Dersom
skolen skal bli et sted hvor barn fra alle sosiale lag kan lykkes, trenger vi
en læreplan på lag med hjernen. Innsikter fra kognisjonsforskning og erfaringer
fra andre land viser at kunnskapsrike læreplaner med tydelig kunnskapsinnhold
er det som gjør at flest mulig mestrer mest mulig.
Målet med kompetansebaserte læreplaner har vært å utvikle «ferdigheter
for det 21. århundre», som OECD mener elevene vil trenge i framtidens
arbeidsliv. Våre andreklassinger skal derfor ikke lære om demokrati, de skal «utforske og gi eksempler på hvordan barn kan påvirke
beslutninger og samarbeide om demokratiske prosesser». Tanken har vært
at slike kompetanser, uten spesifisert innhold, kan læres uavhengig av en
bestemt kunnskapsbase.
For 50 år siden var det en plausibel tanke at det ikke var så farlig med
konkret innhold, men moderne kognisjonsforskning
har gjort at vi nå forstår hvilken viktig rolle bakgrunnskunnskap har når vi
mennesker tenker. Hvis du spør en fjerdeklassing om å fortelle hva det betyr å
være modig, vil du få et rikere svar hvis læreren har lest Pippi Langstrømpe og Brødrene
Løvehjerte for klassen. Vi tenker ikke så godt på tomgang.
I teksten Alle trenger mer
faktakunnskap forklarer vi hvordan det å ha kunnskap
i langtidshukommelsen gjør oss i stand til å reflektere, analysere og lære mer.
I en skole som prioriterer oppgaver hvor elevene skal utforske og reflektere,
uten samtidig å lære elevene faktakunnskaper, er det kun de elevene som har med
seg mye kunnskap hjemmefra, som kan lykkes. Fordi kunnskap er det vi tenker
med, er det viktig at skolen har en plan for bevisst og systematisk oppbygging
av denne rike bakgrunnskunnskapen. Det kan ikke overlates til tilfeldigheter.
Den viktigste faktoren som påvirker elevens læring,
er det eleven kan fra før. Vi kan se for oss at eksisterende kunnskap fungerer
som en slags borrelås for ny kunnskap. Det er lettere å lære noe nytt når du
allerede har eksisterende forestillinger å hekte det nye på. Denne effekten er
det vanskelig å utnytte i vår læreplan, siden det er umulig å vite hvilke
faktakunnskaper elevene har med seg når timen starter.
Når de kommer på ungdomsskolen, har elevene fra den
ene barneskolen en helt annen kunnskapsbase enn elevene som kommer fra den
andre. Det er heller ikke kompetansemål for hvert trinn, men for 2., 4., 7. og
10. trinn. Så hver gang en lærer tar over en ny klasse, må læreren selv finne
ut hvilke kompetansemål elevene har vært gjennom på forrige trinn, og hvilket
faktainnhold den forrige læreren har fylt målene med.
En kunnskapsrik læreplan derimot, er konkret på hva
kunnskapsinnholdet er og hva som skal læres når. Den er konkret på hvilke
strukturer og sammenhenger som eksisterer på tvers av fag og mellom
klassetrinn. På 1. trinn kan elevene lære om 17. mai. På 4. trinn lærer de om
demokratiets røtter i antikkens Aten og kontrasten til det militærstyrte
Sparta. I 5. klasse utvides forståelsen med innsikt i den romerske republikken
og hvordan ideer som folkestyre og maktfordeling utviklet seg. Denne historiske
dybden gjør at elevenes forståelse av begrepet demokrati bygges opp trinn for
trinn – gjennom fortellinger, sammenligninger og gjentatte møter i nye
sammenhenger.
Forsvarerne av innholdstomme læreplaner hevder at
selv om læreplanmålene er vage, er det ikke sikkert undervisningen blir det.
Lærerne kan selv fylle læreplanen med innhold. Dette er for så vidt sant.
Problemet er at når dette arbeidet blir delegert til hver enkelt lærer, blir
jobben gitt til noen som ikke har tid, oversikt eller mulighet til å lage en
sammenhengende plan med meningsfull progresjon innad i og på tvers av fag og
trinn.
