Sjelden alene, ofte ensom

– Sommeren føles så annerledes i år, sa den ene datteren min plutselig, midtveis i årets sommerferie. Den andre var enig. Flere på TikTok hadde sagt det samme, sa de.

Er det de siste restene av pandemien som sitter igjen i de unges kropper og hoder? Livets naturlige overganger? At vi ikke lenger er en småbarnsfamilie, men en storbarnsfamilie med nye og iblant uforenlige behov? Eller handler det rett og slett om skjermtid og algoritmer?

– Kan det ha noe å gjøre med at dere bruker mer tid på å se på alle andres ferier på telefonene deres? spurte jeg, og følte meg umiddelbart som om jeg nettopp hadde fylt 110. Det ledet oss direkte over i temaet skjermtid. Det viste seg at hele familien, med de to yngste i spissen, hadde nådd en all-time-high. Alle var sjokkerte, ingen ville ha det sånn.

Særlig i feriene blandes mine egne sommerminner sammen med sorgen over en tapt tid, og frykten for at teknologien frarøver dagens barn og våre fremtidige barnebarn dyrbar tid, erfaringer, relasjoner og opplevelser som gjør dem til komplette, oppegående, sosiale og empatiske vesener. Hva vil de selv se tilbake på og huske fra sommeren da de rundet 7 timers daglig skjermtid?

Jeg får selv daglig påfyll i Instagram-feeden min av alt jeg snakker om og grubler på av små og store livskriser. For sånn har det blitt. De sosiale mediene utvikler stadig mer skreddersydde algoritmer, som vet hva vi er interessert i, tenker på og bekymrer oss for, enten vi er 12 eller 46 år.

Bare mens jeg selv har forsøkt å skrive denne saken, har jeg sporet av og inn i diverse mediekanaler og -apper et titalls ganger. Jeg vet at jeg må skjerpe meg, men strever som de fleste andre jeg kjenner med å manøvrere mellom hverdagens krav, oppdrageransvaret og det digitale landskapet.

Ifølge tall fra Medietilsynet i 2018 mente 80 prosent av de spurte foreldrene den gang at aldersgrensen på 13 år i sosiale medier var riktig. Likevel hadde 7 av 10 barn mellom 9-13 år minst én profil i sosiale medier. I dag er tallet antakelig langt høyere. Jeg kjenner ingen foreldre som ikke synes at både sin egen og barnas mobilbruk tidvis er trøblete.

Les også: Ungdom: Sosiale medier ikke bare er tidsfordriv

Hvor mye skjermtid skal barn og unge ha? Hvilke apper skal de ha tilgang til, og fra hvilken alder? Og når skal de få regulere både dette og tidsbruken helt selv? Selv veksler jeg mellom følelsen av total dystopi og troen på at det forhåpentligvis vil gå bra, så lenge vi voksne engasjerer oss i de unges digitale liv og forsøker å følge med på det de er opptatt av. Men jo eldre barna blir, jo vanskeligere har det blitt å følge med.

Endringer i de unges væremåte

Jeg har de siste 10 årene bedrevet ukentlig svogerforskning på barn og unges liv - også det digitale. Både som rådgiver og lærer i videregående og som mor til to jenter på 12 og 15 år, har jeg registrert en gradvis endring i de unges væremåte og kommunikasjonsstil. Språket har blitt kortere og enda mer preget av engelske ord og uttrykk, tonen hardere og ytringene mer ekstreme, samtidig som de unge fremstår skjørere og mer tilbakeholdne. Dagens barn og unge er de første som vokser opp i to parallelle univers. Godt «hjulpet» av to år med lange nedstenginger og lite sosial kontakt, foregår store deler av livet og kommunikasjonen i dag digitalt, selv innenfor samme hus, skolebygning og klasserom.

Allerede i 2011 ble bekymringen for teknologiens mer negative konsekvenser for mellommenneskelige relasjoner og psykiske helse tatt opp i boken «Alone Together: Why We Expect More from Technology and Less from Each Other». Sherry Turkle, professor i psykoanalyse, pekte på en økende ensomhet i befolkningen, og mente å kunne spore dette tilbake til vår konstante pålogging og økende antall digitale kontaktflater. Alles venn ender som kjent ofte opp som ingens venn.

