Oksanas elever sitter i bomberom i Kharkiv - hun underviser dem fra Trondheim
Oksana (44) flyktet fra krigen til Trondheim, men er fortsatt lærer for elevene sine i Ukraina. – Jeg sender oppgaver og innleveringer til dem.
Oksana og barna bor i leiligheten til svigerinnen i Trondheim. Å flytte til Norge var aldri planen. Denne våren skulle Oksana, ektemannen og barna Nazar (15) og Oleksandra (9) ha levd livene sine i Ukraina. Oksana skulle gått til Kharkiv skole nummer 26 og lært elevene sine om litteratur og ukrainsk språk.
– Jeg jobber som lærer. Jeg underviser dem fortsatt, sier Oksana.
Oksana jobber med elever fra 5. til 10.trinn, hvor elevene er mellom 11 og 18 år. Hun har spesielt ansvar for en klasse på 27 elever. Elever som skulle sittet samlet i et klasserom i Ukraina er nå spredd utover i Europa.
Mange har ikke klart å flykte. Omtrent halvparten av elevene hennes bor nå i bomberom i Kharkiv. Av dem som kom seg ut, har de fleste dratt til Polen eller Tyskland. Og læreren er i Trondheim. Men fortsatt er de en klasse. Selv om læreren sitter noen hundre mil unna, får de oppgaver av henne, leverer dem inn og får tilbakemeldinger.
– Hvordan foregår undervisningen?
– Vi prøver å gjenopprette digital undervisning, og jeg forsøker å ha kontakt med dem hver dag, sier hun.
Oksana kommuniserer med dem via telefon, zoom eller mail. Ikke alle har internett eller mobildekning.
– I Kharkiv er det stadige angrep med bomber og soldater som skyter. Elevene som er der, sitter ofte i bomberom med dårlig forbindelse. De kan være vanskelige å nå, sier Oksana.
Helsesjekk
Oksana kom til Norge 10.mars, og hun tror at både hun og barna som er 9 og 15 år, må være her en stund. Nå forsøker hun å skape et liv for dem, et som ligner normalen.
Oksana har vært lærer i 23 år, og har universitetsutdannelse i litteratur og ukrainsk språk.
– Jeg ønsker å jobbe med barn. Jeg tar selvfølgelig den jobben jeg får, men det jeg ønsker mest av alt er å få jobbe som lærer, sier Oksana.
Oksana håper hun kan få være lærer for ukrainske barn som har flyktet fra krigen i Ukraina. Og neste uke skal hun på et møte på Huseby skole.
– Jeg skal ha et møte med en avdelingsleder, sier hun og smiler. Oksana hørte at kommunen trengte lærere som snakker ukrainsk, og med hjelp av svigerinnen kontaktet hun Huseby skole.
Les også: Ukrainske Lilia lærer sine norske elever om krigen
– Jeg forstår hva barna sier, og situasjonen de er i. Det tror jeg vil føles trygt for dem, sier Oksana. Oksana håper hun kan få jobbe i skolen, til tross for at hun ikke har politiattest.
– I Ukraina må alle lærere ha en årlig helsesjekk. Legen sjekker både den fysiske og psykiske helsen vår. Dersom helsen er god får vi et helsepass. Det tar vi med tilbake til skolen, sier Oksana. Hennes helsepass ligger på skole 26 i Kharkiv. Det får hun ikke hentet.
– Jeg tenkte ikke på det da vi flyktet. Men selv om jeg hadde kommet på det, vet jeg ikke om vi hadde klart å hente det heller. Byen var jo under angrep, sier Oksana.
Satt i kjelleren i ti dager
Familien på fire var hjemme i huset sitt i Kharkiv da flyalarmen gikk 24.februar.
– Vi våknet klokken 05 av lyder av luftangrep. Da vi stod opp så vi eksplosjoner fra soveromsvinduet. Rett etterpå gikk flyalarmen, forteller Oksana.
Byen er den nest største i Ukraina og den ligger nær grensa til Russland. Kharkiv var derfor en av de første som ble angrepet av russiske krigsfly og soldater.
– Vi har egen kjeller under huset vårt. Der satt vi i ti dager og hørte flyalarmen og bombene som smalt. Etter hvert skjønte vi at angrepene ikke kom til å stanse, sier Oksana. De satte seg i bilen og kjørte vestover.
– Vi kjørte vestover og tenkte at vi kunne finne en plass å bo der. Der var det trygt, krigen hadde ikke kommet dit ennå, sier hun. Men det var mange som hadde tenkt det samme, og i Vest-Ukraina var det vanskelig å finne en plass å bo. Samtidig hørte de ryktene om at krigen ville komme dit også. Familien valgte å kjøre videre til Polen.
– Vi satt i bilen i fire døgn. Det var kø hele veien, men vi var heldige som hadde en bil. Mange av elevene min tok toget. Togvognene var så fulle at barna ikke kunne sitte eller bevege seg. De måtte stå helt i ro i et døgn. Fikk ikke mat, vann og fikk heller ikke gå på do, forteller hun.
På grensa til Polen måtte Oksana se mannen snu og kjøre tilbake til krigen.
– Han fikk ikke forlate landet. Menn over 18 år må være igjen og forsvare landet vårt.
Får klem av læreren
Oksana har ikke vært så mange dager i Norge, men har allerede merket at noe er annerledes.
– Ukrainske barn er vant til å få klem av læreren. Vi har nok mer nærkontakt enn det dere har, sier hun og gir svigerinnen sin en spontan klem.
– Mer sånn. Hver morgen møter jeg elevene med å gi dem en klem. Det er også vanlig at de kommer bort og ber om en klem i løpet av dagen. Ukrainske barn er veldig åpne, sier Oksana.
Oksana har ikke vært på en norsk skole, men frykter at det er en kulturforskjell mellom ukrainske og norske skoler. En forskjell som kan gjøre det vanskelig for barna som nå skal begynne på skole her.
– Jeg vet ikke hvordan det er på norske skoler, og jeg vet ikke om lærerne viser nærhet. Men hvis de ikke gjør det tror jeg ukrainske barn kan oppleve en distanse til læreren. Ukrainske barn er åpne, de forteller og viser følelser, sier hun. Læreren er en viktig omsorgsperson for dem:
– De søker støtte og vil ha omsorg av læreren. Og nå trenger de mer omsorg og trygghet enn noen gang. Barna vil ha behov for en fysisk klem og forståelse, sier Oksana.
Fjernunderviser fra Ukraina
Oleksandra (9) og Nazar (15) har ikke fått plass på norsk skole ennå, men de får undervisning av sine egne lærere i Ukraina.
– De har hjemmeundervisning. Over zoom får de oppgaver av lærerne sine, sier Oksana.
– Hvor er lærerne deres?
– Noen er fortsatt i Ukraina. Til tross for krigen klarer de å undervise, sier Oksana. Men også barna ønsker å komme i gang med livet i Norge. På norsk skole.
– Jeg håper at de får skoleplass og at jeg får jobbe der. Det er mitt håp.