Barnas rettigheter krasjer i møte med virkeligheten

Kommunene har ansvaret for at barn med særskilte behov får den hjelpa og tilretteleggingen de har behov for i barnehagen. Likevel opplever mange barnehager at de ikke blir satt i stand til å gi barna den støtten de har krav på. Dette må det gjøres noe med!

I barnehagelovens paragraf 37 står det at barn med nedsatt funksjonsevne har rett til et egnet individuelt tilrettelagt barnehagetilbud. Denne retten skal sikre at barn med nedsatt funksjonsevne får likeverdige utviklings- og aktivitetsmuligheter som andre barn. Dette støtter også likestillings- og diskrimineringslovens paragraf 20 opp om. I tillegg kommer plikt til universell utforming, paragraf 17. Det er kommunen som har plikt til å sørge for at barnet får det tilbudet det har krav på etter barnehagelovens paragraf 37. Kommunen skal også oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn bosatt i kommunen etter paragraf 31.

Barnehagen og skolen skal tilpasse det pedagogiske tilbudet etter barn og elevers behov og forutsetninger, ifølge Utdanningsdirektoratet. Det gjelder både når barna har behov for ekstra støtte i kortere perioder og når tilretteleggingsbehovet er varig. Barna eller elevene som trenger ekstra støtte tidlig, har også rett til den tilretteleggingen som er nødvendig for å gi et inkluderende og likeverdig tilbud. Dette dreier seg om barn som ikke får sine behov dekket gjennom det ordinære allmennpedagogiske tilbudet.

Den harde virkeligheten

Man skulle tro at dette ville gi barn et trygt og godt sikkerhetsnett, men dessverre er virkeligheten ganske annerledes i mange tilfeller. For selv om det er kommunen som er ansvarlig for at barna får den hjelpen de trenger i henhold til barnehageloven, erfarer mange barnehager at de ikke blir satt i stand til å utføre en god nok jobb. Det er store forskjeller på hvordan dette håndteres fra kommune til kommune, og få barnehager vil ha mulighet til å gi den oppfølgingen barn med særskilte behov trenger uten at det tilføres ekstra personalressurser og/eller spesialpedagogisk hjelp.

Det er foreldrene, i samarbeid med barnehagen, som søker om individuell tilrettelegging av barnehagetilbudet til barn med nedsatt funksjonsevne, gjerne i form av «timer» til barnet. Timene som kommunen eventuelt fatter vedtak om, skal barnehagen bruke til å lønne en ekstraressursperson, gjerne med spesialpedagogisk utdanning, som skal gi barnet et så godt barnehagetilbud som mulig.

Grunnbemanningen er i utgangspunktet knapp i de aller fleste barnehager. Hvis kommunen mener barnehagen skal gjøre tilpasninger i det allmennpedagogiske tilbudet, uten at det tilføres en ekstra ressursperson eller ekstra timer til barnet, vil konsekvensen bli et svekket barnehagetilbud for alle barn. De ansatte vil ikke strekke til for noen.

Spesialpedagogisk hjelp er ofte ikke nok

Spesialpedagogisk hjelp fra kommunen noen timer i uken vil for mange barn være viktig. Samtidig er det ofte ikke nok, fordi behovet kan være mye mer omfattende enn som så. Dette kan dreie seg om barn som trenger ekstra oppfølging i de daglige rutinesituasjonene, gjerne én til én, gjennom store deler av dagen, alt etter hva slags funksjonsnedsettelse eller utfordringer de har.

Det kan være barn som trenger skjerming i roligere omgivelser eller hjelp til å spise. Det kan være å passe på at barnet får nok hvile eller søvn, fysisk trening, kognitive øvelser, veiledning i samspillsituasjoner, hjelp i overgangssituasjoner, hjelp til relasjonsbygging og ikke minst bli gitt omsorg. Verken det allmennpedagogiske tilbudet eller den spesialpedagogiske hjelpen løser slike behov uten at barnehagen får kompetente ekstraressurspersoner.

