Steffen Handal forventer en heftig debatt rundt bruk av læremidler i tiden framover, med utgangspunkt i hvordan kommersielle aktører fra inn- og utland påvirker de valgene lærerne gjør. Foto: Tore Brøyn/Bedre Skole
Handal: − Lærerne kan prege den faglige og pedagogiske utviklingen i skolen mer nå enn før
Lærerne har mer støtte enn på lenge for at de skal være med å prege den faglige og pedagogiske utviklingen i skolen. Dette er en sjanse vi må gripe, sier leder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal.
Nye læreplaner og samfunnsutviklingen bidrar til at lærere hele tiden må fornye seg. Hvem skal sørge for at det skjer? Hvordan skal det skje?
Annonse
− Dette er først og fremst et arbeidsgiveransvar. Men også en forpliktelse som hviler på den enkelte lærer. Jeg tror nok at kommuner og skoleeier må ta sitt ansvar for å legge til rette, først og fremst for de viktige prosessene som skal foregå i profesjonsfellesskapet, men også for etterutdannings og videreutdanningstiltak. Og så har lærerne et ansvar for å benytte disse arenaene. Jeg mener, som leder at Utdanningsforbundet, at det er viktig at man bruker partssamarbeidet for å lykkes med å legge til rette for gode prosesser.
Den tillitsvalgtes rolle
Når du sier partssamarbeid, hvilken rolle skal Utdanningsforbundets tillitsvalgte spille i den faglige utviklingen på skolene?
− De skal først og fremst samarbeide og ha medansvar for å finne gode prosesser lokalt og legge til rette for at profesjonsfellesskapet kan arbeide godt og utvikle seg. Og så tror jeg de tillitsvalgte har en viktig oppgave i å identifisere hva slags etterutdannings- og videreutdanningstilbud lærerne på skolen trenger. Hvis man får til de to tingene, så tror jeg vi kan komme langt.
Tror du de tillitsvalgte tenker på at de har en rolle når det gjelder å bidra til lærernes faglige utvikling – i tillegg til det som går på lønn og arbeidsvilkår?
− Jeg tror det varierer, men at utviklingen går i den retning at de får og tar et stadig større ansvar for den faglige og pedagogiske utviklingen. Lærerprofesjonen er i endring, og Utdanningsforbundet som organisasjon endrer seg også. I forbindelse med fagfornyelsen har stortingspolitikere sagt at de ønsker at lærerprofesjonen skal ta et større ansvar. Det er nå vi må melde oss på, hvis vi vil være med å styre utviklingen.
Kreativitet eller stabilitet
For noen lærere innebærer gode arbeidsbetingelser å ha et stort rom for kreativitet og eksperimentering, som jo fagfornyelsen forutsetter. Men for andre vil gode arbeidsbetingelser først og fremst bety en opplevelse av stabilitet og forutsigbarhet. Vet du egentlig hvordan dine medlemmer tenker om dette?
− Det du beskriver her, stemmer godt med min egen erfaring som lærer. Lærere kan både lengte etter kreativitet og eksperimentering, og på den andre siden stabilitet og forutsigbarhet, men ingen skoler bør velge bare ett av disse standpunktene. Jeg tror mange lærere trives med en balanse mellom de to. Og så tror jeg vi lærere kan dele oss litt når det gjelder hva som er viktigst for vår egen trivsel, og at noen er mer avhengige av stabilitet enn andre.
Av og til handler det om på hvilke felter og i hvilke situasjoner man føler seg trygg. Etter det nylige drapet på en lærer Paris har en del lærere sagt at de er usikre på hvordan de skal håndtere sitt samfunnsmandat og ønsker seg retningslinjer. Men retningslinjene man får er ofte overordnet, og passer ikke godt til den situasjonen man står i.
Vet du hvordan lærere fordeler seg på dette, er det noe Utdanningsforbundet bør undersøke?
