Nå er det over fem år siden jeg valgte å gjøre noe som var langt mindre krevende enn det å være lærer, nemlig kjøre hundeløp. Det jeg har lært, har gjort meg et par hakk bedre rustet til å gjøre comeback som lærer.
I Robert Mjelde Flatås’ nyttårsbrev til dem som vurderer å bli lærer, prøver han å veie opp for negative medieoppslag de siste årene ved å fortelle om de fine sidene ved det å være lærer, til tross for at det er krevende. Han sammenligner det å være lærer med toppidrett. Denne stafettpinnen vil jeg bringe videre inn i 2023.
Les også: Rektor tror ingen søker hvis de krever godkjent lærerutdanning
Arbeidet som ligger bak det å stille til startstreken på Finnmarksløpet, er forbi fatteevnen til de fleste. Til forskjell fra andre toppidrettsutøvere har hundekjørere en fulltidsjobb i tillegg. Det innebærer en livsstil der de skal prestere på flere områder, i tillegg til alle treningstimene og stell av hunder. Det som har fascinert meg, er hvordan enkelte hundekjørere dukker opp på startstreken år etter år, selv når de nærmer seg pensjonsalder. Dette gjorde at problemstillingen for min høyst uformelle etnografiske studie ble som følger: «Hva kreves for at hundekjørere kan konkurrere i langdistanse hundeløp – over tid?».
Menneskers evne til å håndtere utfordringer kan forstås gjennom psykiater og forsker Daniel Siegels (1999) «toleransevindumodell», som ofte blir brukt i utviklings- og traumepsykologien. Jeg har tilpasset og endret modellen for å visualisere poenget mitt.
Innenfor toleransevinduet føler vi oss trygge og vi kan nyte livet. Vi er oppmerksomme, lærer lett og vi får utnyttet ressursene våre på best mulig måte. For å være litt klisjé – vi er den beste versjonen av oss selv. Er vi under toleransevinduet, er vi i en hypoaktivert tilstand. Da føles alt nytteløst. Vi har gitt opp. Er vi over toleransevinduet, er vi i en hyperaktivert tilstand, vi er stresset. Stress kan drive oss fremover og tvinge oss til å løse en vanskelig oppgave. Langvarig stress, derimot, er ikke bra for noen.
Samsvar mellom mål og ressurser
Før sesongen setter hundekjørerne mål, og de lager en treningsplan. Denne planen tar utgangspunkt i ideelle forhold. Etter hvert som ting begynner å skjære seg, må treningsplanen justeres. Fikk de mindre tid, færre løpsklare bikkjer eller dårligere treningsforhold enn de i utgangspunktet hadde trodd? Da har de to muligheter. Det ene er å justere opp ressursene, det andre er å justere ned målene.
Er det is og hålke i egne treningsløyper, kan det bety å kjøre dit det er snø. Å hyre inn treningshjelp kan være en måte å frigjøre tid på. Hele tiden gjør de valg og prioriteringer. Hva er det viktigste å få til, hva kan bortprioriteres. Disse valgene handler om å holde seg innenfor toleransevinduet, der de er i stand til å tenke klart og være fleksible i møte med utfordringer. Når de er innenfor toleransevinduet betyr det ikke nødvendigvis at de er avslappet, men de er mobilisert til å håndtere utfordringer.
Fikk du med deg denne? Skoler i Texas kutter i skoleuka på grunn av lærermangel
Hvis det å justere opp ressursene ikke er mulig, må kanskje målet for løpet bli å fullføre, istedenfor å konkurrere om seier. Har man mistet mye trening på høsten, hjelper det ikke å ta igjen tapt trening med å trene dobbelt så mye etter jul. De som har prøvd seg på et slikt utslitningsprosjekt, har endt opp med gretne bikkjer som ikke har spesielt lyst til å løpe mer når løpssesongen starter, mens de selv har svekkede forutsetninger for å håndtere de utfordringene dét medfører. Å jage etter et urealistisk mål er mulig i en liten periode, men er lite hensiktsmessig på lang sikt.
