Barn som har dialogerfaring, kan mange ord, har begrepsdybde og god grammatikk, er trygge i å bruke språket sitt.
Med denne artikkelen ønsker vi å løfte frem betydningen av barnehagelæreres kunnskap om språk, og nødvendigheten av denne kunnskapen for å kunne realisere rammeplanens mandat om at «[a]lle barn skal få god språkstimulering gjennom barnehagehverdagen, og alle barn skal få delta i aktiviteter som fremmer kommunikasjon og en helhetlig språkutvikling» (Kunnskapsdepartementet 2017, s. 23).
Vi har undersøkt det språklige samspillet i en hverdagssamtale mellom et barn og en voksen i hjemmet. Samtalen består av 34 turvekslinger mellom Ole på fire og et halvt år og mammaen hans, og vi viser her hvilken språklig kompetanse Ole har. Avslutningsvis gir vi fem tips om hva som skal til for at personalet skal kunne støtte barns språklæring i barnehagen.
Språkets tre deler
Når vi skriver om barns språklæring, sikter vi til det muntlige språket. Ifølge Bloom & Lahey (1978) består språk av de tre delene innhold, form og bruk. Disse er ikke løsrevet fra hverandre, men er alle til stede samtidig når vi snakker.
Språkets innholdsside handler blant annet om hva ord og setninger betyr (semantikk). Språkets formside er grammatikken, altså hvordan ord lages og bøyes, og hvordan setninger konstrueres. Brukssiden av språket handler om hvordan vi bruker språket i ulike situasjon som i for eksempel dialogsamspill. Når disse tre delene overlapper slik figuren viser, har barnet et funksjonelt språk. Det betyr at barnet har god språklig kompetanse.
LES OGSÅ: Når barna får lekeskrive, kommer fortellergleden fram
Den viktige hverdagssamtalen
Ole på fire og et halvt år sitter sammen med mammaen sin ved kjøkkenbordet og spiser kveldsmat. På bordet er det flere sorter pålegg, brød og melk. Han har fatet sitt og koppen sin, slik han alltid har. Ole er særlig glad i leverpostei, og han sier «Æ like den her pålegge æ. Du vet da bir man stor og sterk av å spis levepostei». I forlengelsen av denne replikken utfolder det seg en samtale der Ole og mammaen hans er innom store tema som kroppen, livet, Gud og verdensrommet.
Det som foregår i denne situasjonen, kan sies å være en hverdagssamtale. Gjems (2011a) hevder at hverdagssamtalen er barnehagens glemte læringsarena. Ifølge henne er disse samtalene «viktige og antakelig den mest omfattende læringsarenaen i barnehagen» (Gjems, 2011a, s. 43). Jevnt over får slike samtaler lite oppmerksomhet. Vi ønsker med denne artikkelen å vise hvilken verdi en slik samtale kan ha for barns språklæring.
LES OGSÅ: Barn bruker humor når de er redde
Tette og trygge relasjoner
Selv om dialogen er hentet fra barnets hjemmemiljø, har den overføringsverdi til barnehagefeltet. Denne samtalen kunne ha funnet sted i barnehagen, hvor det daglig er mange samtaler rundt matbordet. I barnehagen forventer vi også at det er tette og trygge relasjoner mellom de ansatte og barna, slik det ideelt sett skal være mellom foreldre og barn.
Tette og trygge relasjoner er en forutsetning for at barn skal ha lyst til å prate og dermed utfolde seg språklig. For det er nettopp «gjennom dialog og samspill [at] barna [skal] støttes i å kommunisere, medvirke, lytte, forstå og skape mening» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 23).
Den lydhøre voksne
Studier om voksen-barn-samtaler viser at voksne ofte ikke har tålmodighet til å vente på svar fra barna, men stiller mange spørsmål og erobrer slik talerommet (Gjems, 2011b).
I dialogen som vi bygger denne artikkelen på, ser vi imidlertid at det er barnet Ole som snakker mest. Han sier nesten dobbelt så mange ord som mammaen sin. I tillegg er det han som får bestemme hva samtalen skal dreie seg om. I det videre gjør vi først en dialoganalyse. Deretter undersøker vi Oles ordkunnskap og formsiden ved språket hans.
