Hva skal vi ha norskfaget til?

NRKs oppslag 8. desember om bruken av KI-programmet ChatGPT på videregående skoler ble starten på en helt nødvendig debatt om bruken av digital teknologi i norskfaget og i skolen generelt. Automatisering av tekstskriving innebærer en stor utfordring for norskfaget, og både standpunkt- og eksamenskarakterer mister enhver troverdighet hvis ikke bruken av digital teknologi i elevenes tekstproduksjon blir regulert.

Professor Espen Ytreberg ved UiO sier i Morgenbladet 4. januar at «studenter har en urovekkende lav evne og vilje til å lese lange og krevende tekster», og den svenske skoleministeren Lotta Edholm konkluderte nylig med at «skjermeksperimentet» har gått altfor langt og kaller utviklingen en «analfabetisering» av svenske elever.

Undersøkelser viser at norske elever leser lite, kort og dårlig sammenlignet med andre og at skjermlesere leser dårligere enn papirlesere. Digital lesing inviterer til overfladisk og springende lesing med lav oppmerksomhet og utholdenhet. De faglige og akademiske skriveferdighetene til norske førsteårsstudenter er også svake. NIFU-rapporten Studieforberedt etter studieforberedende fra 2015 tegnet et ganske dystert bilde og lite tyder på at det har blitt bedre. Dette viser kritiske svakheter i norsk skole.

Lesing og skriving under press

Grunnferdighetene lesing og skriving er begge under press, og elevene ved de studieforberedende videregående linjene er ikke studieforberedte nok. Vi må derfor ha klare tanker om hva vi skal ha norskfaget til og hvordan vi kan bruke teknologi på den måten som gagner opplæringen best.

En som har klare meninger om dette,S er skriveforsker Jon Olav Sørhaug. I Utdanningsnytt 4. januar synes han allerede å vite at «skriftlig eksamen truleg [står] for fall». Den konklusjonen er på ingen måte hverken uunngåelig eller ønskelig. Sørhaug bruker videre ord som «sensur» og «på politisk grunnlag aktivt kontrollerer innbyggernes liv» i sin argumentasjon mot å skru av nettilgangen i klasserommet. Argumentasjonen er enkel og tendensiøs. Det er ikke slik at jeg fratar elevene mine frihet og demokratiske retter når vi leser ei papirbok og skriver om den med penn i norsktimene. Sørhaug trekker for tidlige konklusjoner og jeg håper debatten blir mer nyansert og åpen.

Det er ikke nok, som Sørhaug gjør, å se på vurderingsformene og på nettilgang, vi må se på hele norskfaget – hva er det vi skal ha norskfaget til? For de som skal studieforberedes, må norskfaget utvikle lese- og skriveferdigheter på et høyt nivå.

Konkret dreier det seg om fem ferdigheter:

• leseferdigheter, det å lese mye og lange, kompliserte og utfordrende tekster

• analyseferdigheter, det å forstå hvordan tekst er bygd opp og hvordan forfattere bruker språk for å påvirke og formidle

• tolkningsferdigheter, det å forstå hva tekster sier oss og hvordan tekstforståelse forandrer seg med tid, sted, kultur, personlige erfaringer og perspektiver

• skriveferdigheter, det å skrive faglige og akademiske tekster med klart og hensiktsmessig språk

• intertekstuelle ferdigheter, det å gjenkjenne og forstå referanser og sammenhenger mellom tekster og mellom tekster og verden

Teknologi gjør enkelte ting lettere, men blir det nødvendigvis bedre? Det samme gjelder skriveferdighetene. Det finnes mange veldig gode skrivehjelpemidler, men teknologien er ikke en nødvendig forutsetning for å utvikle skriveferdighetene. På samme måte blir du ikke en bedre snekker bare av å kjøpe en dyr sirkelsag.

Vi må på samme måte ha klart for oss hva det er vi skal vurdere. Dersom vi i det hele tatt ønsker å vite noe om individuelle elevers ferdigheter etter 13 års utdanning, må vi sikre oss at det faktisk er elevenes ferdigheter vi vurderer og måler.

Sørhaug har rett i at skriftlig eksamen ikke kan fortsette i sin nåværende form, men tar feil når han sammenligner vurderingen av elevtekster med å bedømme en tømmerlærling ut ifra kvaliteten på hele huset. Tømmerlærlingen skal bedømmes ut ifra sitt bidrag til husbyggingen og for å gjøre det på en meningsfull måte må man isolere det fra arbeidet til elektrikeren, rørleggeren og mer erfarne tømrere.

Arbeid uten nettilgang er både mulig og ønskelig

er Selvsagt skal elevene utvikle gode digitale ferdigheter, men i motsetning til Sørhaug mener jeg det er både mulig og ønskelig å arbeide uten nettilgang når det er hensiktsmessig og med nettilgang når det er hensiktsmessig, og at vi kan vurdere teknologiuavhengige ferdigheter uten bruk av teknologi. Å skrive egne tekster er å sortere egne tanker. Den muligheten mister man om det er en datamaskin som sorterer dem for deg.

Det å sette sammen, tolke, forstå, vurdere og bruke digital informasjon effektivt og kritisk krever solide individuelle grunnferdigheter og holdninger, erfaring og modning. Læreplanens prinsipper om dybdelæring betyr at elevene skal kunne grunnferdighetene så godt at de kan bruke disse på nye situasjoner og oppgaver, uavhengig av hvilke hjelpemidler de måtte ha tilgjengelig – eller ikke tilgjengelig.

Den digitale utviklingen og utfordringene med lese- og skriveferdighetene hos norske elever krever en grundig og fordomsfri debatt om hva vi skal bruke norskfaget til og hvordan vi innretter faget der målet må være å få et norskfag som gir elevene bedre basisferdigheter. Den siste læreplanrevisjonen var kanskje en tapt mulighet.

Jeg mener norskfaget må bli tydeligere og bedre til å rendyrke utviklingen av ferdighetene i lesing, analyse, tolkning og skriving, som i hovedsak øves og vurderes best uten utstrakt digitalisering. Det blir som med grunntreningen til langrennsutøvere – hvis de trener i styrkerommet med ski på beina og staver i hendene fører det til en ganske rotete og lite effektiv trening. Den viktigste norskopplæringen er grunntrening som elevene seinere anvender i andre fagfelt, i høyere utdanning og i yrkesliv, med digitale redskaper – akkurat slik læreplanens dybdelæring er ment å fungere.

Derfor er det helt legitimt å tenke at man bør lese mange, lange og komplekse papirbøker og så skrive om klokt om dem uten hjelp av skriveroboter. Det er ikke bakstreversk, det er god læring.