For å svare på problemstillingen i denne uhøytidelige lille studien av hundekjøringsmiljøet: Det som kreves for at hundekjørere kan konkurrere i langdistanse hundeløp – over tid, er balanse mellom mål og ressurser. De gjør det beste ut av det de har, og de bruker tid og energi på det de kan gjøre noe med. Fokuset ligger der.
Les også: Deler læreres historier fra hverdagen
Det er bortkastet tid å snakke om en idealtilstand der været er bedre og bikkjene større. Kan de gjøre noe for å komme nærmere en idealtilstand? Er svaret ja, gjør de det. Kan de ikke gjøre noe med det? Da er det ingen vits å snakke om det. Det interessante er at de hundekjørerne som nedjusterte målene sine, ofte ender med et godt resultat likevel.
Disse hundekjørerne er et eksempel på at toppidrett handler om systematisk og målrettet arbeid for å kunne prestere på et høyt nivå, over tid. Hvor vil jeg med dette, og hva har det med læreryrket å gjøre? Det skal jeg forklare nå.
Sprik mellom mål og virkelighet i skolene
Samtidig som jeg drev med denne lekmannsforskningen, observerte jeg Skole-Norge fra utsiden. Mitt inntrykk er at vi har en lærerprofesjon som er godt utenfor toleransevinduet. Dette kommer blant annet frem gjennom den lite lystige stemningen i den offentlige debatten, som Flatås også er inne på i sitt nyttårsbrev.
Når skoler opplever kutt i tildelingen, blir diskursen sentrert rundt avstanden mellom høye, idealistiske mål og virkeligheten ute i skolene. I denne avstanden ligger frustrasjon, sinne og frykt. Sterke følelser som følger med en hyperaktivert tilstand.
Når det kuttes fra to til én lærer i matematikken, kan ikke den læreren som står igjen opprettholde samme nivå på undervisningen, som da de var to.
Det blir en kamp for å nå mål som er urealistiske. Når det kuttes fra to til én lærer i matematikken, kan ikke den læreren som står igjen opprettholde samme nivå på undervisningen, som da de var to. Med mindre ressurser, må målet justeres.
Vi må snakke om dette. For vi er nødt til å prioritere og nedjustere målene hvis vi skal holde oss innenfor toleransevinduet. Problemet er at den enkelte lærer ofte gjør dette alene. Det er en krevende oppgave å senke forventningene til egne lærerprestasjoner. Når vi nedjusterer målene, innebærer det å gjøre vanskelige valg, som ofte går på bekostning av elevene. Det vil bli enklere å gjøre disse valgene hvis vi, som kollegaer, anerkjenner at det er nødvendig. Enda bedre hvis vi kan bli enige om hvilke prioriteringer vi skal ta, og at vi gjør dem sammen. Det handler om å gi mulighet til å føle at vi gjør en tilstrekkelig god jobb og å være fornøyd med egne prestasjoner.
Les debatt: Takk for meg, KS!
Vi skal selvfølgelig fortsette å kjempe for en bedre skole, bedre ressurser og bedre muligheter til å nå høye mål, men det handler om å bli bevisst på at denne kampen er noe som foregår parallelt med jobben vi gjør i klasserommet. Det er to forskjellige diskurser. Kampen for å få de ressursene vi trenger for å komme nærmere høye mål og politiske ambisjoner, kan ikke være fokuset i hverdagen til den enkelte lærer. Den må foregå i fora der det er mulighet til å utgjøre en forskjell. På lærerrommene og på skolenivå bør diskursen handle om hvordan vi kan gjøre det beste ut av det vi har.
Å være lærer er toppidrett. Det beTtyr at vi må normalisere nedjustering av mål og det å gjøre prioriteringer, sånn at elevene våre møter den beste versjonen av sin lærer.
Kilder:
Siegel, D. J. (1999): The Developing Mind: Toward a Neurobiology of Interpersonal Experience. Guilford Press.
