– Foreldre må i større grad stilles ansvarlig for barnas utagering

Utdanningsnytt skrev i går om at volden i Trondheim-skolen øker, og at 9A har gjort noe med maktbalansen i klasserommet, ifølge lokallagslederen i Utdanningsforbundet Trondheim. Hun sier man må ha nok tid og nok folk med den rette kompetansen – ikke bare lærere. Anette Sandvær i Utdanningsforbundet Oslo sier de trenger flere spesialplasser og flere hender rundt læreren.

Også i Bergen ser man på bemanning og riktig kompetanse som en måte å møte volden i skolen på.

– Man må sikre nok bemanning til utfordrende klasser og enkeltelever. Vi må ha folk, sier Bente Myrtveit i Bergen til Utdanningsnytt.

– Hvor skal disse folkene hentes fra?

– Noen ønsker seg mindre klasser, kanskje tolærersystem og miljøterapeuter inn i skolen. Andre ønsker seg nok spesialskoler, men de er ikke et alternativ. Disse elevene skal være i den ordinære skolen, men da må skolen rigges for å ta imot alle elever, sier hun.

Myrtveit mener ansvarliggjøring av foreldre må til i større grad.

– En del foreldre hadde nok fått seg en overraskelse om de hadde fått sett med egne øyne hvordan barna deres oppfører seg på skolen. Vi får for mange fortellinger om foreldre som legger skylden på lærerne for at barna ikke fungerer i klasserommet. Tenk bare hva det gjør med en lærer når de får beskjed fra foreldre om at «årsaken til at barnet mitt ikke fungerer, er deg», sier hun.

Hun ser ikke bort fra at det kan være aktuelt å flytte barn.

– Det er ikke populært å si, men om man har fritt spillerom blant vennene sine i en klasse er det ikke gitt at man har det i en annen klasse med en annen sammensetning.

Bergen har utviklet et velfungerende avvikssystem, ifølge Myrtveit.

– Det fungerer godt fordi det er finmasket. Man melder ikke bare at noe gikk galt, men konkret hva som skjedde. Og man kan melde fra på telefonen. Det er lavterskel. Du slipper å vente på at du har kontordag og har tid til å sette seg ned, sier hun.

Hun roser kommunen for å ha gjort en god jobb med dette systemet.

– Føler lærerne at det er verdt å melde ifra?

– Tidligere var det nok slik at de følte varslingen havnet i en skuff. Da var det lav meldekultur. Nå har både arbeidsgiver og fagforeninger jobbet med dette. Jeg tror at man på de aller fleste steder opplever at man blir tatt på alvor, sier hun.

Meldekultur

– Det er jo en del avvik som ikke lukkes. Mange føler nok ennå at det ikke gjøres noe, men det handler ofte om at det ikke kan gjøres noe.

Hun synes vold i skolen er et fryktelig vanskelig tema.

– Jeg må ærlig innrømme at jeg ser ikke helt hvordan dette skal løses, men jeg tror mye er løst hvis man ikke føler seg alene, og man blir backet på at det ikke er din feil. Man skal få høre «vi vil at du skal ha det godt på jobben og vi er villige til å strekke oss langt for å sørge for at du skal ha det godt».

Tall som Bergens Tidende omtaler viser en drastisk økning i vold i skolen i Bergen.

– Hvorfor er det slik?

– Flere melder ifra fordi vi har jobbet med meldekultur både fra arbeidsgiver og fagforening. Vi har ingen rasjonell forklaring på at man opplever en økning – helt ned i småskolen. Det må vi finne ut av. Vi kan anta mye, men vet ikke, sier Myrtveit.

Bekymret for normaleleven

Hun forteller at det er en økning i forsterkede avdelinger hvor det er barn med medfødte utfordringer. Det i seg selv vil gi økt antall meldinger.

– Vi ønsker at disse skal gå i ordinær skole. Da får man flere elever inn i ordinær skole. Det kan forklare noe. Men blant disse elevene kan man forvente det.

Noen steder er det nokså ille. Det er elever så er såpass utagerende at skolen må bytte lag i løpet av dagen for at folk skal orke å stå i arbeid.

LES: Vil vite hvorfor politianmeldelse ikke er et godt nok verktøy mot vold og trusler i skolen

– Men dette er de forklarlige utfordringene. Lærerne opplever en større frustrasjon med de uforklarlige utfordringene – altså når det gjelder normaleleven.

Normalelevens utagering er den store bekymringen.

– Både verbalt og fysisk. De har et språk som ikke er normalt, og som uten blygsel sparker og kaster ting.

– Hva kommer dette av?

– Det blir spekulasjoner, men mye tyder på at man har mindre sosialt samspill. Så kan man spørre om foreldrene korrigerer barna sine på slik atferd. Forholder vi oss til barn på en annen måte? For mange er det slik at barn skal ikke korrigere med negativt ladde ord, og man skal ikke heve stemmen til barn. Det er mange føringer for hvor silkemykt det skal ha det, sier Myrtveit.

– Når kaller man det vold?

– Det er vanskelig å svare på. Små barn bruker ikke vold, men det er likevel en aggressiv atferd de tar ut. Da må man i større grad ansvarliggjøre foreldrene for barnas utagering, mener Myrtveit.

Hun mener det ikke kan kalles vold dersom en femåring biter en barnehagelærer i hånda, men er du 15 år og slår læreren din, da mener hun man kan kalle det vold.

– Man må kunne forvente at en 15-åring har større grad av selvregulering, så det er kanskje der utfordringen er. Flere og flere har nok utfordringer med selvreguleringen i pressede situasjoner.

Dette har alltid eksistert, men skal man akseptere det, spør hun.

– Skal slike saker politianmeldelses?

– Lokallaget har ikke vedtatt noen politikk på dette, så dette blir min mening: de eldste elevene bør ansvarliggjøres i den forstand at de blir politianmeldt. I det voksne livet må du stå til rette for dine handlinger, og det er greit å bli minnet på det før du har blitt helt voksen.

Må ikke stå alene

Det kommer også signaler fra lærere om at paragraf 9A gjør at de vegrer seg for å gripe inn.

– De er redd for hva som kommer i retur. De føler de ikke har noen virkemidler. Men vi har hatt usedvanlig få slike saker, sier hun.

LES: Ingen voldshendelser mot ansatt i Bergen er politianmeldt på tre år

– Er dette et yrke hvor man må forvente at voldelige hendelser kan oppstå?

– Ja, det må påregnes. Vi aksepterer at det vil skje, men da må man ha verktøy for å håndtere situasjonene. Og man må ha kolleger som støtter opp og hjelper til. Det er viktig at man ikke får høre «hva er det du gjør galt?».

Hun sier det er viktig at man ikke står alene med skammen som mange føler på, og følelsen av utilstrekkelighet.