Hva slags arbeidsgiver trenger lærere?

Forholdet mellom en samlet lærerstand og forhandlingsmotparten KS er på et bunnivå. Alle lærerorganisasjonene slutter opp om en lærerstreik. Denne konflikten viser at lærernes frustrasjon ikke kommer fra den hovedsammenslutningen de tilhører, eller hva slags lønnspolitikk disse har.

Konflikten handler om KS’ manglende vilje til å lage en strategi for å rekruttere og beholde lærere. Ved å gjøre lærerne til lønnstapere i oppgjør etter oppgjør, motarbeider KS de kreftene som vil fremme en sterkere lærerprofesjon. Dette svir like mye, enten man er organisert i Unio, Akademikerne eller LO.

Lærerne trenger en arbeidsgiver med ambisjoner. Det gikk et kollektivt sukk gjennom lærerstanden, da KS før lønnsoppgjøret valgte å flagge at de mener at man slett ikke trenger å ha en lærerutdanning for å være lærer. Konfrontert med antallet ukvalifiserte i skolen, velger KS å bagatellisere mangelen på utdanna lærere. De hevder at det er mye forskjellig kunnskap eller utdanning som kan være god nok for lærere.

Med denne innstillingen kunne KS ha avblåst både fastlege-krisa og psykologmangelen – det er jo bare å ansette noen med «liknende» kompetanse. Denne mangelen på ambisjoner på skolens vegne, er skremmende. Særlig når den kommer fra en arbeidsgiverorganisasjon som har ansvar for å bygge og utvikle kvalitet.

Lærerne trenger en arbeidsgiver som kan styrke og bygge lærerprofesjonen. Politikere og forskere med ambisjoner for skoleutvikling, peker på at sterke lærerkollektiv med stor grad av faglig autonomi, er veien mot profesjonalisering innenfra. Helt siden lærerrolleutvalget la fram sin rapport i 2016, har dette målet blitt bekreftet av politiske partier med ulik farge og valør. I Hurdalsplattformen har dagens regjering slått fast at de vil jobbe for rekruttering av lærere, og de ønsker en tillitsreform hvor lærere skal få større faglig innflytelse på både barnehagens og skolens utvikling.

Deler KS ambisjonen om profesjonalisering innenfra? Det er vanskelig å se at KS gjør det. I sine innspill til tillitsreform, er det først og fremst kommunenes handlingsrom KS er opptatt av. De ønsker at kommunene skal få større mulighet til å gjøre valg på vegne av både barnehagen, skolen og lærerstanden.

Hensynet til kommunens handlefrihet ligger også bak KS’ standpunkt om at arbeidsgiver skal kunne velge andre enn utdanna lærere til lærerstillinger. Den samme holdningen lå bak KS’ forsøk på å vingeklippe lærerne i arbeidstidsforhandlingene i 2014, og bestrebelser på å frata barnehagelærere mulighet til å disponere plantid.

Det er også kommunenes autonomi KS forsvarer, når de ikke ønsker at det skal finnes en nasjonal minstenorm for lærere i skolen, en barnehagelærernorm eller en bemanningsnorm i barnehagen. KS vil at kommunene selv skal velge hvilke ansatte de trenger, og de vil også selv kunne velge hvem som skal få kompetanseheving. En forpliktelse til veiledning for nyutdanna lærere avviser de blankt.

Problemet med KS’ holdning til utdanning, er at kommunenes interesseorganisasjon blir en bremsekloss for nasjonale ambisjoner på vegne av barnehage og skole. Mange politiske partier har mål om flere lærere i barnehage og skole, bedre muligheter for kompetanseutvikling og veiledning. Mange politiske partier forstår også at dette er viktige tiltak for å beholde nyutdanna lærere og rekruttere nye.

For politikere med ambisjoner for utdanningsfeltet, kan KS fort bli en bremsekloss.