Kan inkludering føre til ekskludering?

Inkludering er et viktig utdanningspolitisk prinsipp som i de siste årene har blitt viet plass i internasjonale erklæringer, konvensjoner og diverse styringsdokumenter, som rammeplan for barnehagen og stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO (Meld. St. 6 (2019-2020).

I rammeplanen for barnehagen står det at inkludering handler om tilrettelegging for sosial deltakelse. Videre står det at barnehagen skal sørge for at barn som mottar spesialpedagogisk hjelp, inkluderes i barnegruppen og i det allmennpedagogiske tilbudet. Derfor er det både pålagt og viktig å jobbe med inkludering i barnehagen.

Men på hvilken måte arbeider vi med inkludering i barnehagen? I denne kronikken ønsker vi å belyse en bekymring for at inkludering kan føre til ekskludering.

Inkludering er et begrep som rommer mye, og hva vi som profesjonsutøvere legger i begrepet, er avgjørende for arbeidet vi utfører i barnehagen. Inkludering beskrives ofte som fellesskap, deltakelse og medvirkning. Hvis en av disse avviker, kan dette føre til ekskludering. Men hva er egentlig ekskludering? Og hvordan oppstår det?

Les også: For noen kan prinsippet om inkluderende fellesskap bli fine ord på papiret

Ekskludering vil si å være utestengt eller på utsiden av et allerede etablert samfunn. Inkludering og ekskludering kan dermed ses på som innenfor eller utenfor. Vi lurer på om vi har lett for å havne i fella der vi som pedagoger prøver å inkludere barn vi mener er utenfor fellesskapet, i stedet for å utvide fellesskapet og det normative.

For hva skjer med de barna man mener «må inkluderes»? Og hva sier det om fellesskapet dersom det finnes et utenforskap?

Mangfold

Inkludering kan vanskelig ses på uten å ta opp spørsmålet om mangfold. I en barnehage kan man blant annet finne barn med ulike religioner og kulturer, kjønn og seksualiteter, barn med nedsatt funksjonsevne eller adferdsproblemer og barn fra ulike familieforhold, levekår og sosiale klasser.

På grunnlag av slike mangfoldige forskjeller er arbeid med inkludering svært viktig for å skape et godt fellesskap der alle finner sin naturlige plass. Barn med nedsatt funksjonsevne eller minoritetsbakgrunn er eksempler på barn som trenger ekstra støtte når det kommer til inkludering i barnehagen. Å jobbe for at disse barna opplever anerkjennelse i barnehagen er avgjørende for at de kan føle seg inkludert i fellesskapet.

Barna skal kunne føle seg sett og anerkjent uten å bli eksotifisert eller ekskludert. Derfor er det en vanskelig balansegang å arbeide med inkludering i barnehagen, fordi det kan innebære at inkluderingsarbeidet kan oppleves ekskluderende. For å peke ut de som «bør» inkluderes kan føre til ekskludering nettopp fordi man påpeker at disse barna er utenfor det normative.

Professor Ingemar Emanuelsson (1995) understreker også poenget vårt. Han hevder at når et enkeltindivid skal bli inkludert, kan dette være et tegn på stigmatisering og til og med ekskludering. At et barn er eller skal bli inkludert, kan derfor forstås som det motsatte av hva inkludering handler om.

Professor Jeanette Rhedding-Jones (2005) skriver i kapittelet «Questioning Diversity» at barnehagelærere må tenke nøye gjennom hva man legger i begrepet mangfold. Hun påpeker at vi må problematisere normalisering, og alminneliggjøre forskjellighet, når vi jobber med mangfold. På denne måten blir grensene mellom innenfor og utenfor mer utydelige, og dermed vil inkluderingen bidra til at man lettere finner sin naturlige tilhørighet i gruppa. Et viktig poeng i arbeidet med inkludering bør være nettopp å normalisere at vi er ulike. Vi kan ikke forsøke å dytte alle innenfor den samme normalen og kalle det for inkludering.

Det er viktig for oss å understreke at inkludering skal og må jobbes med i barnehagen. Våre bekymringer ligger rundt hvordan arbeidet utføres. Vi er redde for at inkluderingen kan føre til ekskludering hvis man tilnærmer seg dette på en utpekende måte. Det er viktig at arbeidet med inkludering ikke blir en instrumentell handling som fokuserer på enkeltbarn, men heller har hele barnegruppen i fokus.

Litteratur

Emanuelsson, I. (1995). Integrering og konsekvensar av integreringsideologien. I Haug, P. (red.), Spesialpedagogiske utfordringar. Universitetsforlaget.

Rhedding-Jones, J. 2005: Questioning diversity. I N. Yelland (Red.), Critical Issues in Early Childhood Education (131-145). Open University Press.