Legg ned skolen

Jeg vil derfor foreslå at skolen legges ned og erstattes av et omsorgstilbud som bedre evner å ivareta den neste generasjon. For å understøtte dette argumentet vil jeg peke på følgende: Skole er et arkaisk ord som ikke reflekterer innholdet i det som skjer i skolen i dag.

For det første betyr skole noe à la «fri tid», det vil si det som hører overskuddstiden til. Overskuddstid er tilknyttet overskuddshjernen – den delen av hjernen som er mottakelig for læring først etter at man har tilfredsstilt andre og mer presserende behov. Dette er en utfordring i dag. Det er noe utgått over skolestrukturen som ikke samsvarer med samfunnsendringene for øvrig. I arbeidslivet har man fleksitid, hjemmekontor og tillitsbasert ledelse.

På ettermiddager kan man bade i individuell underholdning på sin personlige skjerm og man kan delta på valgfrie aktiviteter. Man styrer ganske enkelt mye av innholdet i dagene sine selv. Skolen derimot, organiseres fremdeles gjennom fag, timetelling og klokka. Klokka ringer dager og timer inn, og barns rytmer og behov blir overstyrt. Midt i timen skal de kanskje også regne litt, øve på en sang eller fremføre noe selvlaget.

Dette er ofte mot barns viljer og det kan bli mange overganger og viljeoverstyringer i løpet av en dag. For flere unge er det derfor utfordrende å henge med. Enhetsskolen har etter hvert fanget elevene i et sammensurium av gode intensjoner, med lovnader om tilpasset opplæring og antimobbeprogrammer på timeplanen. I skolen eksponeres de, føler seg usynlige eller sett, og her forenes de fra alle samfunnslag – også barna med lette til tyngre psykiatriske diagnoser og barna med omfattende omsorgsbehov. Skolen skiller altså ingen, men alle ser det likevel.

Denne utviklingen har utløst nye utfordringer som skolevegring og flere elever med utfordrende atferd. Mange lærere melder om ressursmangel og uro i klassene. Flere elever har det riktig nok bra, men gjengangeren er at de fleste kjeder seg eller ikke føler seg godt nok ivaretatt innenfor det nåværende systemet. Det har også oppstått en ny bekymringsfull trend om barn med aggressiv atferd. Avisen vartoslo.no meldte 16. november at foreldre ved en av Oslos skoler var fortvilte over «stadige voldshendelser». Det er altså nok av eksempler på at frustrasjonen i skolen baller på seg. Det er positivt at offentlige instanser anerkjenner at noe skurrer i Skole-Norge. Dog kan tiltakene for å løse problemene diskuteres.

Dagsavisen har i flere artikler referert til hvordan regjeringen vil løse skolevegring med kartleggings- og behandlingsprogrammet Back2School. Et annet eksempel fra min egen kommune går ut på å oppgradere læreres helsefaglige kompetanse. Vi har lært om barn som strever med å regulere følelser og hvordan vi skal håndtere aggressiv atferd. Vi lærte også litt selvforsvar, i tilfelle vi skulle bli angrepet. Jeg ønsker meg et oppgjør med dagens skolemodell. Kanskje vil det hjelpe bedre på både skolevegring, kjedsomhet og utfordrende atferd heller å legge skolen ned, istedenfor å presse barna til å måtte passe inn i den?

Klasserommet kan slutte å være daglig oppsamlingsmottak for barn og unge. Et holistisk omsorgstilbud kan bli det nye stillaset i deres hverdag. En mulig virksomhet er å opprette tilbud hvor barn kan komme sammen til en strukturert hverdag med mat, lek og muligheter til å ta flere individuelle valg i løpet av dagen.

Barnehagene tilbyr en god modell for hva jeg ser for meg, så det er ikke snakk om å finne opp kruttet på ny. Gamle skoler kan med fordel også brukes, så man ikke trenger å sette av penger til nye bygg. Lærere skal fremdeles være på laget. Men lærere skal undervise. Undervisning kan foregå i større eller mindre grupper eller for enkeltbarn. Man kan ha faglige opplegg som varierer på tvers av trinn og flere barn kan få utfordringer tilpasset sitt nivå. Men barn som ikke har påkoblet overskuddshjerne, eller som mangler dagsform eller forutsetninger, skal slippe å bli tvunget inn i rom hvor de ender opp med å stigmatisere seg selv. Det er stor sjanse for at flere barn ville lært mer og trivdes bedre, både med seg selv og hverandre.

Som et bakteppe vil jeg minne om at i årevis har fagfolk, foreldre og elever ropt varsku om utviklingen i norsk skole. Likevel skurer den norske skolemodellen videre. Men skolen evner ikke å ivareta de svakeste, de sterkeste eller de midt imellom. Kanskje nettopp derfor er tiden moden for at skolene fases ut og gjøres om til andre typer tilbud. Dagsenter for barn og unge? Barne- og ungdomshage opp til tiende trinn? Eller et «livsmestringshus»? Navnet er ikke det viktigste, men for barnas skyld: Legg ned skolen!

Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen.