøet påpekes (NOU 2015:2), økt kunnskap om økt kompetanse blant lærere vedrørende personer med utviklingshemning (NOU 2016:17), eller som nevnt over inkluderende fellesskap (Nordahl-utvalget) og tverrfaglig samarbeid (Meld. St. 6 (2019–2020). Det er likevel uklart hva disse yrkesgruppene skal løse og hvordan det skal gjøres.

Personlig ser jeg for meg to «spor» for å oppfylle disse ønskene og intensjonene vi kan se fra politisk hold, og ønskene om mer hjelp fra lærerprofesjonen.

«Dere fikser det»-sporet: Flere lærere jeg har møtt som kollegaer og som tillitsvalgt, poengterer at de står over utfordringer som de ikke opplever de har nok kompetanse til, eller ikke burde ha ansvaret for. Hvordan gjennomfører man vurdering i muntlig av noen med så stort innslag av angst at det ikke kan gjennomføres? Hvordan håndterer man elever som sliter veldig med livsmestring i deler av livet, som så går utover skolen? Hvordan jobber man med elever som gjør det psykososiale miljøet utrygt? Hvordan håndterer man voldelige elever? Det finnes mange, og sikkert også bedre, eksempler hvor man ser at man hadde hatt bruk for mer spesialisert kunnskap.

Les også: Elevene tuklet med sykkelen til læreren

Dette sporet er også delvis forsterket av rettsliggjøringen i norsk skole. Særlig styrkingen av opplæringsloven og paragraf 9a-5 gjør at mange lærere føler de har lite handlingsrom i å korrigere trusler, vold og psykososiale miljøproblemer. Da er det fort å tenke at min jobb er opplæring, og la noen andre få komme å «ta seg av» de andre utfordringene.

Det andre sporet er «Vi fikser det, sammen»-sporet. Dette sporet ligger nok enn så lenge mer på politisk nivå og i NOU-er og stortingsmeldinger som handler om hvordan skolen helst burde fungert. Sporet fordrer en særs god integrering av BSV-ere og andre yrkesgrupper inn i norsk skole, som også burde få konsekvenser for pedagogisk praksis. Ekte, integrert og strukturert tverrfaglig samarbeid hvor resultatet også påvirker selve opplæringen. Økt kunnskap om psykisk og fysisk helse, håndtering og bearbeiding av miljøterapeutiske tiltak og kunnskap som til sist også påvirker undervisningssituasjonen.

Les også: Ble skadet på jobb av en seksåring

Når vi ser disse to sporene, er det nærliggende å tenke at «Vi fikser det sammen»-sporet, med større grad av samhandling mellom profesjoner og et oppriktig «lag rundt eleven», er et politisk ønsket spor. Samtidig eksisterer det ikke hjemmel i lov og avtaleverk (ei heller signaler om at det jobbes i retning av det) for at vi må ha for eksempel BSV-ere inn i skolen. Jeg mener at gjeldende lov og avtaleverk faktisk står i veien for en god integrering og samhandling mellom yrkesgruppene som kreves for at intensjonene skal oppfylles. Det finnes rett og slett ikke tid til den samhandlingen som burde være der.

Realistisk sett står vi igjen med «dere fikser det»-sporet. Det hadde vært fint om vi hadde hatt profesjoner som kan jobbe rettet mot elevens psykiske helse, noen for å tilpasse mer for utviklingshemmede, nok spesialpedagoger til å oppfylle alle vedtakstimer, noen til å håndtere fysisk og verbal utagering og lønnsmidler til alle. Slik at læreren igjen kan bruke sin tid og utdannelse til å gi opplæring, dannelse og skape gode samfunnsborgere av dem alle. Og la oss ikke glemme lærerutdannede lærere i alle timer.

Med min kjennskap til kommunenes økonomi vet jeg også at det kanskje ikke er så realistisk. Siden disse yrkesgruppene ikke er hjemlet i lov og avtaleverk, eksisterer det nok veldig store forskjeller mellom skoler som har helse- og miljøterapeutisk kompetanse, og de skolene som ikke har det.

Les også:– Lærere mangler opplæring i konflikthåndtering

Konklusjonen blir at det skurer og går. Noen skoler har, og jobber bra, med miljøterapeuter. Mange skoler har ikke, og det påvirker lærernes og elevenes miljø, læring og trivsel. Jeg mener at mangelen på satsing, og mangelen på å ta disse utfordringene alvorlig, gjør at vi mister for mange elever av lasset. Utdannelse er spesielt viktig for å få innpass i det norske arbeidsmarkedet. Og når vi har utfordringer for grupper av elevene våre som truer deres mulighet eller evne til å få denne utdanningen, må vi gjøre alt i vår makt for at elevene skal få den utdanningen de fortjener.