Det er viktig at ansatte i barnehagen har kompetanse om å bygge gode relasjoner for å møte barn med utagerende atferd, mener artikkelforfatterne.Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Utagerende barn endrer væremåte avhengig av hvilke voksne de møter i barnehagen
Fagartikkel: Personalet kan være nøkkelen for utagerende barn.
LinnStenslandbarnehagelærerstudent deltid, HVL Campus Sogndal og barnehagelærer i Rabben barnehage, Ullensvang kommune
MereteNornes-Nymarkhøgskulelektor i pedagogikk ved barnehagelærerutdanninga, Høgskulen på Vestlandet, Campus Sogndal
PublisertSist oppdatert
Annonse
Barn med utagerende atferd får mest kjeft i barnehagen, og barna endrer væremåte avhengig av hvilke voksne de møter.
Annonse
I denne artikkelen ønsker vi å belyse personalet i barnehagen sin betydningen for barns atferd. Teoretisk støtter vi oss til Drugli (2018), Kinge (2015) og Sollesnes (2018), som alle trekker frem at relasjonskvalitet og kompetanse blant personalet viser seg å ligge tett opptil utagerende atferdsmønster hos barn.
Vi finner det interessant at nyere forskning viser at barn med utagerende atferd får mest kjeft i barnehagen. Dette blir drøftet i Børnich (2019) sin artikkel. Hun trekker frem en tendens der barna som er i risiko og blir oppfattet som vanskelige, blir møtt med systematisk bruk av kjeft som metode for sanksjoner på negativ atferd og grensesetting. Dette viser seg som mønster i hvordan barnet blir møtt, der relasjonen mellom personalet og barn er preget av å være fastlåst med lite anerkjennende og positivt samspill.
Bakgrunn for artikkelen er forfatternes interesse for personalets rolle som utviklingsstøtte og personalets mulighet til å være forebyggende aktører i møte med barn. Bacheloroppgaven til Linn Stensland (2021) belyser temaet gjennom problemstillingen «Hvordan arbeide forebyggende med utagerende atferd hos barn i alderen tre til seks år?». Tre pedagoger fra to barnehager ble intervjuet. Hovedfunn peker på at holdninger personalet har til barn som viser utagerende atferd, er varierte, og at barns atferd endres i samspill med ulike voksne.
Utagerende barn kan være de som uroer, tester grenser, ødelegger, forstyrrer og utfordrer voksne i sin væremåte (Kinge, 2015). Sollesnes (2018) peker på at utagerende atferd sier noe om hvordan atferden arter seg, og at vanskene både kan ha ulik karakter og ulike årsaker. En utfordring er at atferden skaper vansker for barnet selv og dets omgivelser. Også Kinge (2015) trekker frem at «Barn er derfor ikke utfordrende; det ville i tilfelle være en karakteristikk, en definisjon som stempler og stigmatiserer barnet. Men barn utfordrer oss, det vil si meg og deg, og beskriver noe av det som skjer i rommet, i kommunikasjonen mellom oss og barnet. Klarer vi å lese mellom linjene og fange opp underliggende og indirekte budskap?» (s. 10). Kinge trekker her frem betydningen av å finne faktoren til hva som utløser den utagerende atferden, og lete etter årsaker heller enn å kategorisere. Kan dette føre til at barnets atferd blir møtt med mer toleranse, anerkjenning og positive relasjoner heller enn negative sanksjoner? Dette er viktige perspektiver i å forebygge etablering av negativt og utagerende atferdsmønster på lang sikt, da barnets atferd blir etablert i førskolealder (Drugli, 2018).
Noen voksne har evnen til å sette seg inn i barns ulike behov, og andre mestrer det ikke. De som har denne evnen, får lettere relasjoner til barn med utagerende atferd, skriver artikkelforfatterne.Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Når barn viser utagerende atferd, vil det være behov for tiltak for å begrense negative atferdsmønstre og reaksjonsmåter. Atferdsregulerende tiltak i form av straff og negative sanksjoner kan ha motsatt effekt og føre til at atferden trappes opp (Kinge, 2015). Drugli (2018) peker på at dersom en ikke tilrettelegger riktig, kan barnet utvikle en fastlåst negativ strategi som forsterker vansker og aggresjonsnivå, og som kan føre til utvikling av proaktivt aggresjonsmønster. Videre peker hun på betydningen av å arbeide med barnets miljø når en ønsker å arbeide målrettet for endring av barns atferd. Kinge (2015) trekker frem at atferdsregulerende tiltak kan oppleves som en sterk avvisning og gi signaler om at «du er ikke god nok som du er», og overlate ansvaret til barnet for å skulle endre seg og sin atferd. Hun peker på at å møte barn som utfordrer oss, med en åpen nysgjerrighet og undring over hva deres atferd er et uttrykk for, i den hensikt å forstå mer, bredere og dypere, vil veien til de virksomme, treffsikre og utviklingsstøttene tiltakene bli styrket.
Gode dialogiske samtaleøyeblikk med barnet i «fredstid» har betydning for barnets selvfølelse. Voksne som møter barnet i et profesjonelt samspill, trenger hele sin relasjonelle kompetanse. En forutsetning for at barn kan bli gode samhandlingspartnere, er trygge, autoritative voksne med innlevelse og evne til å gå med barnet og se situasjonen gjennom barnets øyne (Kinge, 2015). Sollesnes (2018) trekker også frem den menneskelige faktoren og relasjonskvalitet som avgjørende for om en lykkes med endringstiltak ved utagerende atferd. Mer enn noen andre har de utfordrende barna behov for omsorg, empati og akseptering fra mennesker rundt seg. Barna har behov for en voksen som ikke dømmer, kritiserer eller kjefter når noe går galt (Kinge, 2015). Intensjonen til barn er sjelden å forårsake ødeleggelser. Da kan det være verdifullt med en som ser bakenfor barnets handlinger, trøster og oppmuntrer.
