Det elevene ikke får i dagens klasserom, er tid

Ingen liker å endre mening, men vi gjør det hele tiden, med familie, venner, på skole og jobb. Vi endrer imidlertid ikke mening mens samtalen med medelever eller kollegaer pågår, men vi reflekterer alltid over samtalene etterpå. Hjernen vår bearbeider og prosesserer alt registrert av underbevisstheten, mens bevisstheten var opptatt av å fremme vårt synspunkt.

Som lærer har jeg sett effektene av samtalene og debattene vi har hatt i klasserommet mange ganger. Jeg har ofte hørt elevene mine nevne argumenter og eksempler nevnt i tidlige klassediskusjoner, men det skjedde mange dager og uker etterpå. Jeg har lært ikke å se etter læringsutbytte rett etter timen.

Alt som høres fremmed for oss, det vil si alle synspunkter som vi aldri har betraktet som mulige måter å se på verden på, avviser vi med en gang. Det bare virker ulogisk for oss, det passer ikke inn i rammen vi har satt for oss og ideene vi har tilegnet oss om hvordan ting er og burde være.

Mennesker avviser det ukjente som farlig, og det vi trenger for å favne fremmedheten, er tid. Det elevene ikke får i dagens klasserom, er tid. Aktiviteter etter aktiviteter skulle vise hvor effektive de er på så ulike områder.

De skal ustanselig samtale, framføre og aktivt oppsøke nye utfordringer straks de er ferdig med oppgaven, mens det de egentlig trenger, er pauser. De trenger pusterom for å tenke over idéutvekslingen i engelsktimen. De trenger stillhet for å prosessere det som klassekameratene hadde å si om diktet i norskfaget. De trenger hviletid for å reflektere om det medelev X og Z har sagt om fordommer i samfunnsfaget.

Les også: Skolens struktur hindrer relevant læring

Læring er en langsom prosess, og den kulminerer alltid med stilltilstand. Vi har behov for en skole som tilbyr stillhet, hvor det er greit å sitte og være tilsynelatende ineffektiv. For hva betyr egentlig effektivitet i en skolesammenheng? Mange og gode karakterer? Aktiv deltakelse og synlighet på alle skolens arenaer?

Selvfølgelig er ungdommer i dag mer stresset enn tidligere generasjoner. Det er ikke fordi de er bortskjemte eller fordi de ikke håndterer motstand. Nei, det er fordi så mange vurderende blikk gransker dem til enhver tid. Og hvordan forbereder da skolen dem for arbeidslivet, kan noen spørre, hvis ikke lære dem gruppearbeid og klasseframføring.

Men kanskje arbeidslivet også skal ta høyde for at ikke alle vil snakke i møter, at det finnes andre måter å vise delaktighet på. Det er tross alt en vedtatt sannhet at mennesker er forskjellige og jobber på forskjellige måter. Det er selvfølgelig enkelt både for lærere og arbeidsgivere å vurdere alle etter samme vurderingsformer, men dette gjøres på bekostning av trivsel og glede. Vi vil at både elever og arbeidstakere skal synes det er gøy å være på skolen eller på jobb. Alle vil oppleve glede i det de holder på med, og det får vi ikke av kvantitet, men av kvalitet. For å oppnå det, er stillstand og tid for refleksjon vennene det gjelder å slå krets om.