Med hele verden i lomma og telefonen som et speil de unge holder foran seg, foregår det en konstant oppadgående sammenlikning. I tillegg har de full oversikt over hva venner og bekjente gjør, hvem de er sammen med, hva de skal, hvem som får være med og hvem som ikke blir invitert. Slik forsterkes også oppfatningene de unge har både av seg selv og andre. Bekreftelse i form av kommentarer, hjerter og likes, eller i motsatt fall mangel på slik respons, påvirker utvilsomt de unges identitet, selvbilde og psyke.

Mange er redde for å bli eksponert på kontoer, gruppechatter eller nettverk de selv ikke er en del av. Politiets nettpatrulje har flere ganger gått ut og advart mot «exposing»-kulturen, der deling av bilder og videoer av mindreårige med seksualisert, truende eller voldelig innhold, deles via lukkede kontoer på Snapchat. For å få tilgang til slike kontoer, må en som regel dele et bilde eller video selv, og slik bygges kontoene også opp. Denne kulturen har gjort mange utrygge på hva de kan dele og med hvem.

Det er selvsagt også mye positivt med digital kommunikasjon. Noen apper kan øke selvtilliten, bidra til at sosialt forsiktige ungdommer kan velge hvem de ønsker å kommunisere med, finne likesinnede og etablere styrke og vedlikeholde relasjoner på tvers av by- og landegrenser.

Stadig flere gir likevel uttrykk for et belastende sosialt press om å opprettholde streaks og være tilgjengelig døgnet rundt, og ikke minst om å holde seg inne med de populære. Hver skole har sine influencere som setter premissene. Konflikter og misforståelser er en helt normal del av ungdomstiden, men krangler du med noen i dag, ekskluderes du ikke bare i skolegården eller fra russebussen, men også digitalt.

Cancel-kulturen har for lengst nådd skolegården – også den digitale. Marginene er små og fallhøyden stor. Ryktene uendelige. Og innen du får sporet dem tilbake til kilden, er både bilder og stories borte. Selv de mest kompetente og empatiske foreldre og lærere vil slite med å komme til bunns i konflikter i sosiale medier. Blander vi voksne oss inn, bidrar vi i tillegg til at de unge bare synker enda lavere på popularitetsskalaen. Ofte forsterkes også konflikter i sosiale medier på skolen, samtidig som de går under radaren hos de ansatte. Og innen noen voksne får innsyn i dem, er de borte. Å ta skjermbilde som dokumentasjon er sosialt selvmord. Sosiale medier fungerer i vår tid både som gapestokk, belønning og straff.

Avhengighetsskapende teknologi

Selv om skjermene definitivt har bidratt til å forenkle våre travle, moderne liv, er det vel ingen tvil om at de unges uferdige hjerner rammes ekstra hardt av Silicon Valleys avhengighetsskapende teknologi. I Netflix-dokumentaren «Det sosiale dilemmaet» snakker tidligere nøkkelpersoner fra de store teknologiselskapene ut om teknologiens og de sosiale medienes bakside.

Oppmerksomheten vår er selve produktet sosiale medier lever av, og den samme grunnen til at de fremste teknologi- og apputviklerne selv sender barna sine på teknologifrie skoler som satser på utvikling av kreativitet og evne til fordypning og konsentrasjon. Basert på hva forskningen så langt har vist, er det all mulig grunn til å stille spørsmål ved om våre digitale vaner og uvaner er etisk bærekraftige. Når vi mennesker møtes utgjør språket dessuten bare ti prosent av totalinntrykket, resten avhenger av øyekontakt, stemme, toneleie, kroppsspråk og berøring - faktorer som alle er utilgjengelige i sosiale medier. For å lykkes i skole, arbeidsliv og sosiale relasjoner er vi alle avhengige av sosial kompetanse, utviklet i møte med andre mennesker.

Det er ikke godt å si hva som er årsak og hva som er virkning, men det er i alle fall ingen hemmelighet at det parallelt med smarttelefonens inntog har pågått og blitt dokumentert en drastisk forverring av de unges psykiske helse. Allerede i 2015 undersøkte to kanadiske psykologer, Sampasa-Kanyinga og Rosamund F. Lewis, data fra totalt 753 ungdommer med en snittalder på 14 år.