− Selvfølgelig ville dette være interessant å grave i for forskere. Men noe av dette som vi nå berører, dreier seg om metodeansvaret. Og det handler ikke bare om hva lærerne vil, men også om hva som er bra for elevenes utdannelse, og det er at det gjøres skjønnsmessige vurderinger nærmest mulig elevene og den situasjonen de står i. Spørsmålet ditt antyder at vi kjemper for metodeansvar fordi lærerne vil ha det fordi det oppleves som mer komfortabelt for dem. Men det er det motsatte som er tilfelle. De fleste lærere syns nok at metodeansvaret er ganske slitsomt, og mange skulle sikkert av og til ønske at noen kunne si «gjør sånn og sånn». Men det ville ikke være bra. Standardisering er fristende, men svært ofte uheldig. Vi kjemper for metodeansvar fordi det er best for elevene. For oss lærere kan det være vanskelig, men nødvendig, å stå i.
Fagfornyelsens bruk av begreper
Evalueringen fra innføringen av Kunnskapsløftet viste at retningslinjene fra nasjonale myndigheter var uklare, og mange skoleeiere var i tvil om hvilket ansvar de hadde i arbeidet med å innføre det nye læreplanverket. Er retningslinjene klarere og begrepene definert godt nok i fagfornyelsen?
− Jeg er ganske sikker på at det vil oppstå usikkerhet også denne gangen, blant annet fordi det er nye begreper og elementer som blir introdusert. Samtidig har lærerorganisasjonene aldri tidligere vært så involvert i forarbeidene til en reform som denne gangen.
Det er sagt at fagfornyelsen er en praksisreform og at det er skolen og lærerne som skal arbeide med et nytt og annerledes verdiorientert læreplanverk. Jeg er ganske sikker på at den beste måten å lykkes på, vil være om man klarer å etablere disse aktive og engasjerende profesjonsfellesskapene der lærerne erfarer at det som foregår, har stor relevans for deres egen undervisning og fører til endringer i organisasjonen.
Annonse
Forventer debatt om læremiddelsituasjonen
Vi står nå i en situasjon der lærebøkene har problem med å følge med og oppdatere seg, men der det kommer en mengde med digitale ressurser fra ulike leverandører som tolker læreplanene og lager ferdige opplegg når det for eksempel gjelder dybdelæring og tverrfaglige tema. Hvordan tror du dette påvirker skolens arbeid med fagfornyelsen?
− Jeg syns dette blir et svært interessant spørsmål framover, og jeg tror ingen egentlig vet hvordan dette kommer til å gå. Men jeg håper dette blir tematisert i den følgeforskningen som skal se på fagfornyelsen. Det er grunn til å se til både fordeler og ulemper ved hvordan lærebøkene eller de nye digitale læremidlene påvirker tolkningsarbeidet. Man kan jo tenke seg at man får et bredere spekter å velge ut fra, og at det vil kunne bidra til et større mangfold og variasjon. Men det betinger også at lærerne og skolene har god bestillerkompetanse, og at lærernes stemme faktisk høres og lyttes til når man skal drive innkjøp av læremidler.
Noe annet jeg er spent på, er hvordan lærerne kommer til å benytte seg av det materiellet Utdanningsdirektoratet har laget som inspirasjons- og støttetiltak, og hvor førende dette blir. Blir det en slags «soft styring» eller blir det en veldig god støtte og hjelp for lærerne? Vår plikt til selvstendig tolkning av læreplanen oppheves ikke. Hvordan klarer vi å ta ansvar for de valgene som tas? Jeg forventer faktisk at vi får en ganske heftig debatt når det gjelder læremiddelsituasjonen i skolen framover, fordi vi ser at kommersielle aktører, og også multinasjonale aktører, får større innvirkning på de valgene lærerne gjør. Vi må være på vakt mot dette, og spørre oss om hva dette vil ha å si for utdanningen til barn og unge.
