Uttalelsen falt på Lærernes hus i Oslo denne uka.
Utdanningsforbundet (UDF) hadde invitert til debatten "20 år med PISA, nasjonale prøver og elevundersøkelser. Har skolen blitt bedre?", hvor de tok for seg Kvalitetsutviklingsutvalgets første delrapport.
I paneldebatten med UDF-leder Steffen Handal, Margret Hagerup (H) og Elise Waagen (Ap) tok Handal til orde for at det bør stilles kompetansekrav til skoleeier i opplæringsloven. Loven er til revisjon i disse dager.
Skoleeier defineres i dagens opplæringslov både som politisk
og administrativt nivå i kommuner og fylkeskommuner. At det mangler skolefaglig
kompetanse hos skoleeier, ble bekreftet av stortingsrepresentant Margret
Hagerup fra Høyre.
Hun har selv hatt rollen som skoleeier i sin hjemkommune, Time i Rogaland, før hun ble valgt inn på Stortinget. Nå er hun medlem i Utdannings- og forskningskomiteen.
– Det jeg mener vi burde snakket mer om, er den rollen jeg hadde som skoleeier da jeg var lokalpolitiker i min kommune. Her tror jeg det er et stort handlingsrom og mange med lite kunnskap. Selv var jeg ikke klar over hvilken rolle jeg hadde når det gjaldt å komme med bestillinger og samhandle med administrativt nivå, innrømmet Hagerup.
Les også: Handal: – Vi må avlyse myten om at lærere famler i blinde uten nasjonale prøver
– Fragmentert og usammenhengende
Hagerup hadde ansvar for kapitlet om vurdering i Høyres nye forslag
til ungdomsskolereform.
– I vårt forslag til
ungdomsskolereform skriver vi at prøvefeltet oppleves som for fragmentert og
usammenhengende. Som utvalget har pekt på, er det for lite kunnskap og for lite
samhandling. Det jeg har tenkt på mens jeg har sittet på seminaret er, hva er det
vi snakker om? Er det nasjonale prøver, internasjonale prøver, frivillige prøver?
For her er det jo et stort tilfang, sa Hagerup.
Det hun ser på som det beste med innføringen av nasjonalt
kvalitetsvurderingssystem for 20 år siden, er at det har blitt større felles forståelse
for hva som skjer i den norske skolen.
Men, sa Hagerup, skoleeiere er like uenige seg imellom om hvordan
dagens kvalitetsvurderingssystem fungerer, som det lærere er. Hun viste
blant annet til at noen mener nasjonale prøver fungerer kjempebra, mens andre
mener de fungerer dårlig.
– Den store
utfordringen i dag, er at det er så store forskjeller mellom elever etter ti år
i grunnskolen. Kunnskapsgrunnlaget utvalget har levert, viser også at det er ulik
tilnærming. De som har et godt profesjonsfellesskap og god samhandling på alle
nivåer, har forstått balansegangen mellom «nice to know» og «need to know», sa
Hagerup.
Mener kvalitet i skolen er noe mer
Regjeringen satte ned Kvalitetsutviklingsutvalget i april
2022. Elise Waagen fra Arbeiderpartiet sa at hun har fått bekreftet noe av det
som var bakgrunnen for at utvalget ble nedsatt, nemlig at dagens kvalitetsvurderingssystem legger for mye vekt på det som kan telles og måles.
– Kunnskapsgrunnlaget viser at summen av det som er gode
intensjoner har endt opp med å ikke levere på hva vi ønsker å vite noe om. Det
gir oss et godt grunnlag til å løfte fram spørsmål som; «Hva er kvalitet i
skolen?» og «Hva er nødvendig
informasjon?», sa hun.
Waagen er enig med Margret Hagerup i at det blir viktig å
finne ut hva det lokale ansvaret skal være.
– Det er jo den totale
summen av hva vi pålegger lærere og elever hver dag, som påvirker hva de står i
daglig. Da hjelper det ikke at vi politikere fikser på vurderingssystemet
nasjonalt. Kommunene må også bli bevisste på hva skolene skal bruke tid på
lokalt. Og så må vi innse at det vi samler inn av informasjon aldri kan gi det hele og fulle bildet. Derfor må vi ha tillit til at kvalitet i skolen er noe mer enn det som kan telles
og måles, sa Waagen.
– Står ved et veiskille
Steffen Handal
minnet om at Utdanningsforbundet, helt siden fagfornyelsen ble iverksatt, har
ønsket at det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet skal gjennomgås.
