Sommerhilsen fra en skrivelærer

Snart starter sommerferien, og landets lærere får en velfortjent pause fra et svært innholdsrikt år. Etter høstens historiske og nødvendige storstreik fikk vi en game changer i fanget før jul; en supersprek sparkesykkel for hjernen i form av kunstig intelligens. Den skriver alt vi måtte ønske. Nesten.

Utenfor kjøkkenvinduet ser jeg sparkesykler suse oppover bakken bak syrinbusker på sitt beste. Den som står oppå sparkesykkelen sparer tid fra A til B, og det er et miljøvennlig fremkomstmiddel sammenlignet med bil. Men brukeren blir ikke bedre til å verken sparke eller sykle, får ikke høyere puls og musklene forblir ubrukt. Den gammeldagse tohjulingen står parkert.

På tilsvarende vis kan både skrivekondis og skrivemuskler bli parkert av kunstig intelligens. Når en fancy og festlig sparkesykkel for hjernen kan produsere krevende tekster på sekunder, er det lett å velge vekk anstrengelsen det er å formulere seg selv. Da forsvinner dessverre også skrivegleden i dragsuget.

Den intelligente konkurrenten til lærelysten i klasserommet er fullproppet av dop (kunstige skrivemuskler) som ingen kan matche i skrivehastighet, kildebruk, innhold, oppbygging og språk. Det gjelder i alle fag, og mer enn noen gang er lærere nødt til å snakke om tverrfaglig skriving. Vi må opp på glasstaket og finne ut hva vi vil at skriving skal være før vi hiver oss rundt og starter neste skoleår.

Professorer og politikere oppfordrer lærere til å diskutere hva vi skal gjøre for å møte morgendagens teknologi, og hvordan vi skal gjøre det. De gir oss full tillit. Så fint. Jeg tipper at diskusjonene vil sprike i alle retninger. Kanskje det er greit. Før vi begraver oss i hva- og hvordan-diskusjoner, ønsker jeg noen runder med det avgjørende spørreordet hvorfor. Hvorfor skal vi ta i bruk KI? («Fordi alle andre gjør det», holder ikke som svar.) Hvorfor trenger vi skrivekompetanse? Hvorfor skal vi fortsette å skrive selv? Og hvorfor er skrivegleden så avgjørende?

Jeg har mange svar på hvorfor skriving er viktig:

1. Det er en redningsplanke for livsmestring.
2. Det er en avgjørende ferdighet for å ta del i demokratiet.
3. Det er en glimrende øvelse for å sortere tanker og for å lære.
4. Det er en god avkobling som kan gjøre det lettere å sove.
5. Det kan oppstå en magisk mestringsfølelse når de rette ordene dukker opp.
6. If you don’t use it, you lose it.

Selv om det er stor skogbrannfare i disse dager, hiver jeg inn en brannfakkel og en bråte med spørsmål:

• Er det mulig å se for seg en felles skriftlig karakter på vitnemålet? (Vi må gjerne gjøre samme øvelse med muntlig karakter, men argumentene får komme i en egen tekst.) Kunne det hjulpet lærere og elever når premissene for skrivekompetansen endres?
• Ville det gitt tverrfaglig samarbeid en nødvendig dytt?
• Kunne mappevurdering på tvers av fag fungert?
• Ville vi sluppet å bruke tid vi ikke har på detektivarbeid hvis vi ga elevene mer tid til tverrfaglig skriving på skolen?
• Ville fremtidige arbeidsgivere hatt nytte av en karakter knyttet til generell skriftlig formidlingsevne?

Idet jeg skal avslutte denne teksten, hører jeg gledeshyl i hagen. Rundt hekken kommer fire småtasser tråkkende på hver sin splitter nye tohjuling med hjelmen på snei og livet som innsats. Jeg puster lettet ut over at de får oppleve gleden ved å øve for å bli gode sammen med andre, kanskje komme før kompisen ved hjelp av egne krefter og kjenne på mestringsfølelsen ved å ha pushet noen grenser.

DEBATT ChatGPT

Et orakel inntar klasserommene

DEBATT Kunstig intelligens

Hva skal vi ha norskfaget til?