LO og kommunene undergraver den norske modellen, velferdsstaten og det grønne skiftet

Kommunesektorens organisasjon, KS, mener at det ikke er nødvendig å ha lærerutdanning for å undervise i skolen, og derfor er det ingen som er ukvalifiserte, stikk i strid med tall fra Statistisk sentralbyrå. KS og LO mener det er helt greit at lærerne får betydelig svakere lønnsutvikling enn sammenlignbare grupper. Regjeringen synes å mene det samme. På denne bakgrunn taper lærerne på alle fronter.

Statistisk sentralbyrå, SSB, påviser altså at 15-20 prosent av de som underviser i skolen er ukvalifiserte og mangler lærerutdanning. SSB kartlegger og tallfester situasjonen slik den er i dag. KS bruker GSI-tall som er mer usikre, og som gjelder bare grunnskolen, ikke videregående. Utfra disse sier de at det er ingen ukvalifiserte i norsk skole; «KS mener det finnes flere veier til å bli en god og kompetent lærer…» enn lærerutdanning. (Direktør Helge Eide og forhandlingsleder Tor Arne Gangsø, KS, i Nationen 2.03.2022).

Utdanningsforbundets leder Steffen Handal svarer dem utførlig i en artikkel i samme avis den 6.03.2022: «Skremmende holdning fra KS». «KS mener at så lenge det står en person i klasserommet, og arbeidsgiveren kaller denne personen en lærer, så er alt i orden», sier Handal.

Hva må til for at KS skal forstå at mangelen på kvalifiserte lærere er prekær i skolen i dag? Må vi som underviser der, plukke dem ut og stille de opp framfor rådhusene i alle kommunesentrene? Blir det da en tilstrekkelig anskueliggjøring?

Antall studieplasser i lærerutdanningen er færre enn det som trengs for å fylle opp for de ukvalifiserte, og de er ikke fylt opp. I Bodø, Nord Universitet, er det bare 55 søkere til 100 studieplasser.

Det er allment kjent at lønn er en av de viktigste faktorene for rekruttering til et yrke. Siden 2004 har lærerne opparbeidet et etterslep i forhold til andre grupper i kommunene på minst 15 %. I forhold til sammenlignbare grupper i privat sektor er etterslepet enda høyere. Det merkes, også blant ungdom som søker høyere utdanning.

På disse 18 årene har det altså foregått en lønnsmessig nivellering av lærergruppen ned mot andre utdanningsgrupper i kommunene som har kortere utdanning enn de fleste lærerne. I tillegg opplever vi at det stadig blir flere krevende oppgaver lagt på lærerne uten at det blir kompensert verken i lønn eller tid. Da er det rimelig å kunne anta at læreryrket har blitt så mye mindre attraktivt at flere tusen med lærerutdanning ikke jobber med undervisning, og at ca halvparten av lærerne i skolen sier at de ønsker seg en annen jobb. Dette undergraver offentlig sektor og velferdssamfunnet.

Fellesforbundet i LO og Norsk industri i NHO har forhandlet seg fram til en ramme for frontfaget på 3,7 %. Det er ganske bra jobba av LO. Men får offentlig ansatte samme lønnsutvikling som industrien? Neppe. Erfaring tilsier at prisstigningen blir høyere enn 3,3, og særlig sannsynlig er det i disse usikre tidene. Da får industrien kompensert med ulike justeringer utover i det neste året, såkalt glidning, slik at de kommer ut med en enda høyere økning enn 3,7 %. Men det får man ikke i offentlig sektor. Her tolker arbeidsgiver KS rammen som absolutt, og dermed blir resultatet her 3,7. LO sier også at det må vi bare godta. Denne enkle mekanismen er det som utarmer offentlig sektor lønnsmessig og dermed rekrutteringsmessig. Barn og unge får et dårligere utdanningstilbud fordi det mangler kvalifiserte undervisere, og det i en tid der vi står oppe i det grønne skiftet med store krav til avansert kompetanse for å få det til. Slik bidrar KS og LO til en uthuling og kvalitetsforringelse av offentlig sektor og en underminering av velferdsstaten. Og politikerne står og ser på.

Holden 3-utvalgets rapport fra 2014 er den mest faglig kompetente og utførlige behandlingen av frontfagsmodellen. Denne sier klart og tydelig at frontfagsrammen ikke må oppfattes som et ufravikelig tak, men en norm med slingringsmonn. Dette fordi de ellers advarer mot at det offentlige taper lønnsmessig og dermed også når det gjelder rekruttering, altså akkurat det som nå skjer. Derfor må KS nå innse at enkelte særlig utsatte grupper må heves utover frontfagsrammen for å unngå at velferdsstaten settes i spill.

Vi har et forhandlingsinstitutt som ideelt sett består av et trepart-samarbeid mellom myndighetene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne, den såkalte Nordiske eller Norske modellen som har skapt velferdsstaten vår, og som mange demokratier i verden ønsker å kopiere. Den har bidratt veldig positivt i det norske samfunnet etter andre verdenskrig. Den har gitt en relativt harmonisk utvikling i arbeidslivet med lite uro og nokså små lønnsforskjeller. Men nå knirker den i sammenføyningene når tilliten mellom partene settes på prøve, og det har fått utvikle seg klare usymmetriske forhold. Det blir arbeidsgiverne NHO og KS, sammen med LO, mot en maktesløs rest av arbeidstakerne i offentlig sektor, og med myndighetene på sidelinjen. Det er noe helt annet enn en nordisk modell, og dette skeive maktforholdet er det som setter hele vår samfunnsorden i fare.

Så, politikere; skal dere fortsette å bare stå og se på dette?