– For oss er det
en seier at dette utvalget ble nedsatt, sa han og fikk applaus fra salen.
På spørsmål fra debattleder Martin Minken om hva han mener om det de to politikerne fra Høyre og Arbeiderpartiet sa i den avsluttende debatten, sa Handal:
– Jeg blir
kjempeglad. Nå er vi ved et veiskille, der det er forståelse for at vi må vekk
fra noe og over på noe annet. Det er godt å høre at også politikerne innser at
vi har et fragmentert og usammenhengende system. Og fra nå og fram til utvalgets sluttrapport kommer i oktober, så må vi være flinke til å lytte til
hverandre, ikke gå i skyttergravene og heller finne ut om vi kan enes om noe
som alle aktørene kan leve med, sa han.
Henvendt til Hagerup, sa Handal: – Du sa noe
kjempeviktig om skoleeierrollen, som vi kjenner fra lærerrolleutvalget.
Skoleeiernivået, eller lokal skolemyndighet, som jeg liker å kalle det, er de
som stiller flest og mest krevende forventninger til institusjonene og til
lærerne.
Han ga Elise Waagen rett i at man ikke bare kan
se på det nasjonale nivået, men at man også må konsentrere seg om det lokale nivået. Handal hadde et forslag til de to politikerne:
– Jeg skal gi dere en
mulighet til å løse problemet. Når opplæringsloven nå skal revideres, har vi
et godt grunnlag for å gjøre endringer. Jeg snakket nylig med lederen for
Skolelederforbundet. Han minte om at det er veldig små og marginale krav til
skolefaglig kompetanse på skoleeiernivå. Samtidig har det nivået enorm mulighet
til å drive aktiviteten opp i skolesektoren. Kombinasjonen av et stort tilfang
av data, enorme muligheter for styring og lav kompetanse i kommunen, kan være en oppskrift
på katastrofe og kaos, hevdet Handal og avsluttet med følgende oppfordring:
– Jeg mener at dere
må stille krav om skolefaglig kompetanse hos lokale skolemyndigheter. Det vil
kunne hjelpe hele systemet til å fungere bedre.
Administrativt og politisk
Opplæringsloven plasserer ansvaret for grunnopplæringen i kommunestyret.
I opplæringslovens kapittel 13.1 første ledd heter det: «Kommunen skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring etter denne lova for alle som er busette i kommunen.»
Under punktet om ansvar i opplæringslovens paragraf 13-10 står det at «Den årlege rapporten skal drøftast av skoleeigar, det vil si kommunestyret, fylkestinget og den øvste leiinga ved dei private grunnskolane.»
I boka «Praksisfellesskap for læring og profesjonsutvikling» er skoleeiers rolle og forholdet til opplæringsloven beskrevet. Boka kom i 2019, og er redigert av Halvor Bjørnsrud og Liv Gjems.
De viser i boka til FOU-prosjektet
«Hvordan lykkes som skoleeier? Om kommuner og fylkeskommuners arbeid for å øke
elevenes læringsutbytte». Det skilles mellom skoleeieransvaret som ligger på politisk nivå,
og den administrative utøvelsen av skoleeierskapet.
Opplæringsloven
pålegger kommunene å: «ha skolefagleg kompetanse i kommuneadministrasjonen over
skolenivået». Kravet er ifølge
en tolkningsuttalelse fra Utdanningsdirektoratet innført for å «setje kommunen
i stand til å løyse pliktene sine etter opplæringslovgivinga på ein forsvarleg
måte, og dermed sikre at elevane får det opplæringstilbodet som dei har krav
på».
Organisering og
samhandling mellom politisk ledelse, skoleadministrasjon og skoleledere er
viktig for den praktiske utøvelsen av skoleeierskapet, står det i boka. Men to
doktorgradsavhandlinger viser at organisasjonslæringsprosessene
påvirkes av hvordan fagpersoner og
politikere forstår kollektiv læring og skolen som organisasjon.
I 2009 kom rapporten «Kunnskapsløftet
– tung bør å bære?» Den beskriver stor variasjon i hvordan kravet om
skolefaglig kompetanse imøtekommes på kommunalt nivå. Rapporten inngår i
evalueringen av Kunnskapsløftet og er utarbeidet
av Jorunn Møller, Tine S. Prøitz og Petter Aasen. Forfatterne skriver også at større
kommuner har et langt bedre pedagogisk støtteapparat sammenlignet med små kommuner.
Kvalitetsutviklingsutvalget som er i gang med å gjennomgå hele vurderingssystemet skal legge frem sin sluttrapport i oktober 2023.
