Clemens Saers sin sak er alles sak, ikke lytt med det døve øret

Rett før helgen kom «Lærer på liv og død», boken om Clemens Saers, i postkassen. Det er en velskrevet, underholdende og svært urovekkende bok, som gjorde stort inntrykk på mange plan. Det er helt tydelig at forteller Saers og forfatter Knut Lindh er en «match made in heaven» når det gjelder å formidle.

Lærer på liv og død
Av Clemens Saers - fortalt til Knut Lindh

383 sider

Borg forlag

Selv fikk jeg direkte vondt i magen av å lese boken, kroppen reagerte spontant samtidig med hjertet og hodet. Det er brutalt det som personen Clemens Saers har opplevd i møte med systemet og dets lydige representanter, etter drapsforsøk fra en elev. Et langt og engasjert lærerliv får en uverdig sorti, når det ender opp med han går pensjonisttilværelsen i møte som en underkjent, mistrodd og gjeldstynget mann, skadd for livet. Det som er jobben vår nå, er å se ham og gi ham den anerkjennelsen han fortjener som en av oss, vi som har valgt som yrke å forvalte fremtiden gjennom å danne og utdanne unge mennesker.

Det er flere røde tråder i denne boken, og det som er mest imponerende på personnivå er en ukuelig vilje til sannhet og rettferdighet, og den verdigheten Saers har vist i møte med instanser og personer som har gjort en systematisk jobb for å ribbe ham for både verdighet og troverdighet. Det er bare å gi seg over. Som en løvetann som trenger seg gjennom hard asfalt, har Saers vokst og utviklet seg gjennom motstand helt fra tidlig barndom, og stått opp for det han har sett på som rett og sant. Om man kan kalle en dannet mann i pensjonsalder for løvetannbarn, gjør jeg gjerne det.

Les også: Clemens Saers tok fram smilet da han etter åtte år fikk politisk flertall

Det er fristende å trekke en parallell til Ibsens Dr. Stockmann, og hva passer vel da bedre enn å sitere Stockmanns analyse av den forgiftede vannkilden som man ønsker å bygge byens kurbad på: «Der er påvist tilstedeværelsen av forråtnede organiske stoffer i vannet, – infusorier i mengdevis. Det er absolutt skadelig for sunnheten enten det nu brukes innvortes eller utvortes.» Dr. Stockmann er ikke snau i sine konklusjoner: «Hele badet er en pesthule.»» Det er ikke mye kurbad over arbeidsgivers behandling av Clemens Saers: en mann som i hele sitt liv aldri har fått sydd en pute under en eneste arm, blir forsøkt usynliggjort og avvist i runde etter runde.

Det er ikke tvil om at Saers er like sterk som Ibsens berømte dramafigur, men det er dessverre heller ikke tvil om at han har stått mye alene i den prosessen han har gått gjennom. Kanskje hadde prosessen vært annerledes om han hadde vært en annen? Kanskje hadde prosessen vært annerledes om han hadde vært en fleksibel og ettergivende arbeidstaker som aldri står opp for noe? Kanskje hadde prosessen vært annerledes om han hadde vært yngre?

En godt voksen lærer som er trygg på seg selv og det han står for, er kanskje sett på som en kategorisk trussel og en problematisk arbeidstaker i fleksibilitetens og omstillingens tidsalder? Det er fristende å liste opp mange «Hva om», men skildringen i seg selv er så sår at det er viktig å beholde søkelyset på hva som faktisk skjedde eller ikke skjedde. Det meste gikk galt. Dr. Stockmann fikk følgende beskjed av byfogden: «… som underordnet tjenestemann ved badet har du ikke lov til å uttale noen overbevisning som står i strid med dine foresattes.» Den samme beskjeden møtte Saers, forkledd i byråkratiets og rettsvesenet språkdrakt: den ansiktsløse nytale.

Det såreste menneskelig sett, er utfrysingen Saers opplevde av ledelse og kollegaer. Når en lærer opplever et drapsforsøk, er det vår kollektive fordømte plikt å vise omsorg, uavhengig av våre antipatier og sympatier innad i kollegiet. Vi skal standhaftig spørre om hvordan det EGENTLIG går, og ikke gi oss med ett enkelt svar. Det er ikke å ta stilling til skyldspørsmålet, det er å ta alvorlig mulig traumatiserende hendelser og være medmenneske. Å bry seg om bare de man liker kjempegodt, er det enkleste i verden. Vær bedre enn det!

Det er ikke tvil om at mye av den kalde behandlingen han har fått, ikke kan isoleres fra det faktum at Clemens Saers har en identitet og en integritet som etter hvert har fått dårlige vilkår i skolen: den stolte fagsterke lektor, som er sterk på formidling og stiller høye krav både til seg selv og sine elever. En som forvalter en fagtradisjon kanskje heller enn å bøye seg som en pedagogisk værhane for alle nye tendenser og vinder.

Jeg er ikke i tvil om at motstanden Saers har opplevd, er en motstand mot en lærertype som noen ser på som passé: en kunnskapskjempe som sikkert er vanskelig å lede, men til gjengjeld har evnen til å både inspirere og utvikle sine elever gjennom fagdybde og egen arbeidsdisiplin. Vi trenger lærere av samme kaliber som Saers i skolen, for elevenes og vår egen skyld. Jeg deler ikke Saers sine politiske sympatier, men hadde elsket å diskutere med ham, heller enn en i meningsfellesskapet mitt. Er vi for like, stopper all utvikling opp.

I et utvidet perspektiv er fortellingen om Saers’ fall så mesterlig ført i pennen av Knut Lindh, fortellingen om den gamle lektorens fall. Et ufortjent fall for en yrkesgruppe som i stort monn har driftet den siste delen av fellesskolen, videregående, før elevene har forfulgt sine individuelle yrkesvalg gjennom høyere utdanning. Saers sorti har blitt lektorens sorti, og det gir et søkk i skolen som vanskelig kan fylles.

