Er det arbeid i førstelinja som skremmer ungdom fra å søke lærerstudier?
Debatt: Færre søker seg til lærer- og sykepleierstudier i år enn tidligere. Er dette bare et spørsmål om lønn?
Årets søkertall for høyere utdanning ble presentert denne uka. Tallene viser en voldsom nedgang i søkertall til lærer- og sykepleierstudier. Og det er en tydelig økning i andelen av ungdom som vil studere økonomi, ledelse og jus.
Og når tall som dette kommer, er mange aktører ute i offentligheten og presenterer mulige årsaker til denne nedgangen – og gjerne også hva vi som samfunn bør gjøre for å bøte på dette. For det blir utvilsomt et stort problem for nasjonen når vi om noe år mangler lærere, sykepleiere og andre yrker som er de som realiserer velferdsstaten. Vi har ikke behov for en stadig voksende haug med økonomer, jurister og ledere.
Mange av årsakene og tilhørende tiltak som blir presentert, er nokså forutsigbare. Og noen av dem virker for meg nokså abstrakte. Noen foreslo at lærere selv må slutte å «snakke ned» sitt eget yrke. Vil antallet søkere til lærer- og sykepleieryrkene øke hvis vi «fremsnakker» disse? (Det var tydeligvis ikke nok at folk klappet for sykepleierne under pandemien).
Fagforeningene peker selvsagt på lønn som en årsak og et mulig virkemiddel. Andre, blant annet statsråden for høyere utdanning, antar at det er kvaliteten på studiene som er for dårlig. Begge disse forholdene påvirker sannsynligvis ungdoms studievalg – i varierende grad.
Er det førstelinje-arbeid som skremmer søkere?
Jeg har enda ikke hørt noen nevne at både lærere og sykepleiere står i første linje i velferdsstaten. Kan en viktig årsak til de synkende søkertallene være at unge mennesker ikke har lyst til å stå i denne førstelinja?
Uttrykket førstelinje betyr i denne sammenhengen de som møter folk direkte og ansikt til ansikt. (I moderne forvaltnings-nytale kalles disse gjerne for brukere). Uttrykket brukes i helsevesenet om primærhelsetjenesten, men det gir også mening å bruke dette innen flere sektorer.
I helsesektoren er førstelinje allmennpraktiserende leger, hjemmesykepleiere, helsesøstre, logopeder og andre. Dette er de som møter mennesker (brukere, pasienter) først. Og dette er tjenester (altså personer) som folk (pasienter) kan komme tilbake til når de selv vil. Andrelinje i helsevesenet er spesialistene. For å komme i kontakt med dem, må du få en henvisning fra – nettopp – førstelinje. Andre- og tredjelinje er, som ordene indikerer, tilbaketrukket og skjermet fra det direkte møtet med de menneskene den aktuelle velferdstjenesten skal hjelpe.
I utdanningssektoren står lærere åpenbart i første linje. Skoleledere står til tider også der. Skolesjefer og pedagogiske rådgivere må sies å stå i andre linje, mens man kan diskutere om Utdanningsdirektoratet, departementet og politiske organer er tredje linje. (Der jeg nå jobber, står vi vel ikke i linja i det hele tatt, verken første andre eller tredje linje. Men det er ikke poenget her).
Søkertallene til høyere utdanning i år viser en tydelig nedgang i søkere til lærer og barnehagelærer. Det er også en tydelig nedgang i søkere til sykepleie, vernepleier, barnepleier og lege. Men det er oppgang i søkere til helseutdanninger som radiograf, farmasi og fysioterapi. Bekrefter dette min antakelse om at ungdom vil jobbe med litt avstand til «folk flest»? Er det de klassiske «kalls-yrkene» som sliter med søkningen?
Eller er det mangel på beskyttelse i jobben som skremmer?
Men det er også yrker med åpenbar publikumskontakt som opplever økning i søkertallene. Politiutdanningen i Oslo er nummer 7 på listen over studier med flest førstegangssøkere, og paramedisinutdanning på Gjøvik er nummer 8 på lista over studier med flest søkere per studieplass.
Er allikevel ikke årets søkertall et uttrykk for at unge mennesker i synkende grad ønsker å jobbe i velferdsstatens førstelinje? Kan en årsak ligge i hvilken beskyttelse ulike yrker i denne førstelinja opplever?
Politibetjenter er absolutt i kontakt med «folk flest» og ofte i utfordrende og voldelige situasjoner. Men de har en beskyttelse i lovverket, og de har et system for debrifing og oppfølging når de opplever krevende møter med publikum (som er politiets begrep for folk flest).
Det er forståelig at mange vil jobbe et annet sted enn i førstelinja
Jeg tror allikevel at min antakelse har noe for seg. Jeg tror ungdom tenker over hva slags jobbsituasjon de ender i når de søker studieplass, og jeg tror mange frykter at man som lærer og sykepleier er nokså utsatt i jobben sin. Og da mener jeg utsatt både i fysisk forstand og i profesjonell forstand. Lærere opplever at «alle andre» vet hvordan de bør gjøre jobben sin. De møter stadig mer kravstore og forventningsfulle elever og foresatte – og politikere. Lærere opplever nok slett ikke samme beskyttelse som politifolk.
Og jeg kan forstå de som ikke ønsker seg til et yrke i førstelinja. Jeg begynte selv min yrkeskarriere der – som lærer. Etter hvert havnet jeg på et skolelederkontor. Der opplevde jeg til tider å virkelig «stå i stormen», men jeg opplevde også at jeg stod litt unna førstelinja. Noen ganger fikk jeg tid til «å tenke en tanke ferdig». Og de som jobber i andre eller tredje linje, får nettopp jobbe mer uforstyrret og under mer forutsigbare forhold enn førstelinja.
Trenger velferdsyrkene både god nok lønn og god nok beskyttelse?
Når folk flest – eller politikere – foreslår at vi må øke statusen til lærer- og sykepleieryrkene, eller at vi må fremsnakke disse yrkesgruppene, virker det for meg nokså tafatt. God nok lønn betyr trolig mer for rekrutteringen enn «fremsnakking». Det gjør også nødvendig autonomi i jobben.
Men jeg tror vi også skal være oppmerksomme på hvilken beskyttelse folk har i jobben sin, både fysisk og faglig. Har sykepleiere og lærere for dårlig vern? Søker dagens ungdom seg til studier i økonomi, jus og ledelse fordi de vil slippe å stå i første linje?
Eller dreier dette seg bare om forventet fremtidig lønn? Uansett ser det ut som om vi som samfunn styrer mot en alvorlig rekrutteringskrise til sentrale samfunnsoppgaver. Og da holder det ikke med ros og applaus.
*) Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Bjørn Bolstads blogg, En (forhenværende) rektors bekjennelser.