Det er ikke slik at kunnskapsrike læreplaner betyr at elevene skal
pugge og gulpe opp løse usammenhengende fakta som glemmes fort. Det er en
misforståelse. Det er kompetansebaserte læreplaner uten en gjennomtenkt
progresjon og sammenheng i fagstoffet, som gjør at vi får overflatelæring som
glemmes lett. Kunnskap blir meningsfull når den passer inn i en meningsfull
sammenheng. I møte med ny konkret kunnskap, om Alta-aksjonen, om den franske
revolusjonen, om Hitlers vei til makten, utvides og konsolideres forståelsen av
demokratibegrepet
I internasjonale sammenlignende studier ser vi at
land som har valgt økt fokus på innhold i læreplanene, som England og Portugal,
viser fremgang, mens land som har tatt ut innholdet fra læreplanen som
Skottland og Norge, presterer stadig dårligere. At England gjør det bedre enn
Skottland er spesielt avslørende, fordi det er to ellers svært like land og
dermed er det mer sannsynlig at det er læreplanene som er forklaringen på den
ulike utviklingen.
En stor, seksårig studie fra USA fulgte
over 2300 elever som søkte seg til skoler som benyttet en kunnskapsrik
læreplan. Elevplassene ble fordelt gjennom loddtrekning, og elevene som kom inn,
presterte langt bedre enn de som ikke fikk plass på disse skolene. Faktisk
presterte de så bra at dersom alle amerikanske elever oppnådde tilsvarende
framgang, ville landet ligget i verdenstoppen i lesing. På skolen med flest
lavinntektselever ble hele prestasjonsgapet knyttet til sosioøkonomisk bakgrunn,
eliminert.
Det er i dag en sterk sammenheng mellom hvor godt
barn gjør det i den norske skolen og hvilken familie de kommer fra. Vi ser også
at de sosiale forskjellene bare blir sterkere utover i utdanningsløpet. Det
finnes ingen læreplan som kan gi resultatlikhet, men det er ingen tvil om at
kompetansebaserte læreplaner legger sten til byrden for de aller svakeste i
samfunnet.
Det er lettere å lære når man har en solid basis av
bakgrunnskunnskap med seg hjemmefra. Når foreldrene dine har mange bøker i
bokhylla, øker sjansen for at du har den nødvendige bakgrunnskunnskapen for å
oppfylle kompetansemålene. Dette fører til en selvforsterkende effekt som
kalles matteuseffekten, etter Matteusevangeliet: «For den som har, skal få, og
det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» En
kunnskapsrik læreplan med tydelige kunnskapsmål og meningsfull progresjon
demmer opp for denne effekten.
Det vil ikke bli enkelt å lage en slik læreplan, men større og mer
mangfoldige land enn oss har lykkes. En lett tilgjengelig oversikt over hvilke
faktakunnskaper kompetansen til elevene skal basere seg på, vil være et
demokratisk gode. Det vil også gjøre det lettere for foreldre å hjelpe elevene
og for forlagene å lage gode lærebøker. Når samfunnet blir stadig mer
fragmentert og individualisert, bør skolen motvirke dette. Vi kan bestemme at
begrepet demokrati skal være en del av et rikt nettverk av mening som
inkluderer det gamle Aten, Roma, den franske revolusjon og 17. mai, og vi kan
bestemme at alle skal få et forhold til Astrid Lindgren.
Alle elever, også de som ikke blir lest for hjemme eller diskuterer
demokrati rundt middagsbordet, må få muligheten til å lykkes i skolen. En
kunnskapsrik læreplan beskriver det rike indre byggverket av kunnskap og
ferdigheter som alle skal ha med seg. Et slikt indre byggverk av kunnskap er
vårt beste verktøy for å motvirke den skjebnesvangre matteuseffekten. En bred
kunnskapsbase vil gjøre elevene klare for livslang læring, fordi det er det du
kan fra før som bestemmer hvor lett det er å lære noe nytt. Slik kan vi gi alle
barn de beste forutsetningene for å bidra slik de selv ønsker i vårt felles
demokrati. Vi kan jo kalle det en slags kompetanse?
