Betydningen av ekstra lærere – tallenes uklare tale

Med referanse til en lederartikkel i Aftenposten 8. juni, der man med utgangspunkt i tall fra Statistisk sentralbyrå trekker i tvil betydningen av lærernormen og ekstra lærere i ungdomsskolen, har Utdanningsforbundets leder Steffen Handal 14. juni påpekt at dette dreier seg om gamle tall. Det er korrekt. Og tallene gir et dårlig grunnlag for SSBs konklusjoner, noe som ikke fremkommer i bidragene, og heller ikke i et innlegg 17. juni, fra de fire forskerne som står bak undersøkelsen.

I SSBs data er det nemlig tale om en nokså marginal endring i lærertetthet. I den første rapporten derfra het det: «Vi finner at gjennomsnittlig gruppestørrelse i ordinær undervisning reduseres omtrent fra 21 til 19 i tiltaksskolene, eller med omtrent 10 prosent. Effekten på skriftlig eksamenskarakter finner vi å være ganske presist lik null.» I en senere analyse har man uttalt seg om flere effekter, men utgangspunktet er det samme, en reduksjon i gruppestørrelse på ca. 10 prosent.

Les også: Lærernormen har gitt færre elever per lærer

Hva betyr dette? Ofte vil en del av en skoletime bestå i at læreren underviser samlet klasse. Da har det ingen betydning om hun har 21 eller 19 tilhørere. Men kanskje opp mot 30 minutter vil være organisert som gruppearbeid eller individuelt arbeid. Da betyr klassestørrelse noe. Med 21 elever har man 1,43 minutter pr elev, med 19 elever har man 1,58 minutter, skilnaden på 0,15 min tilsvarer 9 sekunder. Hvis man har et fag 5 skoletimer i uka, vil altså hver elev få 45 sekunder mer oppmerksomhet pr uke; over et skoleår på snaue 40 uker gir dette en snau halvtime, pr elev, innen en totalramme på 190 timer (5 uketimer x 38 skoleuker). Da er det ikke så rart at effekten blir «… presist lik null».

Handal viser i Aftenposten til kommende evaluering av lærertetthet fra NIFU. Jeg håper den vil si noe om ett viktig forhold ved økt lærertetthet, nemlig lærernes mulige opplevelse av å nå fram til flere elever. Slik opplevelse kan i seg selv gi økt lærertetthet, ved at flere lærere står i sine stillinger noe lenger, fordi de noe oftere opplever å lykkes, i betydningen nå fram til flere elever løpet av skoledagen. Men det spørs om denne effekten fremkommer ved en så marginal endring som fra 21 til 19 elever.

Ett viktig forhold som helt sikkert ikke vil bli evaluert, er effekten av alternativ bruk av midlene til lærernormen. Normen var en norm for byene og det sentrale Østlandsområdet. Når lærermangelen i inneværende skoleår for første gang har bikket 60 prosent i en utkantkommune, ifølge Grunnskolestatistikkens nøkterne tilnærming, blir denne problemstillingen påtrengende. Hvis man hadde brukt midlene, eller deler av dem, til en norm for utkantskoler, kunne man fått bukt med det meste av mangelen.

En slik norm måtte innebære sterke økonomiske insentiver, for eksempel slik at ved skoler med mer enn 15 prosent ufaglærte ville utdannede lærere få 20 prosent høyere lønn, stigende til for eksempel 50 prosent etter fem år. Så kunne man etter fem år sammenlikne elevresultater ved slike skoler med utkantskoler som ikke nøt godt av denne normen, eller sammenlikne med resultater i skoler som var omfattet av den gjeldende normen for tettbygde strøk.