LES OGSÅ: Mange pedagogar er redde for å drive skriveopplæring i barnehagen
Dialog - språket i bruk
Høigård (2019, s. 48) bruker begrepene innførings-, tilknytnings- og videreføringsreplikk for å gjøre en dialoganalyse. I en innføringsreplikk foreslås tema for samtalen. Den kan både komme i starten og underveis i dialogen. I vår dialog har Ole fire innføringsreplikker, mens moren kun har to. Dette betyr at Ole bestemmer hva de skal snakke om. Når man responderer på en ytring, kan svaret enten være direkte knyttet til det foregående (tilknytningsreplikk), eller at det viderefører temaet (videreføringsreplikk).
Tilknytningsreplikkene er jevnt fordelt mellom Ole og den voksne. Når det gjelder videreføringsreplikker, har Ole flere enn mammaen sin. Samtalen flyter godt, og de toner seg inn mot hverandre.
Følgende utdrag viser bruk av tilknytnings- og videreføringsreplikker. Innføringsreplikken er gitt i praksisfortellingen og handler om at kroppen blir stor og sterk av å spise leverpostei.
Voksen: Ja, det gjør vi. (tilknytning) Ka mer har vi på kroppen vår da? Du kan jo litt om hva som e inni kroppen vår å du, kan du ikke? Hva bruke du no når du spise den gode brødskiva di for eksempel? (videreføring)
Ole: vet æ vet! For å spis, tenneran! (tilknytning) Dem spis opp all maten vi har i munnen vårs. Så tygges dem å så kjemmer dem til svelge åsså bi det te..åsså bi det ..kjemmer det ned til magen. Magen ja. (videreføring)
V: ja, da kjæm det ned til magesekken vår. (tilknytning+videreføring)
Ole: ja, det kjæms ned te magen, det va det æ sa. (tilknytning) men kor e magesekken? E den like stor som en ryggsekk, såsåmm sååå stor? (videreføring)
V: Magesekken ja, den er nok ikke like stor som en ryggsekk. (tilknytning) Du får sikkert plass til den i hånda di nesten. (videreføring)
Ole: ja, æ vet (tilknytning), vi bæsser det ut. Makan! Hahaha (videreføring)
Ordenes betydning
I dette utdraget ser vi at samtalen innholdsmessig er knyttet til kropp, og vi får høre de ordene Ole bruker om kropp, som tenneran, spis, munnen, tygges, svelge, magen, bæsser.
I replikk 8 viderefører mammaen samtalen ved å nevne ordet magesekk. Kanskje har ikke Ole hørt dette substantivet før?
Vi ser i replikk 9 at han både lurer på hvor magesekken er og størrelsen på den. Han spør om den kan sammenlignes med en ryggsekk, ettersom ordet magesekk ligner ordet ryggsekk. Begge er knyttet til overbegrepet sekk. Han anstrenger seg for å skape mening og forståelse for det nye ordet magesekk ved å bruke sine tidligere erfaringer.
Språkets form
Fordi Ole snakker mye i dialogen, kommer også hans grammatiske kompetanse tydelig frem. Når temaet er noe han interesserer seg for, får vi se hvor avansert språket hans faktisk er. Vi ser hvordan han både bøyer ord (morfologi) og lager setninger (syntaks).
Den lengste replikken til Ole i dialogen er på 59 ord: «ja men du det som ikke kommer ut det blir til muskela, sant? Det har du sia te mæ engang. Da blir dem te muskela som vi bir sterk av. Åsså vokser man å bir så stor som det her. Men så bi vi så stor at vi bi te oldemor og oldefar. Da e non av musklan ølakt».
Denne replikken er så lang både fordi Ole kan mange ord, og fordi han klarer å binde setningene sammen ved hjelp av ord som da, åsså, men, så. I replikken ser vi også at Ole kan lage leddsetninger. Her har han to som-setninger (som ikke kommer ut; som vi bir sterk av) og én at-setning (at vi bi te oldemor og oldefar). Det å klare å høre når barn bruker leddsetninger, er viktig, fordi da vet vi at barnets språk er i utvikling.