«Det kan være nok med den ene som ser og forstår, men det trenger minst en. Den ene som ser forbi den dårlige atferden og mangelen på sjarm, og som tåler de dumme tingene. Det er den ene som ser, men også tror på en forandring. De gir seg ikke når den unge er i ferd med å gi opp» (Kinge, 2015, s. 30). Sitatet underbygger betydningen av forebyggende arbeid med å frigjøre barns bekymringer og nederlagsopplevelser. Barn trenger noen som tror på, støtter og heier på dem, for å styrke selvbildet.
Data fra bachelorprosjektet peker på betydningen av relasjoner mellom personalet og barna. Holdninger personalet har til barn som viser utagerende atferd, spiller en stor rolle i å arbeide forebyggende, og å få til endringer av barns atferd. De tre informantene hevder at en kan se barns atferd endres etter hvilke voksne som er i samhandling med det enkelte barn.
Som den ene sier: «Barns atferd endres etter hvilke voksne som er i samhandling med barn, det er avgjørende. Det har mye å si hvilke briller en tar på seg i ulike situasjoner, og vi viser ulike holdninger (…) personalets holdninger er avgjørende, og personalet må ha evnen til å møte barn med blanke ark». En annen trakk frem: «Det handler mye om inntoning og om en er villig til å se barnet. Barn med utagerende atferd kan bli trigget av en autoritær voksenrolle (…) banking time er et godt tiltak for å skape god relasjon». Den tredje vektla også personalets betydning: «Noen voksne har evnen til å sette seg inn i barns ulike behov, og andre mestrer det ikke. De som har denne evnen, får lettere relasjoner til barn med utagerende atferd. Dette har stor betydning for samhandling og barnets atferd».
Informantene beskriver brillene en har på, personalets holdninger, ulikt, men tydeliggjør hvor viktig det er å ha en positiv holdning og relasjonskompetanse for å oppnå vellykket arbeid med utagerende atferd. Dette blir understreket av den ene: «Voksne som jobber med utagerende barn, må ha en strikk som kan strekkes langt, være tålmodig, være uthvilt og ha energi til å gjennomføre den jobben en har startet (…) starte med blanke ark etter en konflikt (…) ha evne til selvinnsikt (…) viktig at relasjonen ikke er negativt ladet».
Sollesnes (2018) peker på at voksne må ha gode relasjonserfaringer og kompetanse med seg i ryggsekken for å kunne gi det videre til barna og bidra til at barn erfarer gode relasjoner. Som den ene informanten påpekte, er det å bygge relasjon i fredstid ved å bruke banking time verdifullt, slik Kinge (2015) også trekker frem. Banking time dreier seg om planlagt tid til samspill med barn, der målet er å styrke relasjoner og følelsesmessige bånd mellom barnet og den voksne.
De tre informantene fremhevet de voksnes rolle og deres påvirkning for at tiltak skulle kunne bli vellykket og skape positiv endring av barnets atferd. Gjennomgående trakk de frem ferdigheter, kunnskaper og holdninger som etablerer, vedlikeholder og reparerer relasjoner mellom mennesker, som essensielt.
Personalets kunnskap, kompetanse og holdninger påvirker arbeidet med barn. Barns atferd endres i samhandling med ulike voksne (Sollesnes, 2018; Kinge, 2015). Sollesnes og Kinge peker på personalets kompetanse og at de må være opptatt av å kunne se, forstå og sette seg inn i barnets situasjon for å kunne oppnå endring av barnets atferd. Kunnskap må sees i sammenheng med utforming av tiltaksplaner. Et aktuelt spørsmål er om barn med utagerende atferd blir møtt med positive holdninger og av et personale som ser forbi barnets atferd? Blir vektlegging av relasjon godt nok ivaretatt? Ut fra hva informantene uttalte om praksis i egen barnehage, er svaret nei. De pekte på at bare noen opptrådte med en anerkjennende holdning overfor barn med utagerende atferd (Stensland, 2021). Artikkelen til Børnich (2021) fremhever også dette aspektet, at mange barn blir møtt med kjeft og negative sanksjoner heller enn anerkjenning og positive relasjoner. Dette står i sterk kontrast til hva Drugli (2018) trekker frem som betydningsfullt arbeid for å få til varig atferdsendring og unngå etablering av varig negativt atferdsmønster.
Relasjonskompetanse viktig
Vi lurer på om økt bevisstgjøring, kunnskap om personalets rolle som utviklingsstøtte og utvikling av relasjonskompetansen til personalet er nødvendig for å styrke det pedagogiske arbeidet med utagerende barn i barnehagen. Vil dette bidra til at utagerende barn blir møtt med mer anerkjenning og positiv holdning og redusere sanksjoner og negative læringssirkler? Og vil det redusere utagerende atferd og fastlåste mønstre? Vi mener personalet og relasjonskvalitet er selve nøkkelen til vellykket arbeid med de utagerende barna og bør inngå som eget pedagogisk tiltak.