Dette blir konsekvensene

Hvis barnehagen ikke settes i stand til å gjøre denne jobben, så havner ansatte, styrer og eier i en etisk skvis mellom kommunens vedtak og lovverkets plikter og krav. I enkelte tilfeller kan det føre til at familier ser seg nødt til å bytte barnehage. Da kan det diskuteres om foreldrene har reell valgfrihet og om det er til barnets beste.

Det framstår provoserende at plikter, krav og rettigheter overhodet ikke henger sammen i møte med virkeligheten. Spesielt når lovverket framstår så tydelig i barnas favør. I realiteten betyr rett til et egnet individuelt tilrettelagt barnehagetilbud på ingen måte at en av de mest sårbare gruppene av barn sikres god nok oppfølging. Vi vil hevde at dette krenker barns rettigheter, som er nedfelt i Grunnlovens § 104: «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.» I dette tilfellet blir i aller høyeste grad barnet selv berørt.

Gråsonebarn og 10 prosent-midler

Fram til 2011 kunne man søke midler til grupper av barn hvis man for eksempel trengte å forsterke en avdeling for å hjelpe, veilede og støtte enkeltbarn med å fungere i gruppe. Dette var såkalte 10 prosent-midler, som var øremerket.

For mange barn utgjorde dette en stor positiv forskjell. Når disse midlene ble fjernet, så var det først og fremst de såkalte «gråsonebarna» som ble rammet. Gråsonebarn er barn med behov for ekstra oppfølging i det daglige som det ikke frigjøres ressurser til. Dette er barn uten diagnose som for eksempel kan ha psykiske, emosjonelle eller fysiske utfordringer, eller ha språk-, atferds - eller konsentrasjonsvansker. Det kan også være barn som er blitt utsatt for omsorgssvikt.

Spørsmålet er om ikke dette også har medført at noen av gråsonebarna som kunne fått hjelp tidlig, nå ender opp i lange utredninger for å få fastsatt en diagnose? For antall personer med ADHD-diagnose i Norge økte fra 11.000 til 42.000 på 10 år, ifølge tall fra Reseptregisteret fra 2017. Ser vi til Færder kommune, er utviklingen annerledes. Der har de ansatt en spesialpedagog i hver barnehage, i tillegg til ordinær grunnbemanning.

Prosjektet ble startet opp i 2017, og det har ført til at barn som får vedtak om spesialpedagogisk hjelp har gått ned med 60 prosent fra desember 2017 til desember 2021. Gjennom dette grepet har Færder skapt mer robuste enheter som er mer selvhjulpne, og som kan gi barn som trenger litt ekstra viktig støtte der de befinner seg med en gang. Dette kan du lese mer om i denne reportasjen, publisert på Utdanningsnytt.no 2. oktober 2022.

På en måte går det an å sammenlikne praksisen med 10 prosent-midlene med å ansette en spesialpedagog i hver barnehage eller med å styrke bemanning i barnehager i levekårsutsatte områder. Som er gode eksempler på tiltak som kan bedre barns psykososiale miljø. Slik kan barnehager blitt satt i bedre stand til å ta ansvar for barn som sårt trenger et bedre sikkerhetsnett rundt seg. Barn som trenger støtte, som ikke finner sin plass i barnegruppa og som blir utestengt eller mobbet.

Forebygging i stedet for reparasjon

Det vi ser de siste 30 årene, er at åpningstidene er blitt lengre, barna er blitt yngre, det er flere barnehagelærere med ubunden tid og det er stadig flere krav som er pålagt barnehagene. I en slik sammenheng ville god tilrettelegging for barn med nedsatt funksjonsevne, gråsonebarna og andre sårbare barn utgjort en positiv forskjell i det totale bemanningsbildet. Og for samfunnet i det lange løp. Det vil være langt mer samfunnsøkonomisk lønnsomt å jobbe forebyggende enn at barna ender opp i psykiatrien eller ikke kommer seg ut i jobb. Vi må derfor kunne forvente at Stortinget tar et ansvar. Barnehager og skoler må bli satt i stand til å følge opp barn som trenger ekstra oppfølging, i tråd med retten de har til et tilrettelagt og likeverdig tilbud.