At Ole har god morfologisk kompetanse, kommer også frem i dialogen. Han sier ord som f.eks. kjemmer, førstest og yngest, bøyinger som man lett kan tenke er feil. I verbformen kjemmer viser han at han kan nåtidsformen av verbet å komme på dialekt (kjem) samtidig som han har lagt til bøyingsendelsen –er fra formen kommer.
Den logikken vi ser i dette eksempelet, men også i typiske eksempler som gådde, sovde, syngte, viser oss at barn tester ut sine egne grammatiske regler. Slike grammatiske bøyingsfeil er ikke noe å bekymre seg for. Det vitner om at språklæring ikke bare handler om imitasjon og herming, men at barnet selv er aktiv i denne utviklingen.
Den voksne som samtalepartner
I likhet med Ole bruker også mammaen hans et avansert språk i samtalen. I ytringen «Faktisk så tror æ kanskje du kan fortell mæ litt om andre interessante ting du har lært i barnehagen din?» er det tre setninger som forholder seg til hverandre som eskene i en kinesisk eske. Vi kan illustrere forholdet mellom dem slik:
Faktisk så tror æ kanskje du kan fortell mæ litt om andre interessante ting du har lært i bhg din.
Det som er fint med denne ytringen, er at mammaen ikke forenkler språket sitt i møte med Ole. Det at hun lar Ole få høre avanserte ytringer som denne, er med på å gi han et funksjonelt og godt språk. Et godt språk inkluderer dialogferdigheter, et rikt og variert ordforråd og en avansert grammatikk, som er gjensidig avhengig av hverandre. Dette er det barnehagelærere skal sørge for at alle barn daglig får erfaring med.
Fem teser om språklæring
Vi oppsummerer denne artikkelen med fem teser om hvordan man med enkle grep kan gi god språkstimulering til barn i barnehagen.
1. Bli godt kjent med alle barna og deres interesser.
Gjør du det, vil barna sannsynligvis ønske å være i dialog med deg fordi dere da alltid vil ha noe å snakke om.
2. Viderefør det barnet snakker om.
Da er du med på å holde samtalen i gang. Å stille spørsmål for å få barnet til å fortelle mer eller utdype samtaletemaet, er én måte å videreføre samtalen på. En annen måte kan være å bringe inn nye ord eller ny kunnskap om det dere allerede snakker om.
3. La barnet få høre mange, nye ord.
Når du anvender et vidt ordforråd i samtaler med barn, bidrar du til at barnet kan utvikle et rikt og variert ordforråd. Det gjør at de forstår mer av det som foregår i omgivelsene sine. Dessuten er det å kunne mange ord viktig for å klare å uttrykke seg presist og nyansert. Når man kan mange ord, er det også lettere å lære seg nye ord.
4. Ikke forenkle språket ditt for mye.
Et forenklet språk kan faktisk blir for enkelt for barnet, og da skjer det ingen språklæring. Barnet trenger å høre et språk som krever at de må strekke seg litt ekstra både for å forstå, men også for selv å være aktive.
5. Bruk enhver anledning i hverdagen til å samtale med barna.
Gjør du det, har du alltid en språklæringsarena tilgjengelig. Da trenger du ikke å sette av tid eller planlegge for språklæring i løpet barnehagehverdagen. Samtalen behøver heller ikke være lang for at den skal ha betydning. Øv deg på å se etter og bruk de mulighetene som byr seg til å snakke med barna i barnehagen. I det ligger det et stort potensial for å støtte barns språklæring i barnehagen.
Litteratur
BLOOM, L. & LAHEY, M. (1978). Language development and language disorders New York: John Wiley & Sons.
GJEMS, L. (2011a). Hverdagssamtalene – barnehagens glemte læringsarena. I Gjems, L. & Løkken, G. (red.) Barns læring om språk og gjennomspråk. Samtaler i barnehagen (s. 43-64). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
GJEMS, L. (2011b). Hvordan lære om språk og kunnskap i barnehagen – gjennom samtaler eller…? I Gjems, L. & Løkken, G. (red.) Barns læring om språk og gjennomspråk. Samtaler i barnehagen (s. 202-214). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
HØIGÅRD, A. (2019). Barns språkutvikling. Muntlig og skriftlig. Oslo: Universitetsforlaget.
KUNNSKAPSDEPARTEMENTET (2017). Rammeplan for barnehage. Innhold og oppgaver.
