Det er vanskelig for meg å tro at et barn på fire år, som eksponeres for fire språk, ikke blir språkforvirret

I Første steg nr. 2 2020 kunne man lese en artikkel om en fire år gammel jente som lærer fire språk i barnehagen. Da jeg leste artikkelen savnet jeg nyanser, og et kritisk blikk på innholdet. Jeg skriver dette innlegget for å synliggjøre flere sider ved flerspråklighet. Fireåringen har norsk som morsmål. Hun bor på Gran Canaria der hun skal lære både spansk, engelsk, tysk og mandarin.

Les også: – Barn må ikke lære språket for å inkluderes, de må inkluderes for å lære språket, mener barnehagelærer Morten Solheim.

Ikke problemfritt

Jeg har videreutdanning og arbeidserfaring fra det flerspråklige feltet. Når jeg leser artikkelen fra Gran Canaria undrer jeg meg over hvorfor skolen jobber for at barna i svært ung alder skal lære fire ulike språk. Jeg vet at det kan være en berikelse å kunne flere språk, og det å være flerspråklig er normen for store deler av jordens befolkning. I mange samfunn er utvikling av flerspråklighet en nødvendighet blant annet fordi det brukes forskjellige språk på skolen og i hjemmet. Flere forskere, blant annet Cummins, hevder at flerspråklighet kan tenkes å være en kognitiv ressurs fordi kjennskapen til flere språk øker både metaspråklig bevissthet og kognitiv fleksibilitet hos barn. Cummins påpeker at disse fordelene krever aldersadekvat språkkompetanse i begge (eller alle) språk (Bjerkan, Monsrud & Thurmann-Moe 2013). Men selv om det kan være berikende å være flerspråklig er det ikke problemfritt, og jeg mener at når man jobber for at et barn skal lære seg fem ulike språk før fylte sju år tøyer man strikken for langt.

4 veier til godt språkmiljø

Morsmål viktig for tilknytning

For flerspråklige barn i Norge er situasjonen ofte den at en eller begge foreldrene kommer fra et ikke-nordisk land. Barnet lærer derfor ett (og noen ganger to) språk i tillegg til norsk. Foreldrenes språk vil ofte være barnets morsmål – det man kan kalle hjertespråket. Morsmålet er viktig for tilknytning mellom barn og foreldre, og for barnets språkutvikling. Ved å snakke morsmål hjemme, og gå i barnehage og skole der man bruker majoritetsspråket omgås tospråklige barn to språk i det daglige. Barn i en slik situasjon kan begynne å tilegne seg begge språk fra småbarnsalderen, og kan ha gode vilkår for å lære begge språk godt. Det kan være en stor styrke å mestre flere språk, og flerspråklighet er som tidligere nevnt, naturlig for mange mennesker. Men jeg sliter med å se meningen i at små barn skal lære mange ulike språk uten tilknytning til verken morsmål eller offisielt språk i landet de bor i.

Blir ikke språkforvirret?

Den minoritetsspråklige jenta sluttet å gråte med sanglek

I artikkelen kan vi også lese at foreldrene opplever at barnet ikke blir språkforvirret. Det er vanskelig for meg å tro. Forskning viser at flerspråklige barn kan færre ord på hvert språk enn det enspråklige kan på sitt ene språk. Dette skyldes blant annet at de flerspråklige har minst dobbelt så mange ord å lære. Flerspråklige barn kan ofte ulike ord på ulike språk, typiske «hjemmeord» læres på morsmål og «barnehage og skoleord» læres på språket som brukes i barnehagen og på skolen. Flerspråklige barn har ofte mindre kunnskap om syntaktiske og morfologiske forhold på annetspråket, og kan ha utfordringer med å forstå bøyning av ord. Undersøkelser viser også at flerspråklige barn kan ha en «fattigere» semantisk forståelse av ordforrådet. I en undersøkelse blant sjuåringer fant man at mens ordet «vann» hos morsmålsnorske barn ga assosiasjoner til betydninger som å bade, å fiske, å seile, å drikke, hadde barna med flerspråklig bakgrunn mer begrensede assosiasjoner, ofte knyttet bare til å drikke (Bjerkan, Monsrud & Thurmann-Moe 2013). Jeg tegner her et bilde av bare noen mulige utfordringer knyttet til det å tilegne seg to eller flere språk samtidig. I det daglige er min opplevelse at for barn i barnehagealder kan vansker med språket gå aller mest ut over leken. Det er ikke alltid så lett å henge med i lek når man ikke mestrer språket det lekes på.