Saers er tydelig i boken om at denne saken ikke bare handler om ham, men alle lærerne i landet og deres rettsvern om de blir utsatt for vold eller trusler i arbeidssituasjonen. Tillitsvalgte på tvers av organisasjoner melder også om at i alvorlige situasjoner der elev eller lærer melder seg verbalt eller fysisk krenket, er det først og fremst opplæringsloven som blir anvendt, og at det i for liten grad blir sett til forvaltningslovens krav til kontradiksjon, i tillegg til arbeidsmiljølovens krav til et forsvarlig arbeidsmiljø, som sier at man skal blir friskere av å gå på jobb enn ikke.

Saers’ fortelling problematiserer videre omdømmetenkingen i skolen, gjennom stykkprisfinansiering er skolen avhengig av å dysse ned alle fortellinger og rykter som gir striper i lakken og dermed potensielt kan strype kundetilstrømningen. Skolen der Saers jobbet, viste ifølge fortellingen, en veldig iver i å «komme seg videre», uavhengig av hvor dypt og sårt Saers var skadet, mentalt og fysisk.

Omdømmet ble altså viktigere enn mennesket, i en skole som «egentlig» har som sitt hovedoppdrag å danne sannhetssøkende, rettskafne og empatiske mennesker. Det kan være fristende å demonisere systemtjenerne, selv om pekefingeren i tillegg bør rettes mot de kreftene en underlegges som mellomleder eller leder i et dehumanisert markedsspill.

Vis meg gjerne hvilken greip dette henger på, det må i så fall være den møkkagreipa som vi kan kalle «La oss drive offentlig skole som om det var en bedrift i det private næringsliv». «Stykkprisfinansiering» som begrep ville kanskje passet bedre i kyllingproduksjon enn i danning av kritiske og dannede unge mennesker. Det skal veldig lite investeringer til på ryktebørsen før en skole får et dårlig rykte som gjør at elever søker seg et annet sted. At ledelse er engstelig for nedtrekk i kundemassen er forståelig, men rettsikkerhet kan ikke være en salderingspost, for å holde pengeflyten oppe og rennomméet plettfritt.

Et annet poeng jeg bet meg merke i, er enten/eller-skillet mellom en pedagogisk eller juridisk situasjon. Da eleven krenket Saers i det som rettsvesenet etter hvert anerkjente som en alvorlig juridisk situasjon – en sivil straffesak, ble det i første omgang vurdert som en pedagogisk situasjon, der konsekvensene for eleven var det første som ble vurdert. En voldssituasjon kan aldri være ikke-juridisk, selv om den handler om pedagogikk og utvikling. Et barn eller en ungdom som bryter loven, kan utmerket godt komme på sporet igjen, selv om både pedagogikk og juss blir tatt alvorlig. Blir jeg slått eller sparket i klassen, melder jeg det selvfølgelig til politiet og forventer en juridisk ryddig prosess. Det utelukker ikke å ta elevperspektivet, men er en del av det. Når loven sier «hit, men ikke lenger», kan ikke skolen overkjøre det med sosial polstring og «stakkars deg lille venn.» Om skolen skal være en strafferettslig frisone, ødelegger vi både lærere og elever.

Det siste poenget jeg vil ta med, sammen med apologier for at dette blir lengre enn planlagt, er misforstått taushetsplikt. Om vi skal være trygge i hverdagen, fordrer det edruelige risikovurderinger, og at relevant kunnskap om enkeltelever kommer ut til lærerne som treffer dem i hverdagen. Jeg har selv opplevd å arbeide ved skoler der det har vært aggressive og farlige elever, uten at vi har fått informasjon om mulig fare. Utfordringer forsvinner ikke om de ties i hjel, eller om kunnskapen blir hermetisert på rektor eller avdelingsleder-nivå.

Les også: Clemens Saers ute med bok om sitt lærerliv

Clemens Saers har gjort en ryddejobb for oss andre som fremdeles står i yrket, og han gjorde det på tross av motstand og likegyldighet fra ledelse, kolleger, fagforeninger og rettsvesen. De fleste av oss er ikke så sterke og rakryggede som Clemens, og vi bør bruke det allmenngyldige i hans fortelling for å rydde i både strukturene og kulturene våre, fra topp til bunn. Det skylder vi både ham og oss selv.

Ingen av oss er gode nok når det vondeste skjer med en kollega. Det går ikke over av seg selv, og det går ikke over om vi skylder på voldsofferet selv gjennom fortielse og/eller baksnakking. Mange som opplever vold, opplever det fra en de ikke kjenner, man blir angrepet ikke nødvendigvis som Clemens, Jens eller Ola, men som representant for et system, som «lærer». Ansvaret for å forebygge vold og trusler er derfor ikke hos den enkelte, men det systemet man representerer. Elever som slår er sannsynligvis på feil plass, selv om skolen tjener penger på at de er der.

Når du ser en lærer gråte på personalrommet, hva gjør du da, som leder eller kollega? Lar noen andre ta trøstejobben? Det har sikkert ikke gått over neste dag. Hva gjør du da? Fortsetter å se med det blinde øyet, eller fortsetter å lytte med det døve øret?

Det føles rart å takke noen etter å ha blitt både kvalm og skamfull, men tusen takk til modige Clemens for delingen av sin historie. Med fortellingen om seg selv minner han oss om gamle idealer om sannhet, ærlighet, mot og etterrettelighet. En pedagogisk arv vi forplikter å forvalte, ikke gjennom floskler, men gjennom omsorg omgjort til konkrete handlinger.