25,2 prosent av de spurte ungdommene oppga at de brukte mer enn to timer daglig på sosiale medier. Denne gruppen rapporterte i langt større grad enn de andre, som hadde under to timer skjermtid per dag, om psykiske problemer knyttet til stress, selvmordstanker og depresjon. I dag er to timer skjermtid knapt oppnåelig for noen.

Norske så vel som utenlandske undersøkelser befester samme tendens: Ensomhet, tunge tanker, angst, depresjonssymptomer, selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk øker. Det samme gjør digital mobbing, mens empatien synker. Ferske tall fra RASP (regional seksjon for spiseforstyrrelser) har nylig vist at hele tre elever i en klasse bestående av 30 videregående elever vil ha utviklet en spiseforstyrrelse. Dobbelt så mange vil være i risikogruppen. Som rådgiver ser jeg samme tendens, og at tilretteleggingsbehov som følge av spiseforstyrrelser øker.

Fanget i kaninhullet

En av president Emmanuel Macrons valgsaker før han ble Frankrikes president i 2017 var et totalforbud mot mobiltelefoner i grunnskolen. Da jeg det samme året fortalte noen av psykologielevene mine om forbudet, etterfulgt av en uformell avstemning i klasserommet, ønsket et flertall seg det samme også i videregående opplæring. Mange ga uttrykk for at de var drittlei det altoppslukende digitale livet, men sa at de samtidig følte seg fanget i kaninhullet, eller fryktet å havne utenfor ved å velge det bort.

Jeg tror, som med røykeloven i starten, at diskusjonen om et nasjonalt mobilforbud i skolen vil møte mye motstand. Men verken foreldre, lærere eller de unge selv, skal måtte ta til takke med læreplanenes nye mål om folkehelse og livsmestring som nok en kvikkfiks på alt foreldre strever med i oppdragelsen. Skolen, som også er satt til å rangere og sette karakterer på de unges arbeid, kan ikke alene ta ansvaret verken for å senke det massive presset de unge utsettes for, eller for å håndheve regler for mobilbruk i skolen. I alle fall ikke dersom det ellers i samfunnet er fri flyt. Til det er markedskreftene og aktørene bak de sosiale mediene for sterke.

Men bør for eksempel ikke de sosiale mediene kreve en form for verifisering av foreldre, slik at barn ikke selv kan registrere seg i sosiale medier ved å lyve på alderen? Både som skoleansatt og mor til to digitalt innfødte, ønsker jeg meg politikere som også her til lands debatterer reguleringer og løsninger som bidrar til å senke presset og forventningene forbundet med digital kommunikasjon.

Ungdom fungerer ofte som en temperaturmåler på resten av samfunnet, så la oss samtidig grave litt dypere både i oss selv og i gamlis-kommentarfeltene på facebook, for å se hvor holdninger adopteres, før vi peker ut ungdommene som teknologislaver og syndebukker for alt som er galt på det mørke internett. Jeg tror det kommer en dag der våre digitalt innfødte barn og elever vil lure på hvordan vi som er voksne i dag kunne la det som nå skjer skje.

Jeg håper vi snart kan få i gang en skikkelig diskusjon om et mobilforbud gjennom hele grunnskolen, og ikke bare på barnetrinnet. At vi vil se og oppleve beslutningstakere som tilrettelegger for at dagens barn og unge i større grad kan begynne å leve sine egne liv igjen, fremfor å betrakte, sammenlikne seg med og dømme andres. Og at vi gradvis kan gjeninnføre en tid der barn og unge vil være mindre alene fordi de er sammen, og mindre sammen alene.

Kilder

• Sherry Turkle: «Alone Together: Why We Expect More from Technology and Less from Each Other».
• Barnevakten.no
• «Det sosiale dilemmaet» (Netflix, 2020)
• https://www.semanticscholar.org/paper/Frequent-Use-of-Social-Networking-Sites-Is-with-and-Sampasa-Kanyinga-Lewis/62325eafff2a1f7eab74c32673018df92716429c
• Politiets nettpatrulje
• Utdanningsnytt.no /RASP