Jeg er pedagog - ikke psykolog

Stortinget har omsider stemt angående den tvungne lønnsnemnden tidligere i høst. 82 stemmer for og 18 stemmer mot. Med fjorårets streik ferskt i minne, kan vi konkludere med enda en streik uten at lærerne blir hørt. Verken av KS eller de folkevalgte på Stortinget.

Det er paradoksalt hvordan anekdotiske fortellinger fra foresatte og uttalelser fra politikere var med å understreke det voksende mandatet skolen og lærerne har, samtidig som det ikke ble vist forståelse for hvorfor det ble streik i utgangspunktet.

Streiken ble stoppet med begrunnelsen at den førte til «alvorlige samfunnsmessige konsekvenser» knyttet til elevenes psykiske helse. Øvrige støtteinstanser som PPT, BUP, og skolehelsesykepleier var ikke rammet av streiken. Er det ikke disse instansene som har den beste utdanningen og kompetansen til å håndtere og hjelpe de elevene som sliter som mest? Ble streiken da i realiteten avblåst fordi skolen, som bindeledd mellom elevene og disse instansene, forsvant?

Misforstå meg rett: Jeg er den læreren som bryr meg og tar meg tid til elevene mine. Jeg vil at de skal ha det godt og føle seg trygg på skolen. Sannheten er bare at jeg ikke har kompetanse til å hjelpe de elevene det ble skrevet om i media. Det er på ingen måte en fallitterklæring. Jeg er pedagog - ikke psykolog.

Min styrke ligger i grunnskoleutdanningen som jeg har tatt, hvor jeg som formidler av kunnskap skal tilrettelegge for læring og danning. Om tanken er at jeg som lærer innehar en tilstrekkelig kompetanse til å kvalifisere som både lærer og psykolog, så får jeg i hvert fall ikke betalt for den.

NB! Gjennomsnittlig ventetid for å komme til hos BUP var i 2021 rundt 50 dager. Kan være det ikke er hos lærerne skoen trykker når det gjelder elevenes psykiske helse?

Skolen er unektelig en særdeles viktig arena for barn og unge. Det er ikke til å stikke under en stol. Det er på skolen de fleste har det sosiale nettverket sitt. Det er på skolen de får den faglige kunnskapen de trenger på veien videre inn i VGS og siden læretid/høyskole, før de for alvor tar steget inn i yrkeslivet og den voksne verden. Da er det rimelig å mene at lærerne bør inneha den kompetansen som kreves for å være en faglig sterk klasseleder.

Det er derfor betimelig å stille noen spørsmål rundt måten streikene de siste årene har blitt håndtert og hva som gjøres for å gjøre skolen best mulig for de unge lovende: Hvorfor er det en så stor andel ufaglært personell ansatt i det norske skolesystemet? Hvorfor er det lærermangel? Hvorfor er det så mange lærerutdannede som velger å søke seg til andre yrker?

Vi lærere har lært å inkludere elevene når vi skal planlegge noe som gjelder dem, sånn at de kan være med å påvirke skoledagene sine. Det gir en opplevelse av å bli sett og tatt på alvor, sier elevene. Vi lytter til dem og gir dem medvirkning. Kanskje KS og resten av politikerne kan ta lærdom av det!

Det sies at læreryrket er et kallyrke, og det kan nok til dels medføre en viss sannhet for mange lærere. Samtidig er det ikke kallet som setter melk og smør på bordet hjemme hos meg. Nå tar jeg «helg» mens jeg retter norsktentamener og lurer på om streikeretten for lærerne er død!

Innlegget er først publisert i Bergensavisen. Red.