Tar lang tid å lære språk

Språk er komplekse, og det tar lang tid å tilegne seg et språk. Vi trenger lang og god eksponering for et språk for å lære det ordentlig å kjenne. Vi sier gjerne at vi skal bade barnet i språk – vi skal snakke med, lese for og synge. Betydningen av å ha et rikt og velutviklet språk er stor blant annet for tilknytning, vennskap, utdannelse, yrkesliv og deltakelse i samfunnet. Men hvis du lærer fem ulike språk, hvordan kan du da lære dem ordentlig å kjenne? Hvordan kan du eksponeres nok for språkene til at de blir rike? Og hvordan kan barn som har så mange språk å forholde seg til gis muligheten til å bli trygge og føle seg hjemme i sitt eget morsmål?

Små barn på skolen

For en barnehagelærer med erfaringen fra norsk barnehagekontekst river det litt i sjelen å lese setninger som: «undervisningen begynner allerede ved ett års alder» og « … elevene marsjerer på en rekke ut for å leke». Artikkelen peker på at barn lærer gjennom lek og derfor ikke tenker på undervisningen som læring, men at det kommer naturlig. Jeg har ofte hørt voksne si at «for barn er det så enkelt å lære flere språk», men dette bildet må nyanseres. Det er sant at barn kan ha bedre forutsetninger for å lære språk enn voksne. Tidlig barndom er det beste tidspunktet for språklæring, og barn som fra småbarnsalder begynner å lære flere språk har mange år på seg for å utvikle språkene. Alderen fra null til fem år regnes som en sensitiv periode hvor den biologiske nedarvede språkevnen bidrar til å bygge opp grammatikk i barnets hode (Kibsgaard & Huseby 2014). Likevel er det ikke en lettvint prosess for barn å lære flere språk, og det går ikke av seg selv. Det kreves språkstøtte av god kvalitet og iherdig innsats, både av barn, omsorgspersoner og pedagoger. Dette forklarer kanskje også hvorfor den omtalte barnehagen gir undervisning fra barna er ett år – de lærer ikke fire språk uten innsats.

I denne barnehagen har flyktningbarna språkgrupper på arabisk

Emosjonell støtte

Ifølge reportasjen i Første steg må barna snakke med de ulike lærerne på engelsk, eller det språket læreren underviser i når de er ute. En av lærerne påpeker at på den måten blir barna gode til å kommunisere på andre språk enn morsmålet, noe de vil ha nytte av senere i livet. Det er godt mulig dette stemmer, men hva med emosjonell støtte? Jeg tenker på alle barna jeg har lekt med, trøstet og hjulpet i løpet av mine ti år i barnehage. Hver dag møtte jeg barn som trengte nærhet, bekreftelse og anerkjennelse. Hvordan kan et barn fortelle en lærer hvorfor hun er lei seg, eller hva hun trenger hjelp til når hun ikke mestrer språket det skal kommuniseres på? Hvordan kan barnet bli hjulpet? Et lite barn i en sårbar situasjon trenger ikke språklæring, det trenger varme, trygghet og omsorg.

Litteratur

Kibsgaard, S. & Huseby, O. (2014). Norsk som annetspråk. Oslo: Universitetsforlaget

Bjerkan, K, Monsrud, M. B & Thurmann-Moe, A. C. (2013). Ordforråd hos flerspråklige barn. Oslo: Gyldendal Akademisk