Gode hensikter kan ikke lede skolen ut av krisen

 Winston Churchill sa at politikkens hensikt ikke var å skape paradis på jord, men å unngå å skape et helvete. Veien til helvete er brolagt med gode forsetter, så også i skolen.

Skolen er i dag ikke i helvete, men i krise, fordi forståsegpåere, som ikke er i klasserommet, har for lenge vært premissleverandører for skolen.

To parallelle forståelser av virkeligheter med få berøringspunkter dominerer all debatt om skole. På den ene siden er de som hvelver en idealisert himmel over virkeligheten i skolen, basert på ulike samfunnsfags idealiserte faglig begrunnete løfter om virkeligheter, som skal la seg realisere.

Den andre parallelle virkeligheten er den gjenstridige, utfordrende hverdagsvirkeligheten lærere, skoleledere og elever befinner seg i, full av ubehag, innbyrdes uforenlige velmenende hensikter, uløselige dilemmaer og skjøre barnesinn, som ofte ikke forstår sitt eget beste. Himmelhvelverne glemmer at barn og ungdom har hjerner under ombygging, mangler selvinnsikt, impulskontroll, selvdisiplin, og har ferdig utviklete empatiske evner først i midten av 20-årene.

Himmelhvelverne har privilegiet å kunne forholde seg bare til egen idealisert virkelighet. Lærere, skoleleder og elever må imidlertid forholde seg til begge virkelighetsforståelsene. Himmelhvelverne bidrar til å lage en virkelighet i skolen som til tross for velmente intensjoner svikter de elevene som strever i skolen.

Profesjonstrid i skolen

Skolen og lærerne er lammet av lenge å ha vært overadministrert. Politikerne har i skolepolitikken alt for lenge lyttet til profesjoner som ikke står i klasserommet hver dag. Profesjonene har begrunnet egen maktposisjon i skolesektoren med samfunnsvitenskapene psykologi, juss og pedagogikk.

Yrkesgruppene, som har fått makten i skolesektoren, har hvelvet en himmel over skolen, en idealtilstand som består av ulike samfunnsfags utopi for skolen og elevene. Jo mer makt de ulike samfunnsvitenskapene har i skolesektoren, jo mer læring og trivsel vil alle alle elever oppleve, hevder de.

Psykologien har fått økt makt i skolen. Den kognitive psykologien, lover skolen og elevene frelse i form av livsmestring, selvregulering og metakognisjon. Elevene skulle få evnen til å tenke om hvordan de selv tenker, bli mentalt robuste og gjøres ansvarlige for egne tanker, egne følelser, egen læring, egen mentale tilstand og egen individuelle lykke i livet, slik professor i psykologi Ole Jacob Madsen skriver om i boken «Livsmestring på timeplanen».

Å vedta stadig nye lover blir en erstatning for skolepolitikk som løser problemer. Juristenes vei til frelse for elevene går gjennom rettigheter til trygt læringsmiljø, til ikke å bli mobbet, ikke bli utsatt for vold, trusler og krenkelser, rett til tilpasset opplæring for alle elever, rett til medbestemmelse for alt som angår elevenes hverdag, rett til å være med å bestemme selv hvordan elever skal undervises og vurderes, og rett til å fullføre videregående skole. Flest mulig rettigheter til elever gir ikke en best mulig skole for elever.

Skolen blir ikke bedre av at enda flere elever blir spurt enda oftere av enda flere forskere med ulik samfunnsvitenskapelig bakgrunn om hvordan barn og unge opplever skolen, og synes den burde være. Pedagogikkfaget har svak vitenskapelig metodisk bevissthet. Med hederlige unntak baserer pedagoger og skoleforskere sin forskning på observasjon fra tilfeldig valgte klasserom og spørreundersøkelser blant elever, foreldre og skoleledere. Imidlertid finnes også valide og brede undersøkelser som Elevundersøkelsen, Ungdata og enkelte andre undersøkelser som er tillitsverdige. Men, barn og ungdom, som har «skoene på», vet ikke selv best hva som burde være betingelsene for egen læring.

Blind tillit

Skolepolitikere har de siste 20 årene vist blind tillit og gitt teknologiselskapene fritt handlingsrom til å forme både skolesektoren, klasserom og elevers hverdagsliv i tråd med IKT-bransjens egne kommersielle interesser. Først helt nylig har skolepolitikere vist en vilje til virkelig å regulere ved lov IKT-bransjens kyniske forretningsmodellers tilgang til skjøre barnesinn. Skolepolitikere burde ha bekymret seg før.

De voksne har latt teknologiselskap ta fra barn og unge felleskapet blant jevnaldrende i det virkelige liv, IRL, som de er så avhengige av for deres individuelle vekst som mennesker. De med makt i skolesektoren har latt teknologiselskapene svekke tilstedeværelsen av det forpliktende sosiale og faglige felleskapet både i skoletiden og i tiden elevene ikke er på skolen.

Skoleforskere, jurister og ulike ombud lytter til «elevstemmen», og vil ta elevenes økte rettigheter enda mer på alvor. De kan imidlertid ikke gi barn og unge tilbake en skole der elever i fravær av relasjonsødeleggende, digital teknologi kunne kommunisere hele tiden ansikt til ansikt, ved blikk og kroppsspråk, i klasserom, ganger, oppholdsrom og skolegårder.

Lærere har blitt fratatt makt og autoritet i skolesektoren og i klasserom de siste tiårene. Når lærerne er blitt fratatt tillit og handlingsrom til å kunne bygge bærekraftige, trygge læringsmiljø i klasserommet, så har det negative konsekvenser for alle elever. Det gjelder særlig for de elevene som strever med å tilpasse seg nødvendige normer og regler for atferd. Aller mest går det utover de elevene, som trenger struktur, korrigering og støtte fra felleskapet av jevnaldrende og fra lærer. Politikere har først helt nylig begynt å forstå konsekvensene av mistilliten overfor lærerne.

Å lytte enda mer til «elevstemmen», og snakke barn og unge enda mer etter munnen, gjør ikke skolen bedre i stand til å ivareta faglig og sosial utvikling for alle elever.

Bare lærere med autoritet, handlingsrom og tillit fra resten av samfunnet kan gi jevnaldrende barn og ungdom sterke, forpliktende og trygge fellesskap og læringsmiljø.

De hver for seg faglig begrunnete, gode hensiktene fra yrkesgruppene, som ikke står i klasserommet, vil ikke evne å lede skolen ut av krisen. Kun lærernes profesjonskultur kan det.