Ill.foto: Mostphotos
Er det arbeid i førstelinja som skremmer ungdom fra å søke lærerstudier?
Debatt: Færre søker seg til lærer- og sykepleierstudier i år enn tidligere. Er dette bare et spørsmål om lønn?
Årets søkertall for høyere utdanning ble
presentert denne uka. Tallene viser en voldsom nedgang i søkertall til lærer-
og sykepleierstudier. Og det er en tydelig økning i andelen av ungdom som vil
studere økonomi, ledelse og jus.
Og når tall som dette kommer, er mange
aktører ute i offentligheten og presenterer mulige årsaker til denne nedgangen
– og gjerne også hva vi som samfunn bør gjøre for å bøte på dette. For det blir
utvilsomt et stort problem for nasjonen når vi om noe år mangler lærere,
sykepleiere og andre yrker som er de som realiserer velferdsstaten. Vi har ikke
behov for en stadig voksende haug med økonomer, jurister og ledere.
Mange av årsakene og tilhørende tiltak som
blir presentert, er nokså forutsigbare. Og noen av dem virker for meg nokså
abstrakte. Noen foreslo at lærere selv må slutte å «snakke ned» sitt eget yrke.
Vil antallet søkere til lærer- og sykepleieryrkene øke hvis vi «fremsnakker»
disse? (Det var tydeligvis ikke nok at folk klappet for sykepleierne under
pandemien).
Fagforeningene peker selvsagt på lønn som
en årsak og et mulig virkemiddel. Andre, blant annet statsråden for høyere
utdanning, antar at det er kvaliteten på studiene som er for dårlig. Begge
disse forholdene påvirker sannsynligvis ungdoms studievalg – i varierende grad.
Er det førstelinje-arbeid som skremmer
søkere?
Jeg har enda ikke hørt noen nevne at både
lærere og sykepleiere står i første linje i velferdsstaten. Kan en viktig årsak
til de synkende søkertallene være at unge mennesker ikke har lyst til å stå i
denne førstelinja?
Uttrykket førstelinje betyr i denne
sammenhengen de som møter folk direkte og ansikt til ansikt. (I moderne
forvaltnings-nytale kalles disse gjerne for brukere). Uttrykket brukes i
helsevesenet om primærhelsetjenesten, men det gir også mening å bruke dette
innen flere sektorer.
I helsesektoren er førstelinje
allmennpraktiserende leger, hjemmesykepleiere, helsesøstre, logopeder og andre.
Dette er de som møter mennesker (brukere, pasienter) først. Og dette er
tjenester (altså personer) som folk (pasienter) kan komme tilbake til når de
selv vil. Andrelinje i helsevesenet er spesialistene. For å komme i kontakt med
dem, må du få en henvisning fra – nettopp – førstelinje. Andre- og tredjelinje
er, som ordene indikerer, tilbaketrukket og skjermet fra det direkte møtet med
de menneskene den aktuelle velferdstjenesten skal hjelpe.
I utdanningssektoren står lærere åpenbart i
første linje. Skoleledere står til tider også der. Skolesjefer og pedagogiske
rådgivere må sies å stå i andre linje, mens man kan diskutere om
Utdanningsdirektoratet, departementet og politiske organer er tredje linje.
(Der jeg nå jobber, står vi vel ikke i linja i det hele tatt, verken første
andre eller tredje linje. Men det er ikke poenget her).
Søkertallene til høyere utdanning i år
viser en tydelig nedgang i søkere til lærer og barnehagelærer. Det er også en
tydelig nedgang i søkere til sykepleie, vernepleier, barnepleier og lege. Men
det er oppgang i søkere til helseutdanninger som radiograf, farmasi og
fysioterapi. Bekrefter dette min antakelse om at ungdom vil jobbe med litt
avstand til «folk flest»? Er det de klassiske «kalls-yrkene» som sliter med
søkningen?
Eller er det mangel på beskyttelse i jobben
som skremmer?
Men det er også yrker med åpenbar
publikumskontakt som opplever økning i søkertallene. Politiutdanningen i Oslo
er nummer 7 på listen over studier med flest førstegangssøkere, og
paramedisinutdanning på Gjøvik er nummer 8 på lista over studier med flest
søkere per studieplass.
Er allikevel ikke årets søkertall et
uttrykk for at unge mennesker i synkende grad ønsker å jobbe i velferdsstatens
førstelinje? Kan en årsak ligge i hvilken beskyttelse ulike yrker i denne
førstelinja opplever?
Politibetjenter er absolutt i kontakt med
«folk flest» og ofte i utfordrende og voldelige situasjoner. Men de har en
beskyttelse i lovverket, og de har et system for debrifing og oppfølging når
de opplever krevende møter med publikum (som er politiets begrep for folk
flest).
Det er forståelig at mange vil jobbe et
annet sted enn i førstelinja
Jeg tror allikevel at min antakelse har noe
for seg. Jeg tror ungdom tenker over hva slags jobbsituasjon de ender i når de
søker studieplass, og jeg tror mange frykter at man som lærer og sykepleier er
nokså utsatt i jobben sin. Og da mener jeg utsatt både i fysisk forstand og i
profesjonell forstand. Lærere opplever at «alle andre» vet hvordan de bør gjøre
jobben sin. De møter stadig mer kravstore og forventningsfulle elever og
foresatte – og politikere. Lærere opplever nok slett ikke samme beskyttelse som
politifolk.
Og jeg kan forstå de som ikke ønsker seg
til et yrke i førstelinja. Jeg begynte selv min yrkeskarriere der – som lærer.
Etter hvert havnet jeg på et skolelederkontor. Der opplevde jeg til tider å
virkelig «stå i stormen», men jeg opplevde også at jeg stod litt unna
førstelinja. Noen ganger fikk jeg tid til «å tenke en tanke ferdig». Og de som
jobber i andre eller tredje linje, får nettopp jobbe mer uforstyrret og under
mer forutsigbare forhold enn førstelinja.
Trenger velferdsyrkene både god nok lønn og
god nok beskyttelse?
Når folk flest – eller politikere –
foreslår at vi må øke statusen til lærer- og sykepleieryrkene, eller at vi må
fremsnakke disse yrkesgruppene, virker det for meg nokså tafatt. God nok lønn
betyr trolig mer for rekrutteringen enn «fremsnakking». Det gjør også nødvendig
autonomi i jobben.
Men jeg tror vi også skal være oppmerksomme
på hvilken beskyttelse folk har i jobben sin, både fysisk og faglig. Har
sykepleiere og lærere for dårlig vern? Søker dagens ungdom seg til studier i
økonomi, jus og ledelse fordi de vil slippe å stå i første linje?
Eller dreier dette seg bare om forventet
fremtidig lønn? Uansett ser det ut som om vi som samfunn styrer mot en alvorlig
rekrutteringskrise til sentrale samfunnsoppgaver. Og da holder det ikke med ros
og applaus.
*) Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Bjørn Bolstads blogg, En (forhenværende) rektors bekjennelser.