Å sette pris på en god historie, bør vi holde fast ved

I sin kommentar på NRK Ytring (19.4.2023) stiller Inger Merete Hobbelstad spørsmålet om hva regjeringen egentlig kan gjøre for at flere unge skal lese flere bøker. Et betimelig spørsmål. Særlig ved å bruke ordet skal. I tillegg stiller hun spørsmålet om det er så farlig at barn ikke leser, og begrunner dette med at det ikke er noe «som tilsier at menneskene er født til å lese romaner.»

Videre viser hun til det historiske bakteppet til romanen, som strekker seg tilbake til 17- og 1800- tallet, hvorpå individet fikk mer tid til å «prioritere en så tidkrevende og individuell kunstopplevelse som romanlesing.»

Spol frem til vår egen tid, og situasjonen er en helt annen. Og med det hvilke fortellerformer vi har.

Overskriften for kommentaren, burde nok heller vært «kampen om oppmerksomheten», som igjen er hentet fra lederen til Trine Skarland (Aftenposten Innsikt, nr. 1, 2022, s. 5). I samme leder viser Skarland til forfatter Agnes Ravatn som «gjerne vil unngå å tenke at hun må skrive enklere og ha kortere kapitler for å holde på leserens oppmerksomhet». Det har blitt en kamp, hvor «oppmerksomhetsøkonomien» blir stadig mer presset.

Selv vender jeg ofte tilbake til denne lederen, og særlig et poeng fra Skarland, som også står seg godt med et poeng i kommentaren til Hobbelstad. For å ta sistnevnte først; mange ser på det å lese som en ferie fra stress, og en mulighet til å være i en litterær boble.

Denne boblen får du ikke på samme måte ved å lese på skjerm, da det for det første ligger så mange andre muligheter i enheten du holder. For det andre blir oppmerksomhetsøkonomien stadig satt på prøve gjennom utallige varslinger.

Det er nettopp på dette punktet Skarland sitt poeng passer godt inn. Som en sterk kontrast til det digitalt mylderet, hvor man kan trykke seg videre for hver sak, så står det trykte papiret, med sitt bokmerke som en representant for noe fast og bestemt. For egen del er det dette jeg setter pris på ved å lese en bok eller et blad; du kan legge det ned på bordet, på en bestemt side, og returnere til eksakt samme sted dagen etter. I motsetning til den konstante nyhetsstrømmen, med det stress det medfører.

Samtidig viser dette kompleksiteten av hva det vil si å være en dyktig leser i vår tid. Du skal beherske både de digitale mulighetene, samt papirformatet. Og heldigvis har man fått gode verktøy for de som ønsker å ta i bruk papirformatet, men som har vansker med det skrevne ord.

Men det vil ikke bli mindre press på oppmerksomhetsøkonomien vår fremover, og dette vil bare gå fortere og fortere. Samtidig så er det en vesentlig forskjell her tenker jeg, hva gjelder barn og unge nå og tidligere generasjoner. Sistnevnte har fått en gradvis opptrening i å velge og fordele hvordan man ønsker å bruke økonomien, mens barn og unge regelrett har blitt kastet ut i det.

De trenger trening og modellering i å hvordan de kan bruke egen økonomi på en hensiktsmessig måte. Blant annet for å konsentrere seg over lengre perioder, og fordype seg i tekster.

Slik det blir godt poengtert av Hobbelstad; dette endret seg med inntoget av flere medier og kanaler. Mens det tidligere var NRK, og muligens noen andre kanaler, samt radio, som gjaldt, og hvor man faktisk måtte forholde seg til den bestemte sendetiden, så er nåtidens bilde noe ganske annet.

På den ene siden er dette bra, for det betyr at den enkelte kan gjøre egne valg. På den andre siden skaper det sine utfordringer hva gjelder å ta et valg og stå i det. Å ta et valg, vie det nok andel av sin oppmerksomhet, nok til at man blir ved valget sitt, nok til at man faller til ro og blir emosjonelt engasjert i det man blir presentert.

Og ja, dette krever noe av en, og det krever åpenbart mer nå enn hva det gjorde før.

Særlig er det nok det skrevne eller leste ord som krever mest av en som person. Fordi dette fordrer at en som leser opparbeider seg en tilknytning til det som blir presentert og formidlet i teksten, og på egenhånd klarer å prosjektere bokens handling som en indre film.

På dette punktet er det viktig at laget rundt den unge lovende står samlet, og benytter ulike måter for å vise vei, slik at barn og unge får nødvendig trening og egenerfaring i det å styre egen oppmerksomhetsøkonomi. De trenger å trening i, og å bli vist, at de kan og evner å sitte over gradvis lengre tid og konsentrere seg om en oppgave. Dette trenger de vår hjelp til. For det er lettere å sitte over lengre tid med noe som gir en hyppig visuell og auditiv stimuli, og som umiddelbart engasjerer og gir belønning. Noe annet er det med den indre opplevelsen en får over lengre tid. Som med å skrive lese/høre en bok. Som med å skrive en lengre tekst. Som med å løpe en 10 km kontra et maraton.

Det er ikke nødvendigvis slik at alle skal bli glade i å lese, men evnen til å sette pris på en god historie visualisert i egne tanker, og det oppmerksomhetsspennet det fordrer; det er noe vi bør holde fast ved på vegne av barn og unge.