Noen av de 36 foreldrene som har skrevet leserinnlegg om streiken samlet foran Gimle skole i Bergen.Foto: Privat
Våre barn er ofre for en rekordlang streik. Snart er ti prosent av skoleåret tapt.
Debatt:Barna våre har stått uten et skoletilbud i tre uker.
PublisertSist oppdatert
Annonse
Innlegget ble første gang publisert hos bt.no og er skrevet at foreldre ved Gimle skole.
Annonse
Norske lærere streiker ganske ofte, men det er helt ekstraordinært at elevene mister tre uker med undervisning. Det skjedde i alle fall ikke i 2008, 2010, 2012, 2014 eller 2021.
Disse streikene ble avblåst etter 12-13 dager. Unntaket var streiken i 2014. Den varte gjennom sommerferien, men ble avsluttet 16 dager etter skolestart i Bergen.
Våre barn er med andre ord blitt en tvilsom ære til del. De er offer for en rekordlang streik. Snart er ti prosent av skoleåret tapt. Hvis disse tre ukene skulle tas igjen i normalt tempo, måtte elevene ha droppet høstferien, vinterferien og store deler av juleferien for å komme à jour.
Situasjonen er dramatisk.
Problemet for oss foreldre er at ingen ser ut til å bry seg. Lærerne har nemlig valgt en «forsiktig» strategi for sitt streikeuttak. Tre uker inn i skoleåret er bare 3500 lærere tatt ut, halvparten av det som har vært vanlig i tidligere streiker. Og vi blir stadig fortalt at de yngste skal skjermes.
Målet ser ut til å være at streiken skal bli lengst mulig. Og det er opplagt at strategien virker: Medieinteressen er i beste fall moderat. Presset mot partene, som typisk bygger seg opp under en konflikt, er fraværende. Partene har ikke snakket sammen siden konflikten begynte.
Derfor er det på tide å si fra. Det er ikke sant at barn blir skjermet. Det er ikke sant, som streikeleder Bodil Gullseth sier til VG, at det er «tidlig i prosessen».Dette er ikke en liten streik. Ikke for oss.
Våre barn er bare 12 og 13 år gamle. De skulle begynt på ungdomsskolen i høst, men har så langt ikke fått en eneste time med undervisning. De kjenner ikke dem de skal gå i klasse med. Hverdagen står på vent, og bak streikevaktene hoper skolearbeidet seg opp.
Rektor trøster oss med at helsesykepleier ikke er i streik. Men våre barn trenger ikke en prat med helsesykepleier. De trenger klassen sin. De trenger undervisning. De vil ha hverdagen sin tilbake.
Hvis dette fortsetter, er det bare å oppbemanne barne- og ungdomspsykiatrien til høsten. For er det noe vi vet etter to år med pandemi, så er det at konsekvensene av sosial isolasjon kan melde seg lenge etterpå.
Vi som skriver dette, støtter streikeretten. Vi har forståelse for lærernes krav. Flere av oss er fagorganiserte, og noen av oss har deltatt i streiker. Vi er vant til en modell med et stort streikeuttak fra start, med påfølgende stor oppmerksomhet og debatt. Og en minnelig løsning etter 10–12 dager.
Men det er ikke det som skjer denne gangen. I stedet opplever vi en seig prosess. Partene synes å leve godt med en idé om at konflikten er av en så begrenset størrelse, at den er til å leve med. At den kan vare lenge.
Utdanningsforbundet har til og med bestilt en meningsmåling som slår fast at flertallet i Norge støtter streiken. Det er ikke så rart, når det store flertallet ikke er rammet.
Visst er barna som ble rammet allerede fra første skoledag 15. august, en liten gruppe. Men de er også individer. Ekte mennesker som nektes undervisning på den tredje uken. Mens det store flertallet fortsatt er langt unna å kjenne på så store konsekvenser.
Det er ikke rettferdig. Det er et dypt inngrep i en grunnleggende menneskerettighet, som det nå er på tide på veie opp mot streikeretten.
Kjære arbeidslivsdirektør i KS, Tor Arne Gangsø, Utdanningsforbundets leder Steffen Handal og arbeidsminister Marte Mjøs Persen: Det er bare dere som kan stoppe dette.
Snakk sammen.
Forfattere av innlegget er 36 foreldre ved